Ordskyer og sårede landskap

I en konkurranse der flere forslag tenderte mot dum bokstavlighet og konstruksjonsfetisjisme, var Jonas Dahlbergs vinnerutkast langt fra det verste. Men hvor ble det av de kunstneriske ambisjonene for minnesmerket etter 22. juli?

Jonas Dahlbergs vinnerutkast til minnested for 22. juil slik det tenkt på Sørbråten.
Jonas Dahlbergs vinnerutkast til minnested for 22. juli slik det er tenkt på Sørbråten.

Under en seremoni på Rådhusgalleriet i formiddag ble den svenske kunstneren Jonas Dahlberg utropt til vinner av konkurransen om minnesteder for 22. juli. Dahlbergs forslag går ut på å lage en passasje, eller et «kutt» i fjellet på Sørbråten ved Utøya, slik at det dannes en kanal gjennom landskapet. De 1000 kubikkmeterne med steinmasse som fjernes skal brukes til å bygge en midlertidig «minnesvei» utenfor regjeringsbygget. Denne strukturen vil være senket i en sjakt som gjentar kuttet gjennom landskapet på Sørbråten. Til det permanente minnesmerket er tanken at den samme steinen skal brukes til å bygge et atrium.

Med det oppsiktsvekkende budsjettet på 27 millioner kroner er det litt underlig at det gikk en knapp uke fra finalistenes forslag ble stilt ut, til vinneren av konkurransen om å utforme minnesmerkene som skal «hedre drepte, overlevende, hjelpemannskaper og frivillige etter 22. juli», ble utropt. Å få minnesmerkene kjapt på plass er åpenbart et overordnet mål. Dermed har man i en viss grad lukket av for innspill fra en større offentlighet om hvor godt de forskjellige forslagene ville ivareta den tiltenkte funksjonen. Kanskje kunne man også ha trengt en debatt om hva denne funksjonen er? Det er også nærliggende å spørre om ikke hastverket er noe av grunnen til at det skorter på overbevisende forslag fra de åtte finalistene i Rådhusgalleriet. De ble plukket ut etter en konkurranse med 300 bidrag fra 46 land, og har siden i høst jobbet frem finaleforslag. 

Estudio SIC' buede, skjell-lignende platå ytterst på Sørbråten.
Estudio SICs buede, skjell-lignende platå ytterst på Sørbråten.

I følge oppdraget er det er tre «monumenter» som skal reises: Et permanent på Sørbråten – en avsidesliggende odde med utsikt til Utøya – samt et midlertidig, og senere et permanent, i selve regjeringskvartalet. Det gis også klare føringer for tilretteleggingen for bruk, av de etterlatte – og andre som skulle ønske å hedre eller minnes de døde. Minnestedene skal i følge utlysningsteksten skape rammer for kontemplasjon, ettertanke, samt tilby et rom man kan trekke seg tilbake til. Som en følge er de arkitektoniske utfordringene knyttet til utformingen av minnesmerkene (eller minnesstedene) fremtredende. Utstillingen, med sine store, informative veggplansjer og nitide miniatyrmodeller, har en tydelig slagside mot en idé om monumentet som «beboelig» struktur, som rom, snarere enn objekter for betraktning. En adekvat idé for et oppdrag av denne typen – men flere steder virker betoningen av den arkitektoniske dimensjonen å ha endt opp i material- og konstruksjonsfetisjisme. Særlig tydelig er tendensen hos Madrid-baserte Estudio SIC som foreslår et buet, skjell-lignende platå ytterst på Sørbråten som involverer både tidevannet og de besøkende i en kompleks dialog med motiver knyttet til Utøya-massakren. Et annet forslag som ser seg blind på tekniske utfordringer og/eller interaktive opplevelser er nederlandske NLÉs åtte konsentriske sirkler av tømmertavler og krakker i regjeringskvartalet, som kan flyttes ved hjelp av et skinnesystem (hvem ser de for seg skulle være interessert i å skyve rundt på disse?). Paul Murdoch Architects’ (PMA) stålinnrammede sti på Sørbråten, basert på kaldt, glossy metall og primitiv illusjonskunst, fremstår heller ikke som noe blinkskudd.

Paul Murdoch Architects’ ordsky på Høyblokka.
Paul Murdoch Architects’ ordsky på Høyblokka.

Nok en feilslutning som preger flere av forslagene er at man har hengt seg opp i hva minnesmerket skal formidle rent begrepsmessig. Skrekkeksempelet er PMAs forslag om en ordsky som skal dekke fasaden på høyblokka. Ordskyen er basert på en spørreundersøkelse i den norske befolkningen om hvilke ord minnesmerkene burde formidle. Ikke overraskende er begreper som «kjærlighet», «samhold» og «sorg» fremhevet. En slik eksplisitt begrepsformidlende ambisjon harmonerer dårlig med vektleggingen av stedsintegrering og romlighet i oppdraget. Løsningen på det semantiske underskuddet ligger neppe i å klistre opp en ordsky. Estudio SICs planer om et monument som også fungerer som et slags «atlas over tanker» i form av brev fra brukerne av det midlertidige minnesmerket i regjeringskvartalet, som seinere skal preges i overflaten på det permanente, undervurderer også det trivielle og intetsigende ved denne typen tekstfragmenter.

