For at det skal være lettere å orientere seg og finne fram har vi nå kopiert innleggene i museumsdebatten til debattsidene. Vi foreslår at nye innlegg i debatten skrives inn her.
Redaksjonen
For at det skal være lettere å orientere seg og finne fram har vi nå kopiert innleggene i museumsdebatten til debattsidene. Vi foreslår at nye innlegg i debatten skrives inn her.
Redaksjonen
I Jinbin Chens malerier er berøring både en konkret handling og en metafor for forholdet mellom indre og ytre virkelighet.
Julia Selin når oanade höjder på nytt galleri i Malmö.
Siden 2019 har vævere arbejdet på de gobeliner af Bjørn Nørgaard, Tal R, Kirstine Roepstorff og Alexander Tovborg, som i dag blev offentliggjort i Paris.
Kollektivet YEARS’ udstilling er frustrerende, som et konsolspil uden regler. Ond og god på samme tid.
Stillingen mellom debattantene Marit Paasche og Jørgen Lund er, etter det jeg kan se, 2-1. Når jeg nå infiserer debatten med en så tabloid oppsummering, er det for å illustrere et av Jørgen Lunds selvmål. Kvantitativt sett har han nemlig satt inn tungt artilleri på ordfronten.
Når det gjelder antall bokstaver og omstendelige utlegninger slår han Paasche langt ned i støvlene. Men, som Lund pukker på, det kvantitative kan komme til kort. I kunsten som ellers, vil jeg tilføye.
Et annen sak, som også “støtter” Lunds anti-statistikk-resonnement, er at Statistisk Sentralbyrå sjelden finner det bryet hvert å undersøke kunstfeltet. Nyere publikumsundersøkelser, for ikke å snakke om utstillingsstatistikker av Paasches type utelates fullstendig der i gården, altså blant spesialistene på statistikk.
At slik offentlig diskriminering av publikums fritidsinteresser (her må jeg minne om at grunnlaget for arbeidsplasser i store deler av kunstfeltet faktisk er betinget av at det finnes fritidsbrukere av kunst) godtas i et demokrati, er muligens gode nyheter for dem som avskriver statistikkens gyldighet på kunstfeltet som sådan.
Selv mener jeg Jørgen Lund er kategorisk inn til det latterlige. At kunsten unnslipper statistikken, vil det si at den utvikler seg friest også hinsides andre vitenskaper basert på rasjonalitet, konsekvens og logikk? Hadde jeg ikke visst bedre, dvs. hørt Lunds forelesninger om post-moderne arkitektur da jeg studerte, så ville jeg trodd han ikke hadde lest lenger enn til Kant.
Heldigvis er ikke kunsten en passiv baby som trenger Jørgen Lunds eller andres desinteresserte overbeskyttelse. Det kunsten, og spesielt kunstformidlingen, trenger er språk. Selv har jeg i alle fall ingen eksempler på kunst som har overlevd kunsthistorien – eller jungeltelegrafen – uten assistanse fra tankegods eller alminnelig akseptert sjargong forankret i erfaringer eller fakta utenfor det kunstspesifikke.
Jeg ville ikke skrevet dette hadde det ikke vært fordi Jørgen Lund ikke er alene. Hans credo i første innlegg om å holde autonomien “enda høyere”, er en ekstremistisk posisjon som flere unge menn har forfektet det siste året.
Morgenbladets litteraturredaktør Bendik Wold og Krittsirkelens redaktører Jon Refsdal Moe og Leif Høghaug har alle flagget en modernistisk fane som opphøyer kunstens autonomi.
Beklager, gutter. Hovedrollen som regresjonens konserverende fanebærer er allerede tatt. Manifestene deres blir etterslep fra like patetiske, om enn ideologisk sett mer pubertale forsøk på å posisjonere seg som kunsttro estetikere, á la Ari Behns før-royale klikk “Den nye vinen”.
At en statistikk kan leses både med og mot hårene, er barnelærdom. Men en så komplett desavuering av statistikkens berettigelse som Jørgen Lunds har jeg aldri sett før. Hva blir det neste? Undrar kunsten seg all kvantitativ analyse vil det ikke bare bli vanskelig å argumentere for overføringer fra staten og andre sponsorer.
I samme slengen, d.v.s. hvis måten vi snakker om kunst på utelukkende skal eksperimentere og aldri skal kunne spes ut med etablert teori utenfra, risikerer vi at kunsten unndrar seg offentlighetens søkelys. (Foreløpig virker kunstKRITIKKEN mest truet, noen av årsakene til det skal diskuteres på torsdagens seminar kl. 11 i Rådhusgaten 7 i regi av Norsk Kritikerlag.)
Biter ikke fakta og argumentasjon, som f.eks. statistisk argumentasjon på kunstens formidlere, ja da er vi like langt. Jeg håper Museet for Samtidskunst vil videre. At man der offensivt vil angripe samfunnets kunstskepsis framfor å mure seg inne. At man vil akseptere en samtale om kunst som ikke alene er basert på kunstfaglig begrunnet språkakrobatikk, men som også går i dialog med både lekmenn og vitenskapskvinner fra andre disipliner.
(Jeg har sett ansatser til dette ved museet før, f.eks. i presentasjonen av enkeltverk og møteprogrammer i utstillingen “Latterens uttrykk”.)
