Med et Nasjonalmuseum som ser det som sin primære oppgave å arbeide for evigheten, blir behovet for alternative utstillingsrom for samtidskunsten desto større.
I siste nummer av bladet Billedkunst retter redaktør Ingvill Henmo krass kritikk til Nasjonalmuseet for å ha fraskrevet seg sitt ansvar i forhold til den norske samtidskunstscenen. Henmo skriver at museet har en altfor defensiv holdning både når det gjelder å vise og kjøpe inn verker av yngre kunstnere, og venter til kunstnerne har bevist seg over tid i andre sammenhenger. I lederen følger hun opp sine egne og andres uttalelser i Dagsavisen i kjølvannet av Astrup Fearnley-museets utstilling «Lights On», som åpnet i januar. Henmo mener det er tragisk at det er et privat museum, og ikke Nasjonalmuseet, som påtar seg ansvaret for å ta pulsen på den unge samtidskunstscenen.
I artiklene i Dagsavisen hevdes det at satsningen på yngre samtidskunst forverret seg dramatisk da Museet for Samtidskunst ble lagt inn under Nasjonalmuseet. Det er ikke riktig. For heller ikke Museet for Samtidskunst spilte noen aktiv rolle i forhold til den unge samtidskunsten. Bortsett fra virksomheten til Riksutstillinger som ble lagt inn under Museet for Samtidskunst i 1992, samt noen hederlige forsøk da Per Bjarne Boym var direktør, greide museet aldri å ta opp i seg det som skjedde av levende samtidskunst rett utenfor dørstokken. Fra 90-tallet husker jeg bare én separatutstilling med en ung og aktuell norsk kunstner i Museet for Samtidskunst: Ole Jørgen Ness og verket Opus Osiris i 1994. At dette nøkkelverket i norsk 90-tallskunst ikke ble kjøpt inn før i 2005 sier også sitt om innkjøpspolitikken i denne perioden.
Gjør Nasjonalmuseet det rette ved å vente med å vise samtidskunst til den ikke lenger er samtidig? Passer ikke den unge samtidskunsten på museum? Eller er det generasjonsbarrieren mellom de ansatte på museene og den unge kunsten som er problemet? Erfaringene fra de snart tjue årene med et offentlig museum for samtidskunst her i landet kan tyde på at oppgaven fortoner seg som vanskelig. I tillegg til at museet ikke har vært på banen i forhold til de yngste kunstnerne, har de heller ikke viet dem særlig oppmerksomhet når de har blitt mer etablerte.
Mens både Astrup Fearnley-museet og Stenersenmuseet de siste årene har presentert en rekke «midt i karrieren»-retrospektiver, med kunstnere som Vibeke Tandberg, Børre Sæthre, Torbjørn Rødland og Mikkel McAlinden, har ikke én av dem hatt en separatutstilling i Nasjonalmuseet/ Museet for Samtidskunst. Og her snakker vi altså om godt etablerte og internasjonalt anerkjente kunstnere, med karrierer som har vart like lenge som museet har eksistert! Kanskje hadde de rett, de som da Museet for Samtidskunst ble opprettet i 1988 pekte på anakronismen som lå i ideen om et museum for samtidskunst. Den diskusjonen er uansett død for lenge siden, for det finnes ikke lenger noe museum for samtidskunst i Norge. I stedet har vi et Nasjonalmuseum som i følge direktør Allis Helleland «arbeider for evigheten».
Helleland har i en rekke intervjuer uttalt at Nasjonalmuseet ikke skal være en kunsthall. I et intervju med kulturmagasinet KULTMAG i januar i år uttrykte Helleland dette i klartekst: Nasjonalmuseet skal kun jobbe med prosjekter som er relevante for samlingen, og det vil være både feil og useriøst å fylle salene med for eksempel kinesisk eller afrikansk kunst. Hun ønsker også å revidere den rest av Riksutstillinger som fremdeles arbeider med innleide arbeider, til kun å turnere Nasjonalmuseets egen samling.
