Det å ha sterke følelser for eller imot NFT-ens inntog i kunstmarkedet – og de skyhøye prisene enkelte av dem omsettes for – er som krangle om hvorvidt det regner mer enn før, når man egentlig bør snakke om hva klimaendringene innebærer. Hvorvidt NFT-en er her for å bli eller ikke, avhenger i liten grad av teknologiens relevans for kunsten; det er blokkjedens virkning på andre samfunnsområder som vil være avgjørende. Står vi for eksempel overfor en overhaling av verdens finans- og banksystem, i form av desentralisert drift, raskere og billigere overføringer, smartkontraktlån også videre? Det virker som en reell mulighet på sikt.
NFT står for Non-fungible tokens (ikke-fungible tokens) og er et digitalt sertifikat som viser eierskap av et digitalt objekt (JPG-er, videofiler, virtuelle spillfigurer ol.) eller en fysisk gjenstand. Noen er knyttet til samtidskunst, men det overveldende flertallet representerer samlerobjekter som avatarer, digitale kjæledyr, 3D-animasjoner og digitale tegninger. Andre representerer råvarer eller konsumprodukter. Til forskjell fra papirsertifikater er NFT-er kryptografisk sikret på en blokkjede (oftest Ethereum-blokkjeden). Enkelt forklart er en blokkjede en desentralisert og distribuert digital «regnskapsbok» (ledger) som overflødiggjør medierende tredjeparter i en transaksjon ved å lagre informasjon om overføringer av eierskap til objektet i en offentlig tilgjengelig form som vanskelig kan forfalskes. Smartkontrakt-teknologien som brukes for å utstede NFT-er, bygger videre på dette systemet og gjør det blant annet i tillegg mulig å automatisere ulike klausuler, som at en andel av hvert salg skal overføres til opphavspersonen hver gang en gitt NFT-omsettes.
Bitcoin, Ethereum og mange andre blokkjeder er designet rundt en algoritme som heter proof-of-work som innebærer at datamaskiner konkurrerer om å løse et matematisk problem. Første datamaskin som løser problemet legger til en ny blokk med transaksjoner og mottar en belønning i form av valuta. Hver gang en NFT utstedes eller omsettes på blokkjeden forårsakes det CO2-utslipp, fordi det brukes store mengder med energi på å løse det matematiske problemet som bekrefter nye transaksjoner. Min Ethereum-adresse, kun brukt til et tyvetalls transaksjoner, står for circa 230 kilo med CO2-utslipp. Dette tilsvarer omtrent halvparten av utslippene for en flyreise for en person fra Oslo til New York. Nye metoder for å validere transaksjoner kan imidlertid redusere utslippene betydelig. Ethereum planlegger overgang til en algoritme som kalles proof-of-stake som vil redusere CO2-avtrykket med noe sånt som 99 prosent, hevdes det.
NFT-teknologien beskytter ikke en bildefil fra å dupliseres eller et trykk fra å slenges i en kopimaskin, den er en sosial kontrakt som beviser eierskap. Fordelen er at den forenkler salget av rettigheter på nettet ved at de tradisjonelle mellommennene – auksjonshuset, kunsthandleren og galleristen – erstattes av en digital plattform. Denne endringen i plattformkapitalismens favør er imidlertid ikke primært teknologisk, men sosial. NFT-fenomenet innebærer ikke at teknologien endrer innholdet i kunsten, men at den sosiale kontrakten som allerede eksisterer i kunstsammenheng overføres til omtrent alle tenkelige typer informasjon som tidligere levde fritt på nettet, for eksempel memer. I andre sammenhenger enn kunstmarkedet, for eksempel landbruk og transport, er NFT-ens inntog ikke like overskriftsgenererende, selv om endringspotensialet er større. Det er mulig å se for seg at NFT-teknologien tas i bruk i fremstillingen av en rekke varetyper, for eksempel for å spore råvarer fra innsanking til butikkhyllen eller restaurantbordet. Dette vil kunne føre til økt transparens, men også til helt nye finansielle instrumenter. Tenk for eksempel på muligheten for å dele opp en shippingcontainer som spores via blokkjeden i små enheter, slik at mindre virksomheter kan kjøpe andeler og dermed dele kostnader. Eller å utstedte NFT-er knyttet til hvert dyr i en saueflokk, slik at småsparere kan investere i kjøtt-, skinn- eller ullproduksjon og dermed gi bønder tilgang på billigere kapital enn gjennom banken.