Jeg er optimist på vegne av museet, men fristes til å gjøre anskrik når jeg leser innlegg som Jørgen Lunds i en debatt om Mfs’ framtid. Når staten, i det den trekker seg mer og mer ut av kunstfeltet, nå satser alt på ett siste stikk, j.f. Nasjonalt kunstmuseum, ligger mye til rette for å henfalle til mystisisme og myter om autonomi. Brukes Jørgen Lund og hans likemenns kunstsyn som rettesnor for samtidsbiten i den nye dinosauren, håper jeg den stryker med i sin næringsfattige kuvøse.
Det største problemet med Direktør Boym er etter min mening at han ikke en gang har brydd seg om å late som han er interessert i kunst.
TILSVAR TIL PAASCHE
Kanskje begrenser jeg museumsdebatten ved å fortsette å snakke om Jan Groth-utstillingen, men eksempelet er håndterlig og forhåpentligvis belysende. Marit Paasche er i sitt innlegg svært uenig i min ros av denne separatmønstringen. Groth bidrar i følge henne til å fylle opp en kategori som allerede er tallmessig overrepresentert på programmet: Mannlige norske malere. Vi står overfor opplagt, gammeldags utstillingsvirksomhet. Og riktig nok, det har sikkert vært mange utstillinger av ubestridelig mannlige norske malere. I tillegg er jeg sant å si enig også. Museet bør være på vakt og verne sin profil mot et generelt preg av «80-tallsmaleri», like mye som de bør verge seg mot å gro inn i andre former for normalitet. Men skitt la gå, jeg faller for fristelsen og sier det likevel: Groth er ikke maler, og hans kunstneriske prosjekt har hatt svært lite med norsk kunst å gjøre siden 60-tallet. Hvorfor innkassere et så billig retorisk poeng når debatten er prinsipiell? Som illustrasjon på det jeg mener er et kjernepunkt: Statistikk og fordeling av plass mellom definerte grupper er noe kvantitativt, men heller ikke dette gir museumsledelse eller kritikk fast grunn under føttene, like lite som rubrikker over hva som er gammeldags eller tidsmessig. Estetiske valg, med alle sine begrunnelsesproblemer, er uomgjengelige og uungåelige. Hvis det blir for mange utstillinger med svære mollstemte bilder, er problemet estetisk, ikke kunstsosiologisk. Dermed lar det seg heller ikke håndtere med statistikk. Jeg kan ikke fri meg fra mistanken om at det er skjematisk tenkning som plasserer Groth-utstillingen i båsen «selvinnlysende», norske mannlige malere. Det må da forresten minst være en tankevekkende kuriositet at det «begrunnels- og debattvegrende» Museet for samtidskunst presenterte denne utstillingen sammen med kurator Karin Hellandsjøs store bok om Groth en bok man uten videre må kunne si representerer et slående nivåskifte i norsk kunstbokproduksjon.
Jeg kan ikke lese Paasche annerledes enn at hun misbilliger eller berømmer utstillinger av statistiske grunner. Det er neppe noe brukbart prinsipp. Jeg vil ikke benekte at statistikk og spørsmål om jevn representasjon i enkelte tilfeller bør reises overfor kunstinstitusjoner. Men at Museet for samtidskunst er et tilfelle der program-diskriminering av grupper eller kjønn melder seg som en vesentlig eller eksemplarisk problematikk, syns jeg er et temmelig ytterliggående syn. Beklager hvis det er litt frekt å si dette, men jeg har følelsen av at det viktigste er statistikkens og kvantitetenes trygge grunn, ikke en grell virkelighet bak tallene.
Når man bruker begreper som smak, opplevelse og singulær kunsterfaring i museumsdebatten, risikerer man at dommerfløyta går for «gammeldagshet». Paasche leser mitt forrige innlegg dit hen at jeg gjør kunst ensbetydende med slike størrelser, men da går det jammen fort i svingene. Jeg er tvert imot ute etter å peke på at kunst til like med utstillingskuratering har en spesiell affinitet til det uforutsigbare, diskontinuerlige, oppbruddspregede ja det som er motstrøms. De gode ytelsene på disse feltene har alltid overraskelsen og nybrottet med seg i en eller annen forstand, og dette endres ikke av at statistikken likevel summerer seg fram til svaret «forutsigbar». Overraskelse eller for å bruke andre ord aktualitet og kvalitet kan selvfølgelig også omfatte brudd med skjematiske forestillinger om hva som er tidsmessig. Her syns jeg den etter hvert gamle museumsdebatten har vært alt for forenklende, antagelig av redsel for å være ukritisk, en redsel som i og for seg er prisverdig. Kritikk er ikke noe likefram fenomen, det er ikke nok å ta side for noe «alternativt»: Alle begreper og alle erfaringsmessige størrelser er i glidning og i en tilstand av potensialitet hva angår utsagnskraft og vekt. For eksempel er betegnelsene kvalitet, smak og autonomi kontroversielt ladet og til dels historisk belastet, noe som ikke betyr at de ikke er brukbare og viktige når de bringer noe til uttrykk. Omtrent slik er det selvfølelig i kunstverket også, der de mest tradisjonelle virkninger eller betydninger kan inngå i det mest åpne og produktive. Nytt og gammelt krysses i det nye, det smaker av Baudelaire og modernisme, men det er nok riktig likevel. Også i helt konkrete spørsmål om utforming av institusjoner og utstillingspolitikk tror jeg det er alt å vinne på å ta med seg kunstbetraktningens sensibilitet for slike glidninger og nybrott.