Med Nasjonalmuseets ensidige fokus på samlingen, blir det klart at det norsk kunstliv trenger nettopp er en kunsthall i hovedstaden. Oslo trenger et internasjonalt orientert visningssted med nærhet til den aktuelle samtidskunsten, uten en samling å måtte forholde seg til, og uten kommersielle interesser. Ideen ble forsøkt satt ut i livet i 2000 med Jonas Ekeberg som primus motor. Men Oslo Kunsthall strandet etter ett og et halvt år, da det viste seg umulig å skaffe videre midler til driften. Senere så Sune Nordgren for seg en kunsthall i Nasjonalmuseets regi i Lodalen, men disse planene ble det aldri noe av.
De siste årene har vi sett at interessen for kunst og salget av kunst har tatt av, og flere nye kunstsamlere har kommet på banen også i Norge. Dette er selvfølgelig vel og bra for kunsten, men hva om en av disse samlerne heller bestemte seg for å etablere en kunsthall? En liten ambisiøs kunsthall med en effektiv organisasjon og et godt internasjonalt nettverk kunne gjort underverker i det norske kunstlivet. Den kunne skapt konkurranse for de kunstinstitusjonene som allerede finnes her, og den kunne vært med på å diskutere den nye kunsten «in the making» – en kunst som sårt trenger til referansepunkter utenfor den lokale andedammen.
(Artikkelen sto opprinnelig som kronikk i Dagens Næringsliv, onsdag, 13 februar, 2008.)
Det etterspørres kommentarer fra grunnorganisasjonene. Umiddelbart reagerer jeg på at det sies å være “dødt” rundt de mindre galleriene drevet av organisasjonene. Det er ofte “sjokkerende dødt” på søndags omvisninger på giganten Nasjonalgalleriet..og besøkstallet pr. dag på samtidskunstmuseet tror jeg ingen egentlig vil vite…( det ligger svært nærme besøkstallene på de alternative galleriene). Så man kan jo her tenke omkring resultat og produksjon i forhold til størrelse på statlige bevilling..
Jeg opplever at de kunstnerdrevne galleriene på lik linje med de organisasjonsdrevne galleriene representerer et tilskudd og åpenhet i forhold til å eksperimentere i utstillingsform og innhold, samt en raskhet og dynamikk som ikke er mulig i de større fusjonerte enhetene. Og jeg er overbevist om at produksjonen som skjer i disse galleriene har kapasitet til nå et mye større publikum om vi hadde hatt budsjett tilpasset kostnader i 2008, og ikke 1970.
Personlig har jeg mistet litt troen på de store sammenslåinger, og store administrative kostnader slik man ser på Nasjonalmuseet; som spiser opp budsjetter, muligheter samt engasjement hos sine ansatte.
Så i første omgang mener jeg vi i de mindre galleriene kunne oppnådd mye bare med et sammarbeide ang. formidling/besøksbiten, noe vi galleriene i Kvadraturen begynte å planlegge i 2007, men måtte legge på is p.g.a et så lavt driftsbudsjett at vi ikke engang kan tillate annonsering.
Gunvor Nervold Antonsen
Styreleder i Norske Tekstilkunstnere, som driver galleri SOFT.
Grunn-organisasjonene har sine egne separate historier og medlemsflokker, og det interne systemet i disse er ikke ideelt til å få til store forandringer. Det var jo kanksje også noe av poenget da de ble opprettet som faglige interesseorganisasjoner. De er bygget opp fra nix, og huser hummer og kanari, og det er ikke gitt at en kunsthall er en videreføring av deres funksjon, om enn hvor marginal denne måtte synes.