I et mye sirkulert notat hevder den amerikanske kunsthistorikeren David Joselit at NFT-fenomenet reverserer readymadens logikk. Duchamp gjorde skulpturen om til informasjon ved å oppløse skillet mellom kunst og ikke-kunst og ved å gi diskursen forrang foran det fysiske objektet. På den måten frigjorde han materien fra vareformen, ifølge Joselit. NFT-en tar informasjon som i utgangspunktet sirkulerer fritt – Joselit bruker Beeples Everydays: The First 5,000 Days (2021), en digital collage bestående av internettmemer, som eksempel – og gjør den til vare og spekulasjonsobjekt. Dette er ingen overraskende utvikling med tanke på hvordan dataer som omhandler interesser, sosiale forbindelser og bevegelsesmønstre samles inn og kommodifiseres ved å overvåke bruken av sosiale medier, karttjenester, nettsøk også videre. Fra et slikt perspektiv er det kunstmarkedene som henger etter med å kapitalisere på teknologier som gjør det mulig å skape og analysere massive mengder med data.
Blokkjeden er sett slik én av flere teknologier som er med på å drive frem de klasseformasjonene som McKenzie Wark kaller «hackerklassen» og «vektorialistklassen» i boken A Hacker Manifesto, utgitt helt tilbake i 2004. Her påpeker Wark at de nye oligarkene ikke eier naturressurser og produksjonsmidler, men informasjon og midlene som gir tilgang på den – patenter, data og ulike nettjenester. Profilerte overhoder for tech-selskaper som Mark Zuckerberg og Jeff Bezos er opplagte eksempler. Hackerklassen er i Warks analyse den arbeidsstokken som utfører immaterielt arbeid som muliggjør omgjøringen av informasjon til åndsverk: programmere, designere, forskere, men også kunstnere og skribenter. Vinnerne – om NFT-bølgen fortsetter – er altså noen få av kunstnerne (Beeple), men primært de vektorialistene som har fått resten av oss med på idéen at NFT-er beviser eierskap av nærsagt hva som helst, og som samtidig eier plattformene som formidler kjøp og salg. NFT-en er altså et symptom på at informasjon i økende grad sees som privat eiendel og investeringsobjekt, fremfor felleseie.
NFT-ens primære innovasjon er å gjøre kunstobjektets sosiale kontrakt gjeldende for kulturen i sin helhet. Den tidligere frie internettkulturen kan nå underlegges den samme markedslogikken som kunstobjektet. Du eller jeg kan «eie» Nyancat, på tross av at den korte animasjonsloopen er lastet opp i sosiale medier utallige ganger. Jeg kan samle på pixelfigurer i NFT-prosjektet Cryptopunks, figurer som visstnok er «unike» på tross av at JPG-er av figurene finnes overalt. Den astronomiske omsetningen til Cryptopunks og lignende prosjekter virker å ha inspirert mange etablerte kunstnere, for eksempel Bjarne Melgaard, som har initiert et NFT-prosjekt som tar sikte på å selge 1110 unike eksemplarer av figuren Lightbulb Man. Damien Hirst har for sin del gjenopplivet prikkebildene sine gjennom NFT-prosjektet The Currency. Kjøpere av Hirsts NFT kan velge mellom å få arbeidet på papir eller beholde NFT-en, altså sertifikatet, og den delen de velger bort destrueres. Selv om det gjenstår å se i Melgaard sitt tilfelle, fordi prosjekt hans enda ikke er lansert, virker ikke denne bruken av NFT-teknologien spesielt estetisk forlokkende. Den er heller ikke teknologisk eller konseptuelt nyskapende og man kan øyne en viss kommersiell opportunisme når troper fra gamle prosjekter gjenopplives.
Auksjonshuset Sotheby’s’ NFT-auksjonsside Metaverse har som mål å tilby «a curated selection of NFTs». På tjenestens nettsted lever utvalgte digitale kjæledyr, 3D-animasjoner, kunstverk og memer side om side i et massivt rutenett, alle bundet av astronomiske priser, ikke sjeldent hundretusenvis av dollar. Hos mindre selektive plattformer, som den til nå største NFT-markedsplassen Open Sea, kan hvem som helst kjøpe og selge med få begrensninger, så lenge de ikke bryter opphavsretten, kommer med hatytringer eller lekker personopplysninger. Her scroller man endeløst med amatørkunst: hunder med hjerteøyne, pixelfigurer og abstrakte 3D-animasjoner, men iblant også prosjekter som ligner mer på samtidskunst, uten at de er enkle å finne frem til. De mest omsatte og verdifulle prosjektene, som nevnte Cryptopunks, består av avatarer.
