Debattmøte på UKS, Oslo
16. januar 2004
Fredag 16. januar inviterte UKS til debattmøte om Nasjonalmuseet for Kunst. På tross av mye kritikk for manglende debatt om museet, endte kvelden som en slags spørretime der Sune Nordgren og Stig Sægrov svarte på spørsmål fra salen.
Debatten om det nye Nasjonalmuseet for kunst er i gang. Endelig er diskusjonen om interne stridigheter ved Museet for Samtidskunst på begynnelsen av 90-tallet historie, og man kan begynne å se framover. Alt for sent, sier likevel mange. Museumssammenslåingen som i disse dager realiseres var bestemt allerede i 1999. Avdelingsdirektør Stein Sægrov i Kulturdeparftementet sier at saken er ferdig utdebattert, og styreleder i det nye nasjonalmuseet Christian Bjelland, som også var styreleder i samtidsmuseet, innledet sitt arbeid med å insistere på ”arbeidsro” og ”interne prosesser”.
Den lammende stillheten har blitt kritisert fra flere hold, og under overskriften Nasjonalmuseet for kunst – baktungt nasjonalsymbol eller storstilt satsning? inviterte Unge Kunstneres Samfund sist fredag til debattmøte om den nye museumsgiganten. I panelet satt – i tillegg til direktør Sune Nordgren og Stein Sægrov fra departementet – journalist i Aftenposten Lotte Sandberg, kunstsosiolog Dag Solhjell og UKS-leder Tone Hansen, alle blant de som har vært sterkest i sin kritikk av den manglende diskusjonen. UKS sine lokaler var fyllt til randen av kunstnere, museumsfolk og andre som håpet på et hett oppgjør. Men debattmøtet levde nok ikke helt opp til forventningene og tok ikke helt av hva gjelder temperatur i den iskalde utstillingshallen. Kvelden fikk mer form av en spørretime der direktøren og avdelingsdirektøren svarte på spørsmål fra panelet og fra salen.
Manglende åpenhet
Første innleder var Lotte Sandberg som sammenlignet den nye museumsgiganten med den andre nye giganten i norsk kunstliv, nemlig Kunsthøgskolen. Sandberg er i utgangspunktet positivt innstilt til begge tiltakene, og åpen for den mulige synergieffekten de to institusjonene kan stå for. Men hun mente at man ikke har tenkt stort nok, og at det nye museet mangler virkelig radikalitet. Hennes viktigste skepsis er knyttet til det hun oppfatter som manglende åpenhet omkring prosessen, og spesielt av institusjonens styre og dets styreleder Christian Bjelland, som hun mener har avvist den avgjørende diskusjonen som ethvert offentlig kunstmuseum er livsnødvendig avhengig av.
Også Dag Solhjell etterlyste faglig debatt om det nye museet. Han understreket at det eies av folket og at det dermed er vi som er de egentlige oppdragsgiverne. Også han er positiv til den forvaltningsmessige konsolideringen som museet står for, men han er mot det han kaller den kunstfaglige konsolideringen. Han mener at prosjektet står for en sterkt sentralistisk ånd, og at det er viktig med flere konkurrerende stemmer i Kunst-Norge. Et av Solhjells hovedpoeng er at Henie Onstad Kunstsenter ikke bør innlemmes i Nasjonalmuseet slik planen er, men heller styrkes utenfor, slik at det kan bli en reell konkurrent og en diskusjonspartner.
Tone Hansen fokuserte på at kunstnerne, som jo skal være med å produsere innholdet i det nye museet, ikke har vært tatt med i prosessen. Dette mente hun minnet om da departementet på midten av 90-tallet opprettet klassiske linjer på Statens kunstakademi, uten å inkludere fagmiljøet i avgjørelsen. Hun stilte seg også kritisk til hele ideen om et Nasjonalmuseum, noe hun knyttet både til nasjonalisme og til nasjonal identitetsbygging, og hun var opptatt av at harmonimodeller ikke bør være bestemmende for utviklingen av museet.