Svar til Jørgen Lund
Jeg skal ikke gå inn på verken maktkamp eller posisjoner rundt virksomheten ved Museet for samtidskunst, men konsentrere meg om kunst og kunstsyn i dette svaret til Jørgen Lund.
I perioden 1999 til 2002 arrangerte Museet 34 utstillinger. Av disse er det bare fire som ikke er enten separatutstillinger (12 av menn, 5 av kvinner) eller utstillinger fra samlingen (13). Tyngdepunktet av det som er vist ligger definitivt på mannlig, norsk maleri. Statistikken vitner om et gammelmodig syn på kunst og en innadvent og begrenset utstillingspraksis, som verken problematiserer utstillingsformen eller institusjonens rolle i norsk kunstliv. Ved å konsentrere seg om disse to genrene signaliserer Museet at de anser kanonisering og visning av samlingen som sine viktigste arbeidsoppgaver. Når Lund trekker frem valget av Jan Groth som en ”kritisk, progressiv, åpen og modig” handling skulle jeg ønske han hadde rett, men statistikken tilsier dessverre at det var det stikk motsatte. Valget var selvevident, eller på godt norsk selvinnlysende.
Museet for samtidskunst har ikke, før helt i det siste, problematisert sin egen virksomhet, og det er derfor ikke merkelig at kritikere har etterspurt begrunnelser. Forutsetningen for å ønske seg noe annet er ofte å stille spørsmålstegn ved det bestående. Lund betegner ”Hvor er jeg nå?” som ”ungdommelighetspopulisme” og en konturløs ”museums-selvreflektiv utstilling”. Utstillingen er ikke det beste eksemplet jeg har sett på selvkritikk, men jeg verdsetter uansett forsøket. For, i motsetning til Lund, som plasserer kunst som ensbetydende med ”smak, følelse og singulær kunsterfaring”, er faktisk mye av kunsten etter ”institusjonskritikken” og 70-tallets konseptualisme, relatert til andre parametre; som blant annet smakshierakier og maktstrukturer. Kunstnere som Andrea Fraser, Annika Eriksson eller Gardar Eide Einarsson er gode eksempler på en praksis som inkorporerer kritikken i egen kunstnerisk virksomhet.
Skillet Lund lager mellom den private følelsemessige betraktningen og en rasjonell argumentasjon er merkelig og ganske anakronistisk. Hvis disse posisjonene ikke kunne forenes, ville kunstkritikk vært uinteressant. Jeg forventer at enhver institusjon som arbeider med kunst, velger den kunsten de anser som viktig og er i stand til å redegjøre for sine valg, hvis publikum ønsker det. Noe annet vil være arrogant.
KORREKT MUSEUM, KORREKT KRITIKK?
At det igjen har brutt ut debatt om Museet for samtidskunst er både gledelig og trettende. Uten debatt er vi ferdige, men dessverre ser man en del gjentagelser fra ordkrigen om museets profil på 90-tallet. Lotte Sandbergs nye ”J’accuse” i Samtiden, der hun oppsummerer museets virksomhet under to direktører, gir intense ekkoer fra den såkalte kuratordebatten i Aftenposten og Dagbladet. For Sandberg er museets hovedproblemer dets innadvendthet og uvilje overfor faglig debatt, at det ikke begrunner sine valg og at det ikke engasjerer et større publikum. Riktignok fremstilles direktør Boym som en populistisk motsetning til tidligere direktør Brockmanns kompromissløse kvalitetskrav, men lukketheten og manglende debattvilje skal også være Boyms hovedproblem. Boym svarer Sandberg på museets hjemmesider med behørig bitterhet; han har jo nesten ikke gjort annet enn å reflektere over museumsrollen og bringe ulike muligheter opp mot hverandre i form av utstillinger, tekst og foredrag. Man kan nesten dele forbløffelsen: Hvorfor er ikke Sandberg, de unge museumskritikernes representant fra 90-tallet, fornøyd etter utstillingen ”Hvor er jeg nå?” og etter at Snøhettas interaktive ”informasjons-UFO” på en måte legemliggjorde slutten på tradisjonell, ”retinal” museumsopplevelse?
Vi har altså debatt, sågar med følelser og temperatur. Men Dag Solhjell treffer nok spikeren temmelig rent når han på kunstkritikk.no går i rette med debatten selv. Han observerer at den er tuftet på en uheldig, hegemonisk tenkning. Grunnpremiss for debatt om Museet for samtidskunst er at dette stedet skal være institusjonen over alle institusjoner i Norge, liksom et sted som skal si det hele, mens det som trengs er nettopp å komme ut av denne monolittiske situasjon. Ut fra Solhjells påpekning kan den evindelige stridelighet rundt Museet for samtidskunst forklares med at stedet blir projeksjonsflate for andre ting, nemlig frustrasjonen over et manglende mangfold av tydelige, sterke og klare utstillingssteder og stemmer. Debatt er her da ikke debatt men utagering; i et kunstliv som er for lite og trangt lar vi Store Far på Bankplassen få både interessen og aggresjonen. Sirkelen er bedrøvelig: Frustrasjon blir hengende i luften i form av en strenghet som igjen tynger og trykker kunstlivet generelt. Man tappes for mot til å synge med eget nebb, både sentralt og lokalt. En heller ufruktbar dynamikk, neppe særlig tiltrekkende for de som skal finansiere gildet heller.
