Den engelske live art-gruppa Forced Entertainment fikk det ærefulle oppdraget av å åpne Black Box Teaters nye lokaler på Rodeløkka. De takket for tilliten med å be det prominente premierepublikummet dra til helvete.
Torsdag 26. februar åpnet Black Box Teater nye, flotte lokaler på Rodeløkka, med to scener og en stor, industriell foajé som for en stakket stund kan få en til å drømme seg bort til en europeisk storby. Her er det høyt under taket og den gamle sjokoladefabrikken til Nidar Bergene gir den internasjonale og mer eksperimenterende delen av scenekunsten, en identitet som manglet i de gamle lokalene på Aker Brygge. Forced Entertainment fra Sheffield i Storbritannia, fikk det ærefulle oppdraget å åpne det nye teaterhuset med forestillingen med den betegnende tittelen First Night. Kompaniet er blant de mest erfarne og bejublede kompaniene innen genren “live art”.
Før forestillingen ble det holdt en lang rekke taler bl.a. av kulturminister Svarstad Haugland, og det var ingen ringere enn prinsesse Märtha Louise som erklærte teateret for åpnet. Så lente vi oss alle glade og feststemte tilbake i stolene for å møte en gruppe engelske skuespillere som brettet ut samfunnets bakside for oss gjennom sin fremstilling av en gjeng elendige amatørskuespillere i en mislykket lokalrevy. First Night er en mollstemt og alvorlig forestilling som retter søkelyset mot sider av samfunnet og oss selv vi ellers helst vil glemme. Den setter opp et speil for publikum som viser oss vår privilegerte situasjon som personer med kulturell kapital og overskudd nok til å la oss underholde i teateret. Forskjellen mellom karakterene på scenen og oss i salen understrekes igjen og igjen. Vi er privilegerte på bekostning av andre som er satt til å underholde oss. Etter to seige timer ble seansen avsluttet med at hele det prominente publikumet fra Norsk Kulturdepartement, Oslo Kommune, Orkla Eiendom, kunstkjendiser og bransjefolk ble bedt om å dra til helvete av en bitter og sliten kvinneskikkelse. Det var ikke akkurat et lystig publikum som forlot salen denne kvelden.
First Night problematiserer vår kulturs virkelighetsflukt gjennom å la verden utenfor sive inn gjennom en illusjon som slår sprekker. Dette er et grunnleggende grep i alle kompaniets prosjekter, noe som også ligger innbakt i gruppens navn. Denne første kvelden møter publikum, blant tunge velourtepper, en gjeng skuespillere som febrilsk prøver å opprettholde fasaden av en vellykket underholdningsaften. Deres personlige dramaer, frykten for å mislykkes, frykt for sykdommer og ulykker og deres desillusjonerte liv, presser seg frem og lager sprekker og etterhvert store svarte hull i overflaten. Dette kommer til syne i dårlige revynumre og lange sekvenser hvor aktørene fortaper seg i sin egen misære, slik at selv deres medspillere sovner på scenekanten eller forlater rommet. Det hele foregår i en “camp” innpakning med oversminkede aktører og billige rekvisitter. Vi har her å gjøre med et av Europas mer interessante performance-kompanier, spørsmålet er bare om det var den riktige forestillingen akkurat denne kvelden?
Det geniale med Forced Entertainments iscenesettelser er metanivået; de er sabla gode skuespillere som klarer å spille et fullstendig talentløst revykompani på en overbevisende måte. Genremessig tilhører de den britiske live art-scenen. Live art er en samlebetegnelse som har oppstått for å skape rom for kunstnere fra en rekke ulike former, som arbeider med liveuttrykk utenfor etablerte rammer. I live art blander kunstformene seg, og gjennom årene har denne crossover-aktiviteten åpnet opp for en genre som befinner seg et sted i grensen mellom iscenesettelse og dokumentar, mellom fiksjon og virkelighet.
På den norske kunstarenaen er det først og fremst Verdensteateret og Baktruppen som kan defineres innenfor live art. Sistnevntes strategier kan også på mange måter sammenlignes med Forced Entertainments agenda, selv om Baktruppen kanskje ikke fremviser like stor skuespillerkunst, og nok heller ikke er like formfullendte i sine iscenesettelser og i sitt tekstmateriale. Begge kompaniene deler likevel en holdning til sine omgivelser som speiler et varmt engasjement for individets personlige historier, og begge problematiserer til stadighet sin egen posisjon og sitt eget kunstneriske ståsted. Begge disse faktorer gjør at kunsten får politisk kraft gjennom å undersøke etikken både i og utenfor kunstfeltet med seg selv som nærmeste eksempel. De viser frem svakhetene, latteren, feilene, ulykkene, lysten, sårbarheten, ensomheten og motet – et prosjekt som gjennom bruken av publikum som vitner, berører noe dypt menneskelig.