Ikke bare kunst
Sægrov forsøkte i sin innledning å imøtegå mye av kritikken. I utgangspunktet mente at det var alt for sent å diskutere noe som var ferdigbehandlet og avgjort for fem år siden, og som ble presentert av Kulturminister Haga i Stortingsmelding 22, 1999. I tillegg mente han at et museum handler om mye mer enn bare visning og lokaler og at diskusjonen hittil har lagt for mye vekt på det. Når det gjaldt det nasjonale mente han at dette var et mer pragmatisk begrep enn hva kritikerne synes å tro. Den departementale kontrollen av det nye museet, mente han, hadde blitt mindre gjennom at det nye museet er organisert som en stiftelse. Til slutt beklaget han at så mange mistror at det nye museet faktisk er en sterk satsning på kunst fra statens side.
Sune Nordgren påpekte i sin innledning at det faktisk foregikk en viss diskusjon i 1999, men at han forsto at debatten tok seg opp nå når museet har blitt en realitet. På innholdssiden så han det som en stor utfordring å skulle kombinere design og kunst, nytt og gammelt. Han mente at å speile virkeligheten, som er et av Nasjonalmuseets viktigste mål, er en større oppgave enn bare å vise samtidskunst. På spørsmål om hvor stor myndighet han har som direktør, svarte han at den var ganske stor – at han selvfølgelig må forholde seg til sitt styre – men at han sannsynligvis hadde trukket seg fra stillingen hvis for eksempel den nye organisasjonsplanen ikke hadde gått gjennom i styret.
Innenfor og utenfor
Flere av paneldeltagerne var kritiske til hvilke institusjoner som er inkludert i Nasjonalmuseet. Hverken Sandberg eller Solhjell forsto hvorfor Munchmuseet er holdt utenfor, og Solhjell etterlyste faglig begrunnelse på hvorfor heller ikke Preuss Fotomuseum er inkludert. Solhjell var i tillegg svært kritisk til planene om etterhvert også å innlemme Henie Onstad Kunstsenter. Hverken Nordgren eller Sægrov kom med noen tydelige svar på dette. Begge var likevel åpne for at strukturen ved Nasjonalmuseet kan være i bevegelse, og at flere institusjoner etterhvert kan tenkes å integreres i museet. Nordgren mente uansett at modellen med museer for æmoderne kunst” ikke har vært ideell. For hvor skal grensene gå, etter krigen? Hvilken krig? 11. september? Riksutstillinger som også planlegges innlemmet i museet ble ikke diskutert.
Innkjøpsordninger og styre
På spørsmål fra en konservator fra Kunstindustrimuseet om museet kan beholde dagens flate struktur på innkjøp, svarte Nordgren at han i utgangspunktet er mot innkjøpsnemder og kunstnere i innkjøpskommiteeer. Han mente at museets innkjøp i stedet må være gjenstand for debatt i etterkant. Jørn Mortensen, direktør på Momentum, etterlyste fondet på 1,5 milliarder kroner som ble foreslått samtidig med sammenslåingen. Sune Nordgren kjente ikke til saken i detalj, og Stein Sægrov forklarte at dette var et forslag som foreløpig var lagt på is. På spørsmål fra billedkunstner Viktor Lind om sammensettingen av og utvelgelsen til styret, forklarte Sægrov at mens dagens styre i sin helhet var satt sammen fra departementet, ville ikke departementet ha overvekt når det neste styret settes sammen.
–
Det var mange motløse kunstnere å se på Schoushallen der mange samlet seg etter møtet. Følelsen av å ha gått glipp av sin medvirkning og at alt var avgjort før de hadde kommet på banen var klar. Men det var også mange som forlot møtet optimistiske. Sune Nordgrens sterke internasjonale profil og suksessen fra Baltic gjør at mange føler seg i trygge hender, selvom enkelte mente at troen på Nordgren som Messias snart vil følges av både skepsis og motstand.