Men dette betyr ikke at Museet for samtidskunst ikke skal debatteres, tvert i mot. Veien ut av en situasjon tynget av hegemonisk tenkning er ikke å slutte å snakke, men at alle snakker tydeligere. I et kunstliv som vårt har de fleste alltid allerede en eller annen identitet definert i systemet, liksom innenfor eller utenfor ”sentralmakta”; man er ”elitær”, ”alternativ” eller ”fritenker”. Men la oss forsøke å snakke fritt likevel. Selv var jeg ansatt ved Museet for samtidskunst under kuratordebatten på 90-tallet da Sandberg som sto i spissen for et ”museumskritisk” parti av yngre kunsthistorikere. Senere var jeg ansatt i en kortere periode under Boym. Jeg har både eierskapsfølelse og motvilje, både ros og ris til dette museet, men hovedpoenget mitt nå er: Jeg skjønte verken tidlig eller sent, og jeg skjønner ikke i dag, substansen i Sandbergs og hennes gamle kampfellers hovedinnvendinger mot Museet for samtidskunsts utstillingsvirksomhet. Når kritikken i dag fremstår i lys av to ulike regimer ved museet Brockmann og Boym tror jeg muligheten er bedre enn før til å diskutere innholdet i kritikken, og samtidig komme videre i diskusjonen om Museet for samtidskunst selv. Kanskje tværer jeg selv på noe gammelt, beklager, kan ikke annet enn å ta risken.
Debatt likevel
Sandberg laster utstillinger som fremviser ”‘god’ kunst i tilbakelent og gammelmodig connaisseur-ånd”, og gjentar etterlysningen av kuratorisk stillingstagen i katalogtekster. Hun har liten tro på tidligere direktør Brockmanns ideal om at utstillingen skal ha en egen, selvbegrunnende evidens, at den så å si skal begrunne seg selv. Under Boym har museet signalisert mangfold, men likevel holdt kortene tett til brystet, i følge Sandberg. Jeg leser henne nok noe endimensjonalt, men i min tolkning koker kritikken ned til et krav om argumentativ grunngiving, fundamentering eller legitimering av kunstneriske valg. I den grad min tolkning er rimelig, og i den grad jeg har rett i at mye av den faglige kritikken mot Museet for samtidskunst på 90-tallet fremmet et lignende krav, tror jeg vi bør ta noen prinsipielle nappetak. At Boym i dag kan slå såpass mye debatt og forsøk på museal selvrefleksjon i bordet uten at verken Sandberg eller jeg er fornøyde, kan illustrere mistanken om at museumskritikken inneholder noen begrepsmessige eller teoretiske problemer.
Katta ut av sekken så fort som mulig: Jeg tror ikke at ”museumskritikerne” har savnet begrunnelser like mye som de har sagt. Jeg tror snarere de har vært ute etter andre utstillinger og annen kunst. Ære være dem for det. Men ord, retorikk og kampstemning kan komplisere og skape antagonismer. Har man først begynt å avkreve motparten grunner, blir man selv nødt til å grunngi sitt alternativ, og for å si det enkelt en skikkelig grunn finnes ikke på kunstens område. ”Hvorfor vise dette nå?” dette spørsmålet er flere ganger rettet mot Museet for samtidskunst i kritisk sammenheng. Setningen foregir å være ute etter grunner. Men hvis den ofte egentlig er en fordekt etterlysning av andre utstillinger, er den ren retorikk. Som sådan benytter den seg av det samme som en kunstfiendtlig populist som ”spør” hånlig om hva som er vitsen med et bestemt kunstverk. Kan du ikke begrunne din utstilling for meg her og nå, er du ferdig. Hvis derimot det utfordrende spørsmålet blir en foranledning til tolkninger av utstilling og verk, en mulighet til å gi en ny perspektivering, er man på rett spor. Spørsmål om grunner og om ”hvorfor” i estetiske saker er i sin dårlige form et retorisk knep, i sin gode form en invitasjon.
Uten grunn
Men vi er bekymret for å la begrunnelser i streng forstand fare og i stedet gi oss kunst og estetikk i vold. Det dreier seg jo tross alt om millioner av kroner, om arbeidsinnsats, om et alvor felt av grunnleggende kulturelle og menneskelige muligheter. Fører da innrømmelsen av estetisk grunnløshet til kaos, kritikkløshet, tilfeldighet og blind makt? Neppe, i hvert fall neppe til mer kaos enn når vi forsøker å benekte det karakteristisk uhåndgripelige ved kunst og kunstspørsmål. I lys av Solhjells poeng bør vi kunne puste friere og fastslå at heller ikke kunstverker som er i Museet for samtidskunst har fast grunn under føttene, uansett hvor mange millioner de koster og uansett om valgene kunne vært annerledes. Det betyr ikke å legge seg flat for sentralmakta å innrømme at uenighet om kunst ofte og i stor grad henger sammen med ulik smak. Forresten, det finnes vel ingen sterkere kritikk enn å la det man er misfornøyd med slippe litt billig, og i stedet operere ved siden av, presentere eller skrive om noe som er langt mer spennende og appellerende. Det Museet for samtidskunst gjør kan være dårlig, men det fins ingen annen måte å vise dette på enn å godta det kunstneriske vilkår og komme med slående alternativer, grunnløst.