Men når man ser hva de fikk igjennom i en annen type medlemsorganisasjon som Bergen kunstforening, nå best kjent som kunsthall, så kan man ikke helt avfeie at det skulle kunne være praktiskt gjennomførbart. Så vidt jeg vet sitter de gamle styrestrukturene i Bergen enda, men med en kunstnerisk leder som har mer eller mindre fritt styrings-mandat, og dette ligner jo den øverste styrestrukturen i for eksempel OCA og Kunstnernes Hus, uavhengig av andre ulikheter i grunnstrukturen: Styret har en kontrollfunksjon og den kunstneriske leder gis stor frihet og ansvar.
I grunnorganisasjonene har vi derimot p.t. stort sett et aktivt styre som bl.a. bestemmer utstilingsprogrammet, og en aktiv styreleder som i praksis innehar den øverste posisjon. UKS har gått langt med en høyere grad av kuraterte utstillinger, hvor daglig leder også har en stor direkte kunstnerisk innflytelse. Det er kanskje naturlig å se dette i sammenheng med at UKS favner samtidskunsten under ett. Tendensen vises også i Fotogalleriet, der større mandat til en kunstnerisk leder medfører mindre rigid mediespesifikkhet.
Spørsmålet blir om de andre organisasjonene ser at det er mer å hente på å fusjonere til felles front enn å opprettholde status quo. Totalt sett må man jo også vurdere om de kunstneriske rommene i virkeligheten blir større av fysisk større rom, eller om en stor mengde kunstnere og visse typer kunst vil miste de få mulighetene de har til å synliggjøres, til fordel for noe annet? skal en kunsthall kunne oppstå må organisasjonene oppgi sine nåværende styringsformer og i praksis vil det kunne sees som en nedleggelse av utgangspunktet. Dette kunne da likegodt gjøres i ett grep fra departementet, ved å flytte bevilgninger. Det man ber om er et kollektivt harikiri med løfte om en fugl føniks. Dermed er spørsmålet om det ikke vil være mer hensiktmessig å bygge en kunsthall fra et annet ståsted, og sikre at man legger til noe heller enn å trekke fra.
Nå er det heller ikke slik at Bankbygget som huser museet for samtidskunst blir ledig med det første. En utbygging av nytt nasjonalmuseum, som vil kunne medføre Samtidsmuseets nedleggelse på plassen, vil først kunne stå ferdig i 2014.
Til Dag Solhjell. Jeg svarer fordi jeg mener det er min jobb å svare når du kommenterer en kronikk jeg selv har skrevet. Jeg videresender gjerne forslaget ditt til kunstnerorganisasjonene, men jeg mener at forslaget bør utdypes.
Det du foreslår er en kunsthall med omtrent den samme styringsstrukturen som Kunstnernes Hus har i dag. Kunstnernes Hus sitt styre bygger på de samme grunnorganisasjonenene som du foreslår som eiere av en eventuell ny kunsthall. Det blir i praksis to kunsthaller med samme eier. I tillegg vil du at denne nye kunsthallen skal overta de to oppgavene (Høstutstillingen og stipendisøkerutstillingen), som du mener står i veien for at Kunstnernes Hus skal fungere slik den burde. Vi får altså et Kunstnernes Hus som fritt kan komponere sitt eget program, og et nytt «kunstens hus» som må bruke store deler av sin kapasitetet på de svært tidkrevende og tungrodde utstillingsprosessene Høstutstillingen og stipendisøkerutstillingen. På meg virker dette kun som å flytte problemet.
Fordelen med en privat kunsthall i Oslo slik jeg foreslår er at den slipper å forholde seg til årelange og uavklarte diskusjoner innad i kunstnerorganisasjonene. Og den vil være en ny og frisk stemme. I tillegg vil den være økonomisk uavhengig av det offentlige støtteapparatet for kunst, noe jeg antar ikke ville være tilfellet med en kunsthall i regi av kunstnerorganisasjonene. Helt i parentes vil jeg også si at jeg oppfatter de små og mediumsbaserte galleriene som et viktig tilskudd i kunstoffentligheten. Akkurat nå er det kanskje Fotogalleriet (som ikke er med i ditt regnestykke) som best viser at også en mediespesifikk kunstdiskusjon kan være interessant. Men man skal ikke se bort fra at også de galleriene du nevner kan ha en slik funksjon. Og det er jo slett ikke alltid at sammenslåing til større enheter er det beste.