Det hittil tydeligste signalet fra den nye lederen er den nye organsiasjonsstrukturen, der direktørene ikke lenger er knyttet til de enkelte museene, men til arbeidsfeltene utstillinger, samlinger og kommunikasjon. Disse stillingene er nå utlyst. Dette grepet medvirker nok til en viktig utlufting i gamle hierarkier, men mye er ennå ikke klart når det gjelder hvilken rolle de enkelte enhetene vil spille framover. I tillegg til organisasjonstrukturen kan det nevnes at det nå er ansatt to nye faglige medarbeidere på Nasjonalmuseet, begge hovedsaklig med samtidskunsterfaring, nemlig Øystein Ustvedt, som kommer fra Astrup Fearnley-museet og Stenersenmuseet og Gavin Jantjes som kommer fra Henie Onstad Kunstsenter.
Publikums første møte med Nasjonalmuseet vil være sommeren 2005. Da vil det bli satt opp en paviljong på Tullinløkka som vil vise verk av innbudne kunstnere og knytte disse opp mot Nasjonalgalleriets samling. Første etappe av det nye museumsbygget er planlagt å stå ferdig i 2008.
Les innledningene fra debattmøtet på våre debattsider >>
Stortingsmelding 22, 1999-2000 >>
– ”Kjelder til kunnskap og oppleving”, som ligger til grunn for opprettelsen av Nasjonalmuseet
Stortingsproposisjon 1, 2002/2003 >>
– om æEtablering av Nasjonalmuseet for kunst”.
Intervju med Sune Nordgren >>
– Klassekampen 10. desember, 2003.
Men hvilke utstillinger skal Nasjonalmuseet for kunst vise? Skal vi utsettes for “nylesninger” av klassikerne a la Bill Violas “Passions” på The National Gallery i London?
http://www.theartnewspaper.com/artcritic/level1/reviewarchive/2003/03_10_22_viola_passions.html
Et bidrag til debatten om Nasjonalmuseet for kunst:
Profesjonalisering av kunstformidling
Det norske kunstlivet gjør bruk av flere begreper som må ”oversettes”. Direktøren for det nye Nasjonalmuseet for kunst, Sune Nordgren, møtte i sitt radiointervju med Marit Norheim i NRK (8.1.04) en slik utfordring i programlederens spørsmål om kunstformidling – en utdatert norsk betegnelse på en essensiell del av moderne museumsvirksomhet. I sitt formidable arbeid som veiviser for et nytt museum som holder internasjonal standard, pekte Nordgren på behovet for oppdatering innen et fagfelt som forlengst er etablert i kunstmuseer utenlands, nemlig museumspedagogikk.
Internasjonalt har ikke utdanningsarbeid og omvisningsvirksomhet i kunstmuseer den annenrangs status som det fremdeles har i Norge under betegnelsen kunstformidling. Kunstformidling har sine røtter i det norske kulturlivet som uttrykk for både demokratisk prinsipp og overbevisningstaktikk ovenfor et publikum som ikke helt har mestret overgangen fra nasjonalromantikkens ”fremkommelighet” til den moderne kunstens ”utilgjengelighet”. Problemet er ikke at det ikke finnes gode skoleprogrammer, museumspedagoger eller formidlingsinitiativer hos norske kunstinstitusjoner. Ei heller er det nok å si at den mindreverdige status som hefter vedutdanningsarbeidet utelukkende skyldes foreldede kommunikasjonsstrategier hos museumsledere, slik jeg vil påstå at tilfellet har vært ved Museet for samtidskunst. Det vi imidlertid trenger er en bedre forståelse av hvordan feltet museumspedagogikk har oppnådd betydning i andre land og hvilke aktiviteter dette innebærer for utdanningsavdelingene ved kunstmuseene internasjonalt.