Slår jeg inn åpne dører? Problemet består selvfølgelig ikke i at kunstfolk går rundt og tror at estetiske valg kan begrunnes rasjonelt. Og selvfølgelig foretar et museum ikke bare estetiske valg. Men mitt poeng er rett og slett at kampstemningen rundt Museet for samtidskunst, følelsen av viktighet, autoritet og skattebetalernes penger, ikke må få oss til å glemme våre grunnleggende erfaringer med kunst. Jeg tror at både kunstkritikk og utstillingsproduksjon blir skadelidende av slik glemsel, at den fører til engstelighet og dårlig resultat. Hvorfor skaper et museum en konturløs ”museums-selvreflektiv” utstilling med tittelen ”Hvor er jeg nå?” og bruker sikkert svære penger på en arkitekttegnet ”informasjons-ufo” som i dag nok allerede er skrapjern? Hva ligger bak den tendensen til ungdommelighets-populisme og utflytende småprosjekter i Museet for samtidskunst de siste år, dette som Lotte Sandberg påpeker? Jeg tror svaret ligger i retning av en bekymret forestilling om at kunsten kan eller bør finne sine grunner, at den kan bringes på plass i en eller annen form for intelligibilitet hinsides smak, følelse og singulær kunsterfaring. Man ville liksom gjøre utstillingen til refleksjon over posisjoner snarere enn fordypning i posisjonene eller verkene selv, innhenting av informasjon om kunst snarere enn kunstbetraktning. Her skulle liksom kunsten reddes unna det privat følelsesmessige og inn i en slags rasjonalitet, inn i dagens digitale fornuft.
Institusjonskritikk
Refleksjon og informasjon over kunst i stedet for kunst med stor K, det høres så imøtekommende ut overfor et bredt publikum. Men det korrekte er det dårlige; jeg tror verken museumskritikerne fra 90-tallet eller særlig mange andre vil huske verken ”Hvor er jeg nå?” eller info-ufo om få år. La oss stole på egen opplevelse i all dens partikularitet og all dens smakskarakter, la oss si høyt hva vi syns og ikke bukke under for det vi tror vi må. Det er livsviktig for kunstlivet å tillate det som bare begrunner seg selv, det som bare er en opplevelse og en mening, det vi ikke klarer å bringe i sammenheng. Men stopp, vi må jo drive institusjonskritikk og selvrefleksjon for ikke å stivne? Med sentrale avantgarde-poenger siden konseptkunsten rundt 1970 i bakhodet får vi hakaslepp hvis noen mumler om selvbegrunnende utstillinger, om evidens, om autonomi. Fløyta går. Men hva innebærer det egentlig å ta avantgardens erfaringer på alvor i dag, hva innebærer en kritisk holdning? Fra ”museumskritikerpartiet” på 90-tallet hørte man en stund krav om ”signerte” ustillinger. Så lenge kuratorens navn sto tydelig under, skulle liksom utstillingen være bragt inn på tørt land, inn i boka, inn i en slags kritiserbarhet og rasjonalitet. Vi skjønner nå at dette er tull, at kuratornavnet like lite som en formulert intensjon bak verket gir kritikk noe å stå på eller å bedrive evaluering fra.
La oss tenke på Åsmund Thorkildsens utstillinger ”Museum I og II” på Astrup Fearnley Museet for et par år siden. Her så museumsinstitusjonen ut til å underkaste seg selv analyse og selvrefleksiv kritikk. Verkene fra samlingen var montert ukonvensjonelt, høyt og lavt og sammen i spøkefulle meningskonstellasjoner, uten redsel for å bli kalt gimmick. Museet var blitt et annerledes sted. Men strengt tatt, hva annet var egentlig på ferde her enn kronglete fremvisning av en del fine verker fra samlingen? Jo, en aura av avantgarde. Som en ekstra medalje på brystet til museumsinstitusjonen selv var institusjonskritikken til stede som tegn. Museumsfornuften innkasserte ytterligere autoritet som intellektuelt overtak, museet selv gikk så å si utenpå alt. Noe lignende kom fram i det uinspirerende, frekt retthaveriske ved Museet for samtidskunst info-UFO i utstillingsrommet. Meldingen var: Vårt museum kan ikke mistenkes for å dyrke øyets retinale fryd eller verkets ensporethet. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer engstelig og selvbekreftende. Men slik museumskritikk har da et skjær av grunn, av refleksjon, av kognisjon. Nytenkende eller befordrende er det dog neppe.
