Det lukter svakt av kjemikalier på Christian Torp. På veggene henger store glinsende fotopapir. Flere har oppklipte og ujevne kanter og er montert sammen i fargesterke og visuelt lokkende komposisjoner. Utstillingen All Visible, Hardly at All er Ingrid Jacobsens første i Norge etter at hun gikk ut fra Kunstakademiet i Malmø i fjor, og bærer tydelig preg av Jacobsens kjennskap til det analoge fotomediet og mørkerommets muligheter.
I det første rommet henger et verk satt sammen av to loddrette remser (Ground floor (left to the mall), alle verk 2026).Det ligner et nattlandskap der gatelykter og billykter har mistet konturene og blitt til store hvite lysdotter, sånn verden kan se ut en sen kveld når kontaktlinsene har falt ut. En hinne som ligner en tynn netting er innprentet i billedflaten. Rutenettet gir assosiasjoner til pikslene i et digitalt bilde når det blåses opp, men i dette tilfellet gir det bildet tekstur og taktilitet, litt som en voksduk.
Bildene er resultatet av lagvise eksponeringer. Utgangspunktet er gjerne et positiv som så delvis dekkes til av nye eksponeringer der det brukes stensiler eller cut-outs, og påføring av kjemikalier. I noen kan jeg skimte gjenkjennelige figurer, mens i andre virker det som om kjemikaliene har tatt overhånd og visket ut motivene. Glossy prikker, rennende striper og fargefelt i rosa, grønn, lilla og rødt hinter til abstraksjonene til tyske etterkrigskunstnere som Günther Förg og Sigmar Polke.
I to mindre arbeider, som ikke bruker kjemikaliene like utprøvende, finnes det direkte henvisninger til mørkerommet. Butterfly born in a jar viser et stativ der det henger et fotografi til tørk. På bildet i bildet er det møysommelig dandert tre sommerfugler, og det er umulig å si om de har oppstått som et resultat av cut-outs, dobbelteksponering eller noe annet. Det samme gjelder Night light. Her har fotopapiret mest sannsynlig blitt liggende i fremkallingsvæskene til det nærmest er helt svart. Øverst i høyre hjørnet synes noe som ligner toppen av en C-stand, et stativ som brukes av lysteknikere. Men det er de større arbeidene jeg dras mot, der prosessen i mørkerommet blir synlig uten at jeg får se rekvisittene fra mørkeromsarbeidet direkte. I dem pågår en søkende boring i forholdet mellom lys og kjemikalier, og mellom fotografisk representasjon og malerisk bevegelse.
I Not yet fixed er konturen av en stor møll omgitt av et tykt brunt felt. Det minner om et røntgenbilde brent fast i papiret eller et dødt insekt som er foreviget i en ravklump, og setter forbindelsen mellom konserveringsvæsker og fremkallingsvæsker i spill. Bildet bærer i seg noe av det analoge fotografiets sørgmodighet, som har å gjøre med hvordan det bevarer skyggene til de døde. Dead Angle kombinerer denne fotografiske reifiseringen med prosess og fart. I nedre venstre hjørne skimtes dashbordet og frontruta på en bil. I frontruta reflekteres utsiden av bilen, og resten av bildet utgjør et stort skimrende felt som minner om mørk lilla billakk med små riper og ujevnheter.
Nora Arrhenius Hagdal skriver i en anmeldelse av utstillingen New Pictures, New Sculpture på Antics i Stockholm at hun lenge har tenkt det er på tide med et comeback for det analoge fotografiet. I den konstante strømmen av syntetiske bilder mener Arrhenius Hagdal at utstillingen gir fotografiet tilbake, via «spor og materielle rester», noe av den «ekthetsauraen» det en gang hadde. Jacobsens mørkeromsarbeider kan åpenbart ses i lys av denne lengselen etter bilder som har bånd til virkeligheten. Den ekspressive omgangen hennes med fremkallingskjemikaliene betoner også hvordan det ikke er lagringen av steder, ansikter og situasjoner, men selve det fotografiske dokumentets materielle beskaffenhet som betyr noe.
Afterimage sitter tvers over et stort vindu. Et insisterende felt med store, røde flekker ligger over en ubestemmelig figur. Den ligner en due- eller svane av messing, en slags nips som ikke har annen funksjon enn å representere et minne eller en historie som er utilgjengelig for utenforstående. På samme måte befinner det analoge fotografiet slik det fremtrer i Jacobsens bilder seg mellom det å være lagringsteknologi for et innhold vi kan relatere til, for eksempel et minne, og rene stofflige begivenheter, der de fysiske sporene i bildeflaten mest er som, ja, lysdotter.
