En ball som spretter i en lang korridor. Lyd i en billedkunstkontekst? I enkelhet: ballen står stille og universet spretter ganske uforutsigbart rundt. Hva tenker kua på når den ligger i enga og tygger drøv? Hva drømmer den ufødte babyen om i mors liv? Dumme spørsmål man kan stille seg.
En gubbe i femtiåra skifter drivreima på en sliten vannpumpe. Tryggheten i gamle ting er jo at man vet at de virker … til noe. En europeisk Ford Sierra passerer, en bruktbil. I baksetet sitter en jente på elleve-tolv, sløvt stirrende ut på ingenting. Denne dagen passerte det 43 tusen biler på denne trauste veistrekningen et eller annet sted vest i USA.
Elise Macmillans lydverk Good Speaker fra 2019 rekonstruerer en radioreklame for en turne med «international DJs», slik hun opplevde den under en biltur i sin tidlige ungdom. Stemningen i reklamen er syntetisk amfetamindrevet. Annonsøren ramser opp navnene på en rekke småbyer DJ-ene skal besøke: Fort Collins, Cupertino, Billings, Pueblo, Parker, Bakersfield … Det er som en gruve åpner seg. Er det gull eller kull som glitrer? Macmillan, som for mange år tilbake kom med en hardingfele til Norge for å studere, klarer å holde øret til bakken og fange inn og mediere endringer for høy og lav.
Bakteppet for Macmillans amerikanske minne er at storkapitalen på nittitallet hadde filleristet den selveiende bonden, og da Demokratene, slaveeiernes og storkapitalens parti, på den tiden åpnet for å investere i Kina, fikk det dramatiske konsekvenser både for kinesere og amerikanere. Det var grusomme kriger på Balkan og i Vest-Afrika. Ny teknologi gjorde massivt inntog i det estetiske, med påfølgende demokratisering og effektivisering. International DJ inn, tradisjonell musiker ut. Musepeker inn, blyant ut.
Analytikere har funnet ut at det ikke var en børsboble i USA i forkant av krakket i 1929. Det stiller oss ovenfor nedslående kontrafaktiske perspektiver. Hermann Göring poengterte at Nazistene ikke kunne holdt det gående om det ikke hadde vært for at befolkningen var skrekkslagne i sin frykt for russerne. Naomi Klein skrev utførlig om disse mekanismene på begynnelsen av totusentallet. Nå har vi en epidemi, og vi i den «kompakte majoritet» beveger oss traust mens barna ser på Tiktok.
Gubben med drivreima spør seg om han skulle blitt advokat som søskenbarnet. Det er lett å forstå at han ikke kunne det, det finnes ingen aggressivitet i denne mannen. Økonomien er dårlig, og selv om han har barn, har kroppen fortalt ham at det ikke står noen klar til å overta når han pakker sammen om en tjueårs tid. Og det er kanskje bra?
Dagene driver forbi, håret gror, neglene, gresset …
– Kristian Øverland Dahl (f. 1968) er en billedkunstner utdannet ved Kunstakademiet i Bergen, og han bor og virker i Oslo-området. Fra 2006 til 2013 var Dahl med i i perfomancegruppen D.O.R.
Læserindlæg