Hva er friskest, yngst og mest teoretisk velinformert, er det å pukke på informasjon og begrunnelser eller er det å riste korrektheten av seg og brøle ”Kunst”? Ikke vet jeg, men jeg er sikker på at det er det siste som gir best utstillinger, at det er det siste som egentlig kommer publikum i møte, som skaper en romslighet som har alt med kunst å gjøre. Man kan alltid ønske seg større og bedre kataloger fra Museet for samtidskunst, mer debatt, mer enhetlig profil, bedre perspektiveringer, andre typer prosjekter. Men all erfaring med dette og andre museer viser at virkelig gode utstillinger er ”selvevidente”, selvbegrunnende og konsistente på en helt vesentlig måte. Christian Boltanski, Yves Klein, Per Barclay, Jan Groth, Echtzeit Man kan lage listen slik man vil, men rekken av kunstneriske minneverdigheter ved Museet for samtidskunst tilsier uansett på at begivenheter oppstår romslig, dristig og personlig så å si uten grunn og uten sammenheng. Kvalitet er motstrøms. Jeg tror ingen avantgarde vender seg i graven når jeg sier dette.
Man kan og må si autonomi, evidens, på egne premisser, men dermed også merke seg at dette betyr å tenke mot seg selv. Kanskje bør Museet for samtidskunst nå lage helt andre utstillinger, men ut fra forpliktelsen på kunstnerisk erfaring, verken ut fra teoretisk eller populistisk korrekthet. Kuratorisk og kunstnerisk virksomhet har mye til felles, de må kaste det opplagte eller sikre over bord. På dette punktet syns jeg mye av det museet har gjort fortjener svær ros. For meg var det kritisk, progressivt, åpent og modig å overlate hele annen etasje i et nasjonalmuseum til Jan Groths strek. Kunst tar over stedet på egne premisser, kunst gjør et rykk i den orden som var etablert. Er ikke dette nettopp å ta publikum på alvor, er ikke dette å tilby både opplevelse og tenkning samtidig? La grunner, forpliktelser og dårlig samvittighet på kunstens vegne fare, våg å holde autonomien enda høyere enn før. Mange er nok egentlig godt på vei enige i dette. Men blir det for trangt, er det dessverre vanskelig å si det høyt.
KUNSTIMPERIET I VÅRE HODER
I sitt essay ”Imperiet kaller” skriver Siri Meyer bl.a. følgende om hva en maktutreder bør gjøre: ”Det gjelder å løsne maktens grep om tanken”. Overført på kunstområdet betyr det at vi også her må studere om det finnes et maktens grep om våre tanker et tankens imeperium vi vanligvis ikke er oss bevisst, men som holder våre tanker innenfor bestemte rammer. Hvilken makt er det vi da kan snakke om på kunstfeltet, og hvilke tanker binder den oss til å ha uten at vi tenker over hvor vi har dem fra?
Den overordnede makt på kunstfeltet er av symbolsk karakter makten til å gi kunstnerisk anerkjennelse til kunstnere og deres formidlere gallerier, kritikere, kunstmuseer, kunsthistorikere, kuratorer og andre. La oss også ta med denne symbolske maktens evne til å gi anerkjennelse til den gjeldende kunstpolitikk en anerkjennelse som da transformeres til en politisk makt, og dens evne til å øke markedsverdien av kunstverk som tilsvarende omformes til en økonomisk makt. Det som gir den symbolske makten dens opphøyde forrang, er at den ikke kan la seg kjøpe, hverken av politisk eller økonomisk kapital.
Den symbolske makten på kunstfeltet ytrer seg ikke gjennom synlige symboler den bærer ingen ytre kjennetegn. Det er mangelen på symboliserende tegn som gjør denne makten symbolsk. Det gir ingen symbolsk makt å hete f.eks. ”Museet for samtidskunst”, ”Lotte Sandberg” eller ”Tromsø Kunstforening”, eller å holde til i bestemte bygninger eller avishus. Allikevel kan redaksjonen i ”Kunstkritikk.no” i en kommentar til Lotte Sandbergs kritikk av Museet for samtidskunst og Per Boyms svar på denne, skrive at “Museet for samtidskunst er en helt sentral institusjon i norsk kunstliv, store offentlige ressurser pløyes inn i det og det har rollen som offentlig kunsthistorieskriver”. Her tenkes imperiets tanker.
I setninger som dette kommer det, etter min mening, frem et underforstått premiss i nesten all norsk kunstdebatt. Dette premisset kan formuleres slik: Norge må ha et kunstens maktsentrum der all symbolsk makt i det norske kunstfeltet har sitt utspring, og Museet for samtidskunst svikter sin rolle dersom det ikke er dette maktsenter. Det som Lotte Sandberg synes å kritisere, er at museet ikke klarer dette. Det som Per Boym synes å forsvare seg med, er at museet klarer det. Det er denne sentrale rollen Museet for samtidskunst også er gitt i kunstpolitikken både i Klevelands melding fra begynnelsen av 1990-årene, i den sterkt sentralistiske ”Nasjonal plan for kunstformidling”, og i den foreliggende kulturmeldingen. I denne siste meldingen omtales Nasjonalt museum for kunst som ”eit fagleg nav i eit … nettverk”, ”ein drivkraft”, ”ei kunst- og museumsfagleg sterkare plattform”. Resten av Kunst-Norge skal hente sine krefter fra dette imperiale sentrum.