First Night er et av Forced Entertainments mest teater-nære verk, med en forholdsvis tradisjonell forestillings-dramaturgi. Kompaniet produserer derimot flere typer prosjekter som hørespill, og ulike såkalte “ongoing” verk som kan vare fra 6 til 24 timer, hvor publikum kan komme og gå som de selv ønsker. Et eksempel er And on the thousandth night som ble vist lørdagen etter den offisielle åpningen, da Black Box inviterte til åpent hus og gratis inngang. Denne kvelden var stemningen høy, publikum blandet, og interessen stor for det som foregikk på scenen. I sine “ongoing” verker opererer Forced Entertainment med et sett spilleregler som hele tiden driver performancen fremover. I And on the thousandth night dreier disse seg om at de åtte utøverne forteller improviserte historier som alltid skal begynne med “Once upon a time…”. Den som “har ballen” må fortsette sin historie helt til en av de andre avbryter og sier stopp, og tar over fortellingen, enten som en fortsettelse, en variasjon eller noe helt annet. Ikledd hvert sitt røde velourteppe over hverdags-klær og en hjemmelaget krone i brun papp, alternerer aktørene mellom å sitte på en stol foran på scenen og være med på fortellingen, eller å trekke seg tilbake til et bord bak på scenen hvor de kan spise og drikke for å holde ut maratonløpet.
Utover disse iscenesettelsene er det improvisasjonen og sjansene som tas som bringer følelsen av autentisitet og virkelighet inn i verket. Publikum blir vitne til gruppens evige forsøk på å underholde sitt publikum. Hver kveld blir unik og man holdes i ånde av de gode historiene, de mislykkede forsøkene som strander i en intetsigende ordflom og av skuespillernes selvbevisste lek og maktkamp seg i mellom. De avbryter hverandres fortellinger eller de piner en av de andre som må holde på å snakke til vedkommende er tom for ord. I tillegg har skuespillerne en utrolig evne til å la seg inspirere av hverandres idéer. Tim Etchells, som er regissør og skribent for kompaniet, påpeker at det er et sted i møtet mellom fiksjon og virkelighet at autentisiteten oppstår.
I sitt forord til Tim Etchells bok om Forced Entertainment, Certain Fragments, sier Peggy Phelan; “Witnessing allows the dead, the disappeared, the lost, to continue to live as we rediscover their force in our ongoing present.” Forced Entertainment bringer virkeligheten inn på scenen gjennom at publikum blir vitner til en unik hendelse hvor det menneskelige eksponeres gjennom både suksess og fiasko. Dette fungerer særlig godt i deres “ongoing” verk hvor de utnytter publikums kikkertrang til å få oppleve nettopp feilene og ulykkene. Etter seks timer klarer de ikke lenger å holde spillet oppe, og deres personligheter avsløres mer og mer. Publikum blir sittende av samme grunn som de følger Reality TV, i håp om å oppleve de autentiske øyeblikkene. Kompaniet utnytter iscenesettelsens fiksjonslag for å fremheve realitetene som befinner seg utenfor illusjonen. I First Night projiseres virkeligheten tilbake ut i salen og minner oss om alle de sykdommer og ulykker vi i publikum kan bli utsatt for. I denne forestillingen tøyes grensene mellom fiksjon og virkelighet likevel litt for mye og virkelighetsaspektet spretter tilbake inn i fiksjonen og mister sin troverdighet. Forestillingen er litt for lang, har litt for mange intetsigende numre, og fornærmelsene er for insisterende til at vi berøres.
Som teatersjef Kristian Seltun påpekte i sin åpningstale, har Black Box Teater en viktig funksjon ved å peke på hvordan noen av de tilsynelatende ensomme fuglene i norsk scenekunst, slik som for eksempel Verdensteateret og Baktruppen, har sine røtter i europeisk scenekunst. Å trekke disse gruppene ut av et nasjonalt og historieløst vakuum er en viktig oppgave som ikke bare gir kredibilitet til gruppene, men som også kan være med på å åpne publikums øyne for en større verden. Beklageligvis var Forced Entertainments First Night kanskje ikke den rette forestillingen til å vekke det uinvidde publikums (som delvis satt i salen åpningskvelden) nysgjerrighet. For et publikum som i utgangspunktet kan føle seg fremmede på Black Box Teater, har nok denne kvelden snarere bekreftet fordommene enn å stimulere interessen. Da hadde nok lørdagens seanse med seks timers eventyrfortelling egnet seg bedre som åpningsforestilling fordi den tross alt er mer tilgjengelig både i form og innhold. Selv for bransjefolk virket valget av First Night som en unødvendig posisjonering av den annerledes scenekunsten som ikke er redd for å provosere. Man kan spørre seg hvorfor ikke valget akkurat den kvelden kunne vært litt mere oppløftende. Fanden bør kjenne sitt publikum.
