Livsbejaende og dystopisk Lyche

Josefine Lyches kunstneriske produksjon stråler av et helt eget overskudd i hennes nyeste separatutstilling på Galleri MGM.

En særegen frihetsfølelse hviler over Josefine Lyches kunstnerskap så langt. Hun drar stadig nye teknikker opp av hatten og får det meste til å flyte. Lyche beveger seg inn og ut av komplekse sfærer som fysikk, filosofi og rus uten at det virker tyngende eller gjennomteoretisert. Denne lettheten preger også hennes nyeste separatutstilling på Galleri MGM hvor hun gjør bruk av skulptur, veggmaleri og papirarbeider med geometriske abstraksjoner og lys som medium. Theme and Variations fremstår stram og velregissert med få verker hvor to peker seg ut som særlig sterke. Dette gjelder skulpturen «The Omega Point» og veggmaleriet «White Light (Grey)» som opptrer i så sterk relasjon til «Corner Piece» at det er vanskelig å se disse som to separate verker. (Verkslisten tar hensyn til dette ved å føre de to sammen, mens de i pressemeldingen nevnes som adskilte.)

Skjønn rus

Josefine Lyche: White Light (Grey)/ Corner piece, Installation, 290×715 cm, 2009

«White Light (Grey)»/«Corner Piece» er plassert på fondveggen i galleriet, og fungerer slik sett som et samlende verk hele utstillingen struktureres rundt. Det går i god dialog med galleriets interiør. «Corner Piece» tar opp i seg deler av den diamantformede takvindu-strukturen, mens veggmaleriet «White Light (Grey)» går i dialog med lyset som bryter inn fra taket. Sistnevnte tar sitt mønster fra en fase i en rusopplevelse. Dette kombinert med det monotont blinkende lyset i bakgrunnen av «Corner Piece» gir sterke assosiasjoner til en helt annen kunstner men med samme tematikk: Sverre Bjertnæs’ rusklinikkmaleri på Galleri K tidligere i år. Hos Lyche danner imidlertid elementer fra rusopplevelse bakgrunn for noe vakkert, som først etter en liten stund foran de monotone blinkene opptrer faretruende. Her aner en Lyches virkelig store potensial: hennes evne til å kombinere det livsbejaende og skjønne med det dystopisk dystre.

Verdens undergang

Det mest fullendte av verkene i utstillingen er skulpturen «The Omega Point». Den lyse, minimalistiske skulpturen er laget av tre med et LED-lys montert i midten. En vakker variant av bokstaven omega, den siste bokstaven i det greske alfabetet. Selve verkstittelen viser til fysikeren Frank Tiplers teori om den nødvendige kosmologiske utviklingen et eller annet fjernt sted i fremtiden. Vi har alle hørt om Big Bang, og mange har også kanskje hørt om teorien om dets motsats, The Big Crunch. Tiplers teori om «The Omega Point» har en touch av new age over seg idet han ser muligheten av at alt samles i en singularitet som han ser som kristendommens Gud. Ikke minst er han på sporet av de reneste sci-fi teorier med tanker om at menneskene skal kunne laste ned sin bevissthet i form av «mind children». Josefine Lyches skulptur blir dermed under denne tittelen enten en form for manifestasjon av, eller en humoristisk lek med Tiplers teori. Samtidig må den stilles opp mot minimalismens mestre med sitt renskårne uttrykk, selv om den riktignok befinner seg et totalt annet sted på grunn av den meningsbærende, og mulig noe ironiserende (?) tittelen. Det er ikke godt å vite hvor Lyche vil akkurat her, om det er en mind-blowing lek med tid og rom, eller en ironisk hilsen til minimalismen, eller kanskje et seriøst forsøk på å omsette kosmiske teorier i kunstform. Uansett intensjon er «The Omega Point» så imponerende utført med sin avbrutte LED-glorie at jeg tør påstå at Lyche her har begått et av sine desidert beste verker noen sinne.

Enestående sterk

Josefine Lyche: Misplaced Concreteness (Spectrum V), Neon, glass, 74×173 cm, 2009

Leken Lyche foretar med geometriske former og med kunsthistorien er kanskje tydeligst til stede i verkene jeg hittil ikke har nevnt, «The Smallest Perfect Universe» og «Misplaced Concreteness» (Spectrum V). Her kan trekkes paralleller til forgjengere som Dan Flavin eller Piet Mondrian. Galleri MGM nevner Robert Morris og Elsworth Kelly som klare referansepunkter. I «The Smallest Perfect Universe» skyves geometriske former rundt, mens i «Misplaced Concreteness» foretar Lyche nærmest en hilsen til tidligere minimalistiske lysverk, samtidig som de kan sies å referere til hennes egen tidligere produksjon hvor regnbuen har vært en gjenganger. Utstillingstittelen Theme and variations hinter til den analytisk-intellektuelle undertonen Josefine Lyche inntar i denne omgang, dog ikke uten humoristiske innslag. Det kan synes som om alt Lyche tar i for tida blir til gull. Kunstproduksjonen hennes stråler av et kunstnerisk overskudd og en godt fundert kunstnerisk selvsikkerhet. Livsbejaende og dystopisk på en og samme tid fremstår Josefine Lyche sterkere enn noen sinne i sin nyeste separatutstilling på Galleri MGM.

Ingressbilde: Josefine Lyche: The Omega Point, Wood, LED, 122×122 cm, 2009.