Profesjonaliseringen av feltet museumspedagogikk har tatt tid, også internasjonalt. En historisk forklaring på dette vil drøfte bekymringer om popularisering versus elitekunst, konflikten mellom kunstens og pedagogikkens forskjellige demokratiseringsprinsipper, og en mer eller mindre velfundert skepsis mot pedagogenes kunstkunnskaper. Pedagogene er blant annet blitt hyppig kritisert for å legge for mye vekt på kunstens formelle, biografiske og historiske aspekter for å kompensere for utilstrekkelig teoretisk bakgrunn. Utdanning i museer er i tillegg som oftest forbundet med læring hos barn, noe som også gir lav status. Paradoksalt var det nettopp arbeidet mot barn og unge som ga støtet til museumspedagogikk som selvstendig fag på 1980-tallet, da skolereformer i Europa og USA krevde tettere samarbeid mellom skoler og museer for å realisere tverrfaglige undervisningsidealer. I dag kreves det utdanning i pedagogikk, læringsteori og utviklingspsykologi i tillegg til spesialisert fagkunnskap som for eksempel kunsthistorie og kunstteori for å være museumspedagog. Et slikt undervisningstilbud i finnes ikke Norge.
Også forskning innen museumsfeltet har en utviklingshistorie. Grovt sett kan man si at fra 1940 til 1970-tallet var fokuset rettet mot å øke besøkstallene gjennom effektivisering av blant annet utstillingsdesign. Man opererte gjerne med et generalisert begrep om et udifferensiert ”kunstpublikum” som ønsket seg kunnskap og/eller estetiske opplevelser. Etter flere tiår med skuffende besøkstall, begynte forskere å se nærmere på hvem som konstituerer ”publikum”. Man oppdaget at publikum faktisk består av ulike grupper som har forskjellig motivasjon for å besøke museene. Ofte var de besøkende mer opptatt av sosiale aspekter ved museumsbesøk med venner og familie enn å lære noe. Interessen skiftet fra å måle læringsresultater (en særpreget amerikansk tilnærming til kunstfaget i skolen) til å søke bedre forståelse av hvilke roller museene kunne spille i identitet- og meningsdannende prosesser hos individer både i møtet med kunstverk og i dialog med andre. I dag er museene – både virtuelle og fysiske – spennende forskningsarenaer for sosiologiske, etnologiske og pedagogiske undersøkelser av sosial tilhørighet, identitetsskapning og læringsprosesser.
Et siste historisk og vesentlig moment i feltets utvikling har vært innføring av IKT i museumspraksis, hvor museumspedagoger fra begynnelsen har hatt sentral rolle som pådrivere og utviklere. Siden midten av 90-tallet har IKT bidratt til utvikling av nye utdannings-, forsknings- og skrivemetoder, hvor nye allianser og samarbeidsformer mellom blant annet programmerere, designere, kuratorer og pedagoger har vært vanlig. Disse endringene har imidlertid ikke skjedd isolert, men som en integrert del av museenes overordnede strategier for praksis og kommunikasjon. Internasjonale museumsledelse ved for eksempel Tate Modern (Storbritannia), National Gallery of Art (USA), Louvre (Frankrike), KIASMA (Finland) og Moderna Museet (Sverige) har vist fremsynthet ved å støtte utviklingen av multimedia nettutstillinger, digitale databaser, interaktive omvisninger med mobilteknologi, webcasts, videokonferanser med klasserom, og søkbare nettbaserte læringsaktiviteter etter tema og klassetrinn. Utdanning og IKT gjenkjennes med andre ord som egen aktivitet, og er blitt en integrert del av museets andre pedagogiske virksomheter. Dette perspektivet ble også presentert i St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving (arkiv, bibliotek og museums meldingen, ABM). Nyere forskning innen IKT og læring i skoler og museer har bidratt til et nytt blikk på hvordan kunst kommuniseres muntlig, skriftlig og på nettet. Denne forskningen er viktig å ha med seg når man forhåpentilgvis oppretter en utdanningsavdeling på Nationalmuseet for kunst.
Det er sikkert flere ”oversettelser” i vente dersom Nasjonalmuseet for kunst skal nå et nasjonalt så vel som internasjonalt publikum. Et helt nødvendig og viktig skifte fra å underordne formidlingsvirksomhet i en generell kommunikasjonsavdeling til å opprette en egen utdanningsavdeling bør være med i dette bildet. Men som Nordgren antyder i radiointervjuet, vi må først erstatte ordet formidling med utdanning, og satse på en tilpasning til den internasjonale standarden for museumspedagogikk.