Gode redaktør, jeg synes ikke det er din jobb som redaktør for et debattforum å avfeie et forslag til landets kunstnerorganisasjoner om å etablere en felles kunsthall i Oslo til erstatning for de stakkarslige lokalene de idag har. Istedet synes jeg du burde følge opp saken overfor NBK og de berørte fagtekniske organisasjonene. Jeg er ganske sikker på at de ikke er så avfeldige som du gir uttrykk for. Dessuten er jeg overbevist om at vår kulturminister vil ønske et slikt tiltak velkommen. Det tror Dag Solhjell, som nå spent avventer reaksjoner fra lederne for de aktuelle kunstnerorganisasjoner.
Takk til Geir Harald Samuelsen og Dag Solhjell for innspill.
Min artikkel hadde to agendaer. For det første ønsket jeg å peke på at Nasjonalmuseets svake satsing på ung samtidskunst fortsetter en tradisjon fra det tidligere Museet for Samtidskunst. Museet har vært elendig til å følge opp nye generasjoner etterhvert som de har etablert seg, og har stort sett overlatt til andre institusjoner å vise dem når de har vært på sitt mest vitale. Jeg ville videre konstatere at med den nåværende direktørens fokus på samlingen er det ingen grunn til å regne med noen bedring fra den kanten. Mens Sune Nordgren ønsket at Nasjonalmuseet også skulle kunne drive en kunsthall, sier Allis Helleland klart og tydelig at det vil være en feil prioritering.
For det andre ønsket jeg igjen å lufte ideen om en ny kunsthall i hovedstaden. Sist gang det ble forsøkt etablert en kunsthall uavhengig av de eksisterende institusjonene i Oslo strandet det på grunn av manglende private investeringer. Siden den tid har det skjedd ganske mye på det norske kunstmarkedet. Salget av samtidskunst er skutt i været og flere nye samlere er kommet på banen. Ideen min var at det blant disse burde finnes noen som kunne tenke seg å ta skrittet fra kunstsamler til kunsthalleier. For noen få millioner i året ville det være mulig å drive en liten og effektiv kunsthall som gjennom sitt program kunne utfordre og utfylle de eksisterende institusjonene, men uten å konkurrere om de samme offentlige midene.
Geir Harald Samuelsen har rett i at Kunstnernes Hus i prinsippet besitter mange av de kvalitetene som jeg etterlyser med en kunsthall. Etter mange års vanstyre har også jeg store forventninger til hva Maaretta Jaukkuri kommer til å få til som kunstnerisk leder på «Huset». Det er også gledelig (og nytt for meg) at vi allerede denne våren kommer til å få en forsmak på det nye programmet.
Utfordringene for Kunstnernes Hus er mange, men sikkert ikke uløselige, og jeg håper virkelig at dere lykkes. Men enn så lenge er situasjonen altså den at vi ikke har noen oppegående kunsthall i Oslo. Og jeg tror at mulighetene for en privatfinansiert kunsthall er langt gunstigere i dag enn bare for fem år siden.
Når det gjelder Dag Solhjells visjon om en kunsthall basert på de mediumsbaserte grunnorganisasjonenes gallerier, virker den for meg som både urealistisk og lite gjennomtenkt. Med et styre bestående av én fra hver av disse organisasjonene burde det være duket for årelang uenighet. Akkurat det er en type eierskap vi kjenner så alt for godt fra NBK, og som langt på vei må ta mye av skylden for mange av de problemene som både NBK og Kunstnernes Hus i dag står overfor.
Kunstnernes Hus besitter mye av det Ketil Nergård ønsker seg av en kunsthall med unntak av to ting; vi er ikke små, og vi er ikke alternative.