Både Sandberg, Boym og redaksjonen i kunstkritikk.no synes å dele den grunnleggende oppfatning med regjeringen at Norge bør ha et hegemonisk ledet kunstfelt med en statlig institusjon som forvalter av den høyeste symbolske kapital i norsk kunstliv. Jeg mener at dette premisset både bør kritiseres og erstattes av et annet. Det bør kritiseres fordi det gjør norsk kunstliv endimensjonalt, gir én institusjon og dets nettverk for stor makt, konsentrerer for mye av norske kritikeres oppmerksomhet rundt Oslo, innsnevrer mulige karriereveier både for kunstnere og kuratorer, skaper for liten kontaktflate mellom Norge og det internasjonale kunstliv, kobler norsk utenriksdeltakelse for sterkt opp mot diplomatiske interesser m.m.
Problemet er hva det bør erstattes med. Mitt svar er enkelt å formulere, vanskelig å få til. Det er å bygge opp under andre byers større kunstinstitusjoner som en motmakt til Museet for Samtidskunst. Jeg tenker da på to typer kunstinstitusjoner: kunstmuseer og kunsthaller: I Bergen Bergens Kunstmuseum og Bergens Kunstforening/Kunsthall, i Stavanger Rogaland Kunstmuseum og Stavanger Kunstforening, i Trondheim Trøndelag Kunstmuseum og Trondheims Kunstforening (med større lokaler), i Tromsø Nordnorsk kunstmuseum og Tromsø Kunstforening, i Agder Sørlandet Kunstmuseum,Christianssands Kunstforening og Bomuldsfabriken Kunsthall, i Lillehammer/Hamar Lillehammer Kunstmuseum og Kunstbanken, i Østfold Galleri F 15 og Momentum, i Akershus Henie-Onstad Kunstsenter (som absolutt ikke bør innlemmes i Nasjonalt Kunstmuseum) og f.eks. en større kunsthall øst for Oslo. Noe av dette kan finansieres ved å nedlegge den institusjon som i 50 år mer enn noen annen har representert imperiet omkring i landet Riksutstillinger.
Disse institusjonene, iallfall noen av dem, må gis økonomiske muligheter til å etablere solide internasjonale nettverk, på et så høyt nivå at noen av deres ledere kan konkurrere om stillinger internasjonalt. Det at ingen norske kunsthistorikere eller kuratorer hittil har klart å gjøre en internasjonal karriere (mens svensker, dansker, finner og islendinger har klart det) er kanskje det beste bevis på norsk kunstlivs nasjonale endimensjonalitet og manglende internasjonale modenhet.
Ikke alle disse institusjonene vil klare å heve seg opp til det ønskede nivå det er rett og slett ikke mange nok kvalifiserte kunsthistorikere og kuratorer til det i Norge. Men uten en slik satsing, vil vi heller aldri få det. Jeg spør: hvilke er nå de norske kunstinstitusjoner som gir slik erfaring og kompetanse som vi helst vil se hos de som skal lede Nasjonalmuseet for kunst og dets ulike avdelinger? Eller for å snu på spørsmålet: bør ikke norske kunstmuseer og kunsthaller selv føre en politikk der de ser seg selv som karrierestiger for større stillinger enn de selv kan tilby? Er ikke det et spørsmål som f.eks. Kunstnernes Hus i Oslo og Henie-Onstad Kunstsenter nå bør stille seg?
Mitt forslag er altså å bryte den evige fred som hviler over det lille norske kunstimperium, og dele det opp i innbyrdes krigende kongedømmer med rett til egne utenriksstasjoner og hver sine kanoner. Norsk kunstliv trenger mer enn en målestokk for hva som er god kunst. Det er ingen ros å si om et kunstmuseum at det er som et lite Nasjonalgalleri. Da tenker vi imperiets tanker.
Denne kunstkrigen må ha sine stridsdommere, som også kjenner det internasjonale spillet og dets regelverk, og som selv får dømme internasjonale kamper. Dette er kritikerne. Dagens situasjon er til å le av. Vi har ikke en gang nok kritikere til å dømme den kampen vårt enerådende imperium lissomkjemper i dag. Mens antallet billedkunstnere som årlig mottok offentlige stipendier økte med omlag 400 de siste 10 årene, fra ca 1100 til ca 1500, og det samlede stipendiebeløp steg med ca 30 millioner fra omlag 70 til 100 millioner, kom det ikke ett eneste nytt stipendium til kunstkritikerne. De må fortsatt nøye seg med det ene lille reisestipendiet de hadde for ti år siden. Men en slik sammenligning er det ikke lov å gjøre, fordi kunstkritikere ikke må kritisere den hegemoniske kunstnerorganisasjonen. Kunstimperiet kaller.
Lotte Sandberg kommer i siste nummer av Samtiden med en lengre artikkel om Museet for samtidskunst – “Museet for samtidskunst: Terskelen som ble tråkket ned” (3 – 2003). I Aftenposten bringes en kortversjon av denne (8.9). Foranledningen til teksten er at den nåværende direktøren slutter i november, samt at Museets innlemmelse i det nye Nasjonalmuseet for kunst kan by på nye utfordringer. Teksten tar utgangspunkt i en sammenligning av de to direktørene Jan Brockmanns og Per Boyms lederstil og kunstneriske profil. Mens Brockmann i følge Sandberg sto for “akademisk tyngde og kritisk refleksjon”, oppfatter hun Boyms ledelse av Museet som preget av misforstått folkelighet, mangel på faglig dybde og liten vilje til seriøs diskusjon.
