Min barnlige kompetanse

Det var vel bare et tidsspørsmål før Kristiansand Dyrepark dukket opp som omdreiningspunkt for Game of Life, Kristiansand Kunsthalls flerårige utstillingsserie kuratert av kunstner Jan Freuchen og kritiker Sigurd Tenningen. De tidligere utstillingene og publikasjonene har på glimrende vis klart å gi generelle kunstdiskusjoner en lokal forankring. Det første nedslaget, Etter rutenettet (2012), knyttet kvadraturbyen Kristiansand til rutenettet som den kunstneriske og arkitektoniske modernismens organiserende prinsipp, mens byen ble et case-studie for en undersøkelse av ikonoklasme i Knust i offentlig rom (2014). Årets utgave, som både består av publikasjon og utstilling, har fått tittelen Juliusvariasjonene. Som tidligere er det et ambisiøst og mangefasettert, men også løssluppent prosjekt, og det befester inntrykket av Game of Life som et av de aller mest interessante norske utstillingsinitiativene de siste årene.

Navnet Julius har en umiskjennelig klang – sågar en egen melodi – for de fleste som vokste opp i Norge på 1980-tallet. Som poster boy for Kristiansand Dyrepark var sjimpansen Julius en av 80-tallets store mediestjerner, med egen temalåt, tv-serie og spin-off-produkter. Julius ble avvist av moren og tilbrakte derfor de første leveårene hos parkdirektørens familie, før han ble tilbakeført til dyreparkens «apeøy». Fra å være barnefavoritt ble Julius nå tabloidpressens yndling, med stadig nye historier om vold, depresjoner og et urolig elskovsliv. Det toppet seg da han ble mistenkt for drap på «stesønnen», og parkdirektøren måtte rykke ut og forsvare hans uskyld i Dagbladet. Som kuratorene skriver i innledningen fantes alle ingrediensene til den klassiske historien om barnestjernen som vokser til – en hårete, sørlandsk versjon av Macaulay Culkin eller Justin Bieber, altså. Spørsmålet er om det var beistet som omsider trådte frem, eller tvert imot at Julius hadde blitt altfor menneskelig.

En «Juliusvariasjon» er en anerkjennelse både av dyrets sjelsliv, og av dyret i mennesket, forklarer kuratorene. Bildene av apeungen som lærer å sitte ved middagsbordet og å male med pensel illustrerer humanismens oppgave, slik den fremstilles av den tyske filosofen Peter Sloterdijk: å temme menneskets bestialske krefter. Dyreparken, den regulerte surrogatversjonen av dyrenes naturlige habitat, har et korrelat i Sloterdijks begrep «menneskeparken». Betegnelsen ble først introdusert i essayet Regler for menneskeparken (1999), som nylig ble utgitt på Freuchens Lord Jim Publishing i Tenningens oversettelse. I filosofien har man alltid snakket om menneskefellesskapet som var det en dyrehage, skriver den spissformulerte Sloterdijk: «Det som gir seg ut for å være en tenkning om politikk, er i virkeligheten en grunnlagsrefleksjon om reglene for driften av menneskeparker.»

Temmingen av mennesket, især i den formen den får gjennom pedagogikken, er prosjektets omdreiningspunkt. I publikasjonen gitt ut i forbindelse med utstillingen, skriver Steen Nepper Larsen at pedagogikk kan defineres som «å ville noe med noen», mens Kari Løvaas i essayet Mitt kompetente barn spør om barnet er «et menneske som ennå ikke er ødelagt og forherdet». Publikasjonens diskusjoner utgjør et svært fruktbart utgangspunkt for utstillingsdelen, og det er kuratorenes store fortjeneste at de ikke har latt utstillingen bli et vedheng til publikasjonen eller vice versa. I stedet for å ta for seg spesifikke pedagogiske problemstillinger, demonstrerer utstillingen heller at pedagogikken er et fundamentalt problem for kunsten generelt. For kunsten har åpenbart en besynderlig posisjon i menneskeparken. På den ene side holdes kunsten frem som et slags reservat der normer kan utfordres og leken få utfolde seg fritt, men samtidig er kunstfeltet fullt av pedagogisk begrunnede antagelser, for eksempel den i kunstformidlingen og -kritikken ofte gjentatte floskelen om at kunsten «lærer oss å se». Kunsten er oppbyggelig og dannelsesfremmende, men anses også å være et tilfluktssted som er relativt fristilt fra målstyring.   