Tross det umulige i å tilfredsstille kravet til en moderne, romlig monumentalitet som samtidig (med en viss grad av presisjon) formidler, eller omhandler, begreper som «kjærlighet», «samhold» etc., gjøres det i presentasjonstekstene iherdige forsøk på å få disse to hensynene til å gå opp. Dermed overbyr man hverandre i svevende og høytidelig selvfortolkning. Men behøver egentlig minnesmerkene å fungere som allegoriske meditasjoner over begrepene vi assosierer med 22. juli? Sorg og tap er tidløse størrelser og de kan finne sitt uttrykk i nærmest hva som helst. For de etterlatte kan man lure på om dette såret som aldri slutter å verke trenger et symbolsk motstykke skåret demonstrativt ut av landskapet, som Jonas Dahlberg legger opp til i sitt vinnerutkast på Sørbråten.

Goksøyr/Martens/Snøhetts transplanterte Kjærlighetssti.
Goksøyr/Martens/Snøhettas transplanterte Kjærlighetssti.

Goksøyr/Martens/Snøhetta (GMS) har valgt en lignende strategi. De vil grave ut et stykke på 650 kubikkmeter av Kjærlighetsstien på Utøya og forflytte landstykket til regjeringskvartalet hvor det vil utgjøre en åpen, naturskjønn mini-park. (Import av natur inn til regjeringskvartalet er i det hele tatt et gjennomgående tema i flere av forslagene.) Krateret som blir igjen på Utøya skal  bygges om til et amfi som kan være et «stille rom for kontemplasjon og sorg, men også en plass for politiske samtaler». Både Dahlberg og GMS virker å ta utlysningstekstens krav om at minnesmerkene på Sørbråten og i regjeringskvartalet skal «stå i sammenheng med hverandre» nokså bokstavelig. Man kan lure på hvorfor det har vært så viktig for oppdragsgiver at minnesmerkene skal henge sammen og utformes av samme kunstner? Dette utdypes aldri i utlysningsteksten. I og med at kravet er såpass åpent formulert, er det uansett en forutsetning jeg tror man med fordel kunne frigjort seg fra. Om man så bort fra denne føringen, ville juryen også stått friere til å velge de løsningene som var best for henholdsvis regjeringskvartalet og Sørbråten; det er ikke sikkert at disse er signert samme kunstner/arkitekt.

02-Jeremy-beskåret
Jeremy Dellers forslag lar naturen på Sørbråten få stå urørt, det består bare av en beskjeden bauta og en benk med utsikt til Utøya.

Dahlberg og GMS’ landart-inspirerte forslag bruker såret, eller tapet, altså fraværet, som ledemotiv. Tanken er vel å skape et symbolsk motstykke til følgene av terrorhendelsene. Men er det gitt at minnesmerket trenger å legge seg så tett på tragedien som bilde? Om det er et rom for kontemplasjon man er ute etter, er antagelig Jeremy Dellers forslag om la naturen på Sørbråten få stå urørt, og bare reise en beskjeden bauta og en benk med utsikt til Utøya, det forslaget som kom nærmest. Her blir ikke den besøkende overmannet av desperat symbolbruk, og stedet håndteres varsomt og respektfullt. I stedet for å forsøke å finne et adekvat uttrykk for tapet samfunnet og de etterlatte har blitt påført, og overføre det på landskapet, velger Deller et uttrykk som er omvendt proporsjonalt med tragediens omfang. Bautaen griper tilbake i en årtusenlang minnesmerkestradisjon og representerer en betimelig resignasjon overfor den umulige oppgaven å skulle skape et billedlig motsvar til 22. juli.

Med et budsjett på 27 millioner har det antagelig vært et ønske å sikre en viss blest rundt minnestedene – og i en virkelighet som i stor grad erfares som mediebilder er neppe Dellers bauta fotogen eller oppsiktsvekkende nok til å innfri på det punktet. Tapet av Sørbråten som showcase for nytenkning rundt monument-sjangeren kunne imidlertid vært kompensert ved å gå for det mest radikale forslaget til minnesmerke i regjeringskvartalet. Det dreier seg om et forslag som ikke er med i den offisielle konkurransen (og vel strengt tatt heller ikke var tenkt som et minnesmerke, men et innlegg i debatten om regjeringskvartalets fremtid), nemlig Superunion Architects plan om å rehabilitere Arne Garborgs plass som ble bygget inn da Y-blokka ble reist på slutten av sekstitallet. Her tas den negative monumentaliteten, altså ideen om å fjerne snarere enn å tilføre, som har vært ansporende for Dahlberg og GMS, til et ytterpunkt. Inngrepet ville betydd en radikal transformasjon av området. Argumentene for dette som et svar på minnesmerkeproblemet går ikke på hvorvidt det gir et adekvat uttrykk til begrepene i ordskyen; det er ganske enkelt en udiskutabel forbedring av byrommet rundt Høyblokka og Y-blokka. Som symbolhandling har dette «minnesmerket» også større tyngde siden det forholder seg til et nøkkelord som en romlig orientert tilnærming til et minnesmerke faktisk kan ha ambisjoner om å uttrykke: Åpenhet.

Superunion Architects (Marius Engh, Even Smith Wergeland og Martin Braathen) sin plan for rehabilitere Arne Garborgs plass.
Superunion Architects (Marius Engh, Even Smith Wergeland og Martin Braathen) sin plan for å rehabilitere Arne Garborgs plass.

Læserindlæg