Sandberg legger ikke skjul på at i hennes øyne er det Brockmann som kommer best ut av sammenligningen. Men samtidig kritiserer hun dem begge for at de har undervurdert publikum og vært for lite villige til å begrunne og diskutere Museets prioriteringer: “Mye tyder på at såvel Brockmann som Boym har undervurdert publikums rolle i et vellykket museum. Brockmann ved å gjøre terskelen for høy, Boym ved å la diskusjonen dø ut.” Sandbergs medisin er i korttekst følgende: “For å bli et reelt sentrum i samtidskunsten…må utstillingene spisses, refleksjonsnivået bedres og båndene til publikum styrkes.”
Boym svarer i Aftenposten (19.9) at det knapt er noen som er uenige i behovet for spissede utstillinger, engasjert debatt og det å ta publikum på alvor. Han mener at Sandbergs fremstilling er “skjemmet av lettvinte påstander basert på rykter og dårlig forarbeid”.
Uansett om man er enig eller ikke i Sandbergs analyse og spissformuleringer sammen med Boyms tilsvar er den et godt utgangspunkt for en nødvendig og bred debatt om hvor Museet for samtidskunst står i dag, og om hvordan man ønsker at det skal utvikle seg videre. Det ville være synd for norsk kunstliv om denne debatten ender som en isolert krangel mellom en kunstkritiker og en museumsdirektør. Selv om det har vært stridigheter og konflikter knyttet til Museet, har mangelen på en oppgående og kritisk debatt av institusjonen vært påfallende. Dette kan skyldes en generelt svak kunstkritisk offentlighet i Norge, men det kan også ha sin bakgrunn i den form for lammelse som har preget Museets forhold til kunstoffentligheten det er en del av.
Museet for samtidskunst er en helt sentral institusjon i norsk kunstliv, store offentlige ressurser pløyes inn i det og det har rollen som offentlig kunsthistorieskriver. Det er derfor av vital betydning at dets virksomhet blir grundig diskutert. En slik diskusjon er ikke minst viktig i forhold til hva Museet skal bli i fremtiden og hvilken rolle det skal spille i norsk kunstliv.
En debatt om Museet for samtidskunst vil selvfølgelig være en sammensatt debatt. Utstillingsprogrammet er en ting, oppbyggingen av samlingen en annen og Museets evne til å kommunisere en tredje. I tillegg vil selvfølgelig den pågående diskusjonen om museets bygningsmessige rammer og organisasjonen innad være viktige elementer.
Samlingen
En av museets hovedoppgaver har vært å bygge opp en kunstsamling. På hvilken måte har museet forvaltet denne oppgaven? Hva slags samling er det Museet har bygget opp i denne femtenårs-perioden? Hva slags fortellinger og kunsthistoriske blikk gir den videre til kommende generasjoner? På hvilken måte speiler den 80- og 90-talls kunsten? Hvordan er forholdet mellom det internasjonale og det norske? Har Museet gjort riktige satsninger i forhold til sine ressurser og sin rolle i kunstlandskapet?
Utstillingsprogrammet
Museets utstillingsprogram, i form av de enkelte utstillinger og som en helhet, er et annet moment. Hva slags relevans har utstillingene hatt, hvor interessante, nyskapende og viktige har de vært, og hva slags diskusjoner har de evnet å skape? I hvilken grad har Museet gjennom sine utstillinger lyktes med å sette dagsorden for den avanserte og oppdaterte kunstdiskusjonen? I flg. Sandberg har man definitivt ikke klart dette, med Brockmann-perioden som delvis unntak.
Formidlingen
Forholdet til publikum, evnen til å skape interesse i den norske offentligheten og sette Museets virksomhet på dagsorden er et tredje aspekt. Har Museet vært preget av en gammel-modernistisk angst for den urene og uregjerlige kulturelle virkeligheten “der ute” og på den måten avskåret seg fra å gå inn i avgjørende debatter? Hadde interessen for Museet og besøkstallet vært større om Museet hadde turt å sette seg selv på spill i større grad? I stedet for å forskalke seg bak de tykke murene i en misforstått form for finkultur, hvor opplysningsprosjektet er å lære “folket” gleden ved monokrome malerier og autonom kunst?
En debatt omkring Museets virksomhet vil også måtte forholde seg til den generelle diskusjonen om de nye samtidskunstmusenes funksjon og rolle i kulturbildet, relatert til kulturturisme, opplevelseindustri, endringer i samtidskunsten osv.? Sandberg trekker frem Tate Modern, Guggenheim Bilbao, KIASMA osv. som eksempler på vellykkede satsninger. Spørsmålet blir hvilke lærdommer vi her hjemme kan trekke av dette?
Kunstkritikk.no mener det er på høy tid med en seriøs og grundig diskusjon om Museet for samtidskunst. En diskusjon om hvordan institusjonen har fungert de siste 15 årene, men like mye om hvordan den bør utvikle seg videre. Vi har tatt kontakt med flere av de som har styrt institusjonen, samt fagfolk, kunstnere og andre sentrale personer som vi tror kan bidra til en nyansert og mangespektret debatt. Kunstkritikk.no vil fra neste uke forhåpentligvis kunne bringe debatt-innlegg fra flere av disse aktørene. Vi ønsker samtidig å invitere alle våre lesere til å delta i debatten, med kommentarer og innlegg.
Ketil Nergaard og Jon Ove Steihaug