I så måte er kunstinstitusjonen voksenversjonen av «byggelekeplassene» som står som modell for den engelske kunstneren Nils Normans arbeid i utstillingen. Normans The Gro Dahle Children’s Picture Book Library and Play Library er et leketårn bygget av finérplater, med platåer der barn kan ligge på puter og lese Lissen får ikke sove og lignende titler. Tårnet har også en hylle med Normans samling av litteratur om lekeplasser, inklusiv hans egen An architecture of play: a survey of London’s adventure playgrounds. En byggelekeplass er et urbant område der barna kan leke fritt og konstruere sine egne omgivelser uten innblanding fra voksne. Lekeplassene er i konstant endring, ettersom fleksibilitet og gjenbruk av materialer er en del av tankegangen. For Norman har presentasjonen av denne anti-pedagogiske «lommen av uorden», som han kaller den, paradoksalt nok en klart pedagogisk funksjon: Norman fremhever disse områdene, der omgivelsene bygges kollektivt og uten overordnede planer, som «genuint kontrære utviklingsstrategier», og som alternative modeller for byutvikling og samfunnsinnretning.

Normans er det eneste av verkene i Juliusvariasjonene som tydelig kretser om pedagogiske tema. Selv om arbeidene til Constance Tenvik har et preg av barneteater, er det lite pedagogisk velvilje å spore hos henne. Her er kunsten definitivt en lomme av uorden. På en av tegningene på hjemmesiden hennes finner jeg frasen «baroquely irrational», og det er en perfekt beskrivelse av Tenviks praksis. Typisk nok er en av karakterene i videoen Preludier en kjederøykende og vindrikkende jazzmusiker med pikken hengende ut av buksa, som fremfører en karikert scat over en like karikert jazz-trommesolo. Det er som om hun har gjenopplivet skremselsbildet av bohemkunstneren fra en amerikansk familiefilm fra 1950-tallet. Det er altså en satirisk bunn i Tenviks arbeider, selv om den er gjemt under lagene av nonsens. Preludier har ikke noe overordnet narrativ, men består snarere av korte tablåer der burleske karakterer, alle spilt av Tenvik selv, opptrer i omhyggelig konstruerte, barnlige teaterkulisser i papp og tekstil.

Hvis teateret er modellen for Tenviks praksis, er det i så fall den hjemmesnekrede teaterscenen som en seksåring har oppført nederst i hagen. Både Preludier og Koret – et titalls rosa metallstenger med malingstenkte skurekluter og mopper dandert og surret fast på toppen, som var de frisyrer og overdådige hatter – formidler den barnlige magien som ligger i utkledningen. Dette understrekes av tittelen på et annet av Tenviks verk, et hastig malt skjermbrett med diverse kostymer hengende over: Forvandlingshjørne.

Tyske Reto Pulfer har ikke noe forvandlingshjørne, men et «erindringshus for gjenopplivningen av en bestemt barndom» – Pulfers egen formodentlig. Erinnerungshaus Wiederbelebung einer spezifischen Kindheit er et stort telt bestående av en rekke sammensydde stoffbiter, mange av dem i psykedeliske batikkmønstre. Hos Pulfer er koblingen mellom kunst og barndom mer uttalt enn hos Tenvik; i utstillingen presenterer han vitriner med diverse objekter fra barndommen side om side med rekvisitter fra nylige performancer (Selected Items of Methoden und Spieltisch 1988-2015). Man skulle tro at vitrinene dermed inneholdt levninger fra kunstnerskapets evolusjonshistorie, men det er imidlertid ingen kunstnerisk utvikling å spore mellom de tidligste og de nyeste objektene.  

I sitt essay i publikasjonen beskriver Steen Nepper Larsen menneskets lodd som alltid å måtte være på vei til neste etasje i «åndsheisen». I lys av den pedagogiske diskusjonen som Juliusvariasjonene legger opp til, synes Normans, Tenviks, og Pulfers arbeider, med deres barnlige og anti-pedagogiske lekenhet, å være eksemplariske korrektiver til en slik fordring. Men bak forvandlingshjørnene og bortenfor byggelekeplassene ligger Google-kontorenes lekerom, der ledere og ansatte tumler rundt i ballrommene og øser av den uhemmede kreativitetens kilder. Jobb er lek, og lek er kapital i den kreative økonomien, og det er blitt vanskeligere å skille lommene av uorden fra deres omgivelser. Nå er det ikke slik at Juliusvariasjonene mister dette perspektivet fullstendig av syne, men det kunne ha vært interessant å se det spilt tydeligere ut – Mitt kompetente barn supplert med Silicon Valley-segmentets Min barnlige kompetanse.