Samtidig med årets festspillutstilling åpnet Bergen Kunsthall en selvtitulert soloutstilling med kunstneren Jessie Homer French. Utstillingen er liten og presenterer effektivt et utvalg av kunstnerens mest vesentlige motivkretser. Homer French er en amerikansk, selvlært narrativmaler i midten av åttiårene, som først i senere tid har fått internasjonal oppmerksomhet, særlig etter hun stilte ut på forrige Veneziabiennale. Kunstnerskapet er et gledelig nytt bekjentskap for meg, men utstillingen etterlater også et litt keitete førsteinntrykk.
I Bridgeport Cemetery (2020) er tittelen malt i hvite bokstaver i bue, som et smijernskilt, over inngangen til en slette fylt med gravsteiner på visnet gress. I bakgrunnen strekker et blått fjell seg under en grå himmel som antyder et lummert, omskiftelig vær. Røttene til høye, slanke bartrær graver seg ned i de øverste av i alt 17 graver som vises i tverrsnitt, slik at vi kan se likene. Figurene forestiller spebarn og smårollinger, unge og gamle, menn og kvinner, men de er helt uten særtrekk. I Tailout (2017) omkranser bregner og trær i full blomst et steinete elveløp, der to glade laks fyker i full fart mot tilskueren. Himmelen er i nyanser av i grått, lik elven. Det tar litt tid før jeg får øye på fiskene, og jeg leter entusiastisk, men forgjeves, etter flere skjulte skapninger. Jeg kjenner på en lyst til å hengi meg til detaljene, og blir frustrert når bildene ikke leverer.
Fire flate tekstilverk, såkalte «mapestries», er upretensiøst nålet direkte til veggen. Alle har border av stofflapper med forskjellige mønstre, som overskuddstekstiler fra en hjemlig systue. De viser samtlige til virkelige områder. Én følger Nilen fra utløpet i Middelhavet i nord og hele veien sør, forbi ekvator (The Nile North and The Nile South, 2020). Det afrikanske motivet minner om flanellografer søndagsskolelærere bruker for å levendegjøre bibelfortellinger: Langs den hvite elven har Homer French brodert og applikert pyramider og palmer, krokodiller, elefanter og dromedarer, og svære flodhester i Victoriasjøen.
To teppekart som henger side om side forestiller golde landskap fra California. I Mapestry of Highway 74 (2018) snirkler en hvit stripe, som forestiller en motorvei, seg over brun bakgrunn seg fra midten helt oppe. Langs hovedveien viser applikerte håndmalte lapper og broderier til lokale ørkenvekster og dyrearter. Fault Zones (2020) følger fortsettelsen av samme landskap mot øst. Tre tjukke røde linjer strekker seg over et nettverk av hvite highways på sandfarget lin. Disse, såkalte forkastninger, er områder der kontinentalplatene møtes, som er spesielt utsatt for ødeleggelser i tilfelle jordskjelv skulle ramme. Et blått felt helt øst utgjør den forurensede og stadig krympende innsjøen Salton Sea. Det bestemoderlige formspråket til Homer French tilslører at det hun egentlig illustrerer, er områder hvor ferdende burde vokte seg.
Også to av maleriene viser ugjestmilde sørkaliforniske landskap. I Burning (2020) er en jordvei omkranset av gulgrønt buskas, mot en bakgrunn av røyk fra en stripe hissige flammer i midten av bildeflaten. I Oil Pipeline Fire (2014) svinger en oljeledning på tørr jord innover hvor brun forgrunn møter skyfri blå himmel. En feit flamme der fremme har kullsort hale av giftige avgasser. Rent komposisjonelt gir disse verkene filmiske vibber, som håndkolorerte celler til en tegnefilm der hver detalje er forenklet for kontinuitet. Begge maleriene fremstiller katastrofer i emning.
Homer Frenchs oljemalerier er perspektivløse og helt flate. På avstand sender bildene assosiasjonene til sirlig ordnede billedunivers som dem man finner hos Leonard Rickhard eller i filmene til Wes Anderson, men tett på skuffer detaljene. Sett bort fra flere veldig gode himler, er uttrykket ofte for platt og scenene for intetsigende til å bry seg ordentlig om. On Fire (2020) skiller seg ut, og er langt på vei det mest tilfredsstillende verket i hele utstillingen. Her er hele forgrunnen en panoramasilhuett av et nattlig landskap med trær i sort, i ferd med å slukes av et voldsomt flammeinferno. Kanskje er det nettopp fordi katastrofen alt har akselerert, at verket lokker meg inn.
Det er noe pirrende mystisk med måten Homer French presenteres på av Bergen Kunsthall, og ellers, som i den ferske monografien Fire, Fish, and Death (2024). Jeg får inntrykk av en personlighet i spennet mellom David Lynchs og Lill-Ann Chepstow-Lustys respektive «Log Ladies», begge underlige rurale kvinner som gjør ting på sin helt egen måte. Før utstillingen åpnet rakk jeg å bygge opp noen forventninger som verkene ikke helt evner å innfri. Det flate, enkle uttrykket fungerer langt bedre i tekstil enn olje. Teppekartene er akkurat passe intrikate, og hever utstillingen til en interessant affære. Men jeg har sett reproduksjoner av andre av Homer Frenchs malerier med langt mer interessante komposisjoner og større vilje til fortelling enn de Bergen Kunsthall viser. Det er virkelig synd at vi ikke får se flere bedre malerier når kunstnerskapet først introduseres.