En desentralisert, «åpen» struktur er ofte noe som tilstrebes og beskrives i positive ordelag i samtidskunsten, men i Open Seas tilfelle blir en slik struktur en ganske repetitiv visuell skrothaug. Hva ord som «åpen» og «desentralisert» betyr i NFT-sammenheng er (som i samtidskunsten) ikke alltid like lett å få tak. Det er tross alt plattformene som velger hvilke samlinger og prosjekter som vises på butikkforsiden og som i de fleste tilfeller kontrollerer URL-en som selve NFT-ene peker til. Følelsen av å romstere i et endeløst og deprimerende supermarked forverres av brukergrensesnittene, som i all hovedsak lar deg sortere ut ifra priskriterier eller se hvilke samlinger og samlere som er populære.
En fersk sosial-teknologisk innovasjon på blokkjeden er DAOs (Desentralized Autonomous Organziations). Ved å kjøpe eller å bli tildelt tokens, blir man medeier eller medlem i en organisasjon som reguleres av en smartkontrakt. Ofte, men ikke alltid, fungerer det litt som en fusjon av et aksjeselskap og et chatterom – man stemmer over bruk av ressurser, med antall stemmer man har representert av hvor mange tokens man eier. Utbyttet mottar man gjerne i form av flere tokens, slik at man gjennom deltagelse spekulerer i hvorvidt verdien av en gitt token vil stige over tid. Hele denne prosessen loggføres og styres via smartkontrakter på blokkjeden, men grunnleggerne har ofte utstedt størstedelen av tokensene til seg selv ved prosjektstart, slik at de i praksis styrer prosjektet. Det finnes dessuten eksempler på DAO-er hvor pengene i felleskassen er blitt borte, enten fordi grunnleggeren stikker av, eller fordi smartkontrakten som ligger til grunn har svakheter som utnyttes av hackere.
Et profittmotiv er gjerne bygget inn i DAO-ens struktur. Ta for eksempel Friends with Benefits, en DAO som beskriver seg som «the ultimate cultural membership powered by a community of our favourite Web3 artists, operator and thinkers bound together by shared values and shared incentives». Fordi man må kjøpe seg inn, og eksisterende medlemmer tildeles nye tokens som de kan selge videre, tilsvarende et utbytte for deltagelse, fremstår dette litt som en fusjon av et pyramidespill og «eksklusive» medlemsklubber. Samtidig kan felleskassen brukes til å finansiere prosjekter. FWB har for eksempel startet et blokkjede-tidsskrift hvor utbetalingen skjer i kryptovaluta, inkludert organisasjonens egen token.
Den svenske kunstneren Jonas Lund har gjort kunstnerskapet sitt til en DAO. For å få tildelt tokens, må man ha utført visse handlinger som fremmer kunstnerens karriere. Skriver man om Jonas Lund i en kunstpublikasjon, slik jeg gjør her, kan man gjøre krav på 100 JLT (Jonas Lund Tokens). Lunds prosjekt parodierer kanskje iveren etter å flytte alle deler av livet og kulturen «on-chain», men tar samtidig på alvor idéen om kunstneren som entreprenør og merkevare. Har man JLT kan man ta del i avstemninger om Lunds karrierevalg og prosjekter, et grep som kan forstås som en slags blokkjede-assistert rasjonalisering av kunstverdens sosiale mekanismer. Kanskje er slike forsøk på å gjøre blokkjedens evne til å omgjøre både kultur og sosiale relasjoner til handelsvarer der det ligger størst potensial for en engasjerende og kritisk blokkjedekunst. Samtidig vil slike prosjekter unngåelig tråkke opp stier etter den historiske avantgarden og dens lek med varestatus og kontraktsmekanismer, eksemplifisert ved blant annet Duchamps Monte Carlo Bonds (1924) eller Yves Kleins Zone de Sensibilité Picturale Immatérielle (1959-1962). Enn så lenge er NFT-fenomenet mest marked og lite kunst.