Utover det har vel “huset” mye av det som skal til for å kunne være et internasjonalt orientert visningssted med “nærhet til den aktuelle samtidskunsten, uten en samling og uten kommersielle interesser” (…) i Oslo i dag, slik Nergård etterlyser.
Vi har nylig ansatt Maaretta Jaukkuri som kunstnerisk leder. Det er vel ingen underdrivelse å si at hun har det som trengs av kunstnerisk og kuratorisk kompetanse for både å kunne trekke internasjonal samtidskunst til Oslo (og Norge) samt aktualisere norsk samtidskunst og potensielt bringe den ut.
Hennes første utstilling lanseres allerede i mai i år, og blir en større mønstring med duoen Diaz og Riedweg.
Vi i styret og administrasjonen jobber med å bedre økonomistyringen for bedre å kunne utnytte resursene til kunstens beste, vi jobber med å revitalisere organisasjonen for bedre å kunne møte de utfordringer et moderne kunstliv krever av langsiktighet, dynamikk og fleksibilitet. Vi jobber for å få publikum til å komme for å se og debattere gode utstillinger med norsk- og internasjonal kunst av høy kvalitet.
Det er mange utfordringer å ta tak i, men vi mener tiden ikke har løpt ut for Kunstnernes Hus
Vi mener tvert i mot det er viktig å jobbe sammen for å “vekke” den gamle ånden til live igjen.
Geir Harald Samuelsen
Styreleder for Kunstnernes Hus
Finnes det alternativer til Nasjonalmuseet som kunsthall?
I Oslo befinner det seg følgende gallerier/kunsthaller, direkte eller indirekte styrt av NBK (Norske Billedkunstnere) eller dets medlemsorganisasjon, i all hovedsak statlig finansiert:
Kunstnernes Hus (som jo faktisk er en kunsthall)
Landsforeningene Norske Malere
Norsk Billedhuggerforening i Hekkveien
Tegnerforbundet
Norske Grafikere
Norske Tekstilkunstnere
Galleri RAM
Disse galleriene og deres eiere, som nesten utelukkende er konsentrert om samtidsdkunst, burde slå seg sammen til en felles kunsthall. Med unntak av Kunstnernes Hus er dagens mønster en forsinket rest av en håndverksbestemt måte å inndele kunsten på. Ingen av disse galleriene drives i og for seg dårlig som rene ustilingssteder betraktet, men det er jo nesten dødt rundt dem. En sammenligning mellom “Litteraturhuset” og “Kunstnernes Hus” i samme vei viser tydelig at tiden er løpt fra Kunstnernes Hus og dets overlegne tilbaketrekning fra publikum og det offentlige rom.
Norske Billedkunstnere virker på dette området handlingslammet, og ute av stand til å peke ut en ny kurs i en ny tid. I dagens situasjon virker det galt for eksempel å bruke så mye av kapasiteten til Kunstnernes Hus til Høstutstilingen og stipendisøkerutstillingen.
Mitt forslag: La de kunstnertyrte galleriene overta Nasjonalmuseets bankbygg på Bankplassen, slå dem sammen til en kunsthall under en felles kuratorisk ledelse, og legg så både Høstutstillingen og stipendisøkerutstillingen dit. Kall det “kunstens hus”, og driv det i tråd med Litteraturhuset – altså med publikum som viktigste målgruppe. Åpningsutstillingen kunne hete “Oppdagelsen av publikum”.
Det mener Dag Solhjell.
oslo er bare så 1927.
Helt enig. Det er alfor lite fokus å satsning på unge gode kunstnere, serlig grad rundt museene. Det finnes andere en bare de sikkre essene, det er tross alt vi å vår generasjon som skal representere fremtiden, det er bra at noen egasjerer seg i en så viktig sak. Dette gjeller alle oss unge samtids kunstnere!
Roar
Kjør på med Kunsthall, i samme slengen, det trengs en i Kirkenes, Tromsø, Bodø, Trondheim også…