På sporet av den skapte tid

Årets Biennale d’Art Contemporain i Lyon har fått tittelen Experiencing Duration. Kuratorene Jérôme Sans og Nicolas Bourriaud nøster trådene i tidsbasert kunst tilbake til 60- og 70-tallets amerikanske avantgarde, og ser på varighet både i relasjonell og i mer formal forstand.

Fire minutter og trettitre sekunder med John Cage kan føles betydelig lenger enn femten minutter med Andy Warhol. Vår erfaring av tid er både subjektiv og situasjonsbetinget, og når årets Biennale d’Art Contemporain i Lyon har fått tittelen Experiencing Duration, så er det blant annet arbeider som tangerer slike problemstillinger kuratorparet Jérôme Sans og Nicolas Bourriaud har vært på leting etter.

Repetisjon og prosess
Når det gjelder erfaringen av tid i kunsten, til forskjell fra den tematisk abstrakte vissheten om tiden som fenomen, er det klart at den rent visuelle kunsten ikke er den mest interessante. Siden 50-tallet har ønsket om varighet ofte blitt ivaretatt ved å arbeide med repetisjon eller prosess, for eksempel gjennom symmetriske strukturer eller ved å la verket forandre egenskaper over tid. Daniel Buren tar utgangspunkt i begge deler og ender opp med et av de mest spektakulære bidragene til utstillingen, L’étang d’une oeuvre, en installasjon der smale, flere meter høye fargede glassplater fyller en hel etasje på Musée d’Art contemporain. Som betrakter blir man gående gjennom en slags labyrint hvor lys og farge skifter med omgivelsene og med solstrålene som skinner gjennom de store vinduene. Det er en lek med synssansen som utover høsten vil utvikles ytterligere gjennom at installasjonen gradvis skal demonteres plate for plate før det ved utstillingens slutt ikke lenger vil være noe verk å se på.

En lignende strategi for varighet benyttes i Kader Attias installasjon Flying Rats der kunstneren har laget en slags lekeplass plassert inne i et stort bur dekket av hønsenetting. I buret finner vi et stort antall skulpturer som forestiller lekende barn. Ansiktene er sterkt abstrahert og minner mest av alt om askefigurene man finner i Pompeii. Buret er imidlertid og befolket av omtrent hundre duer. Skulpturbarna er laget av fuglefrø, og lykkelig uvitende om det groteske i situasjonen, sitter duene og hakker løs på barna som etter hvert kommer til å rase sammen.

Arven fra 60-tallet
Bourriaud klarer heller ikke helt å dy seg, og med jevne mellomrom i løpet av de tre månedene biennalen varer skal Tom Marioni gjøre sin relasjonelle klassiker The Act of Drinking Beer with Friends is the Highest Form of Art fra 1970 – et av de sentrale verkene i Bourriauds bok Relational Aesthetics. Det er interessant å merke seg i hvor stor grad kuratorene har hentet inn kunstnere med røtter i den amerikanske 60-tallskunsten. Frankrike var tidlig ute med å vie den amerikanske avantgarden oppmerksomhet på 70-tallet, dette gjaldt litteratur, gallerikunst og kanskje spesielt musikk. Årets biennale fungerer som en påminnelse om historien rundt denne langvarige koblingen, men det er på en måte også alt den gjør. Majoriteten av de yngre samtidskunstnerne som er med kommer nemlig fra Europa, og det kunne vært interessant om man hadde benyttet anledningen til å inkludere flere representanter for dagens amerikanske undergrunnskunst og således videreført tradisjonen i stedet for bare å referere til dens historie.

John Cage er ikke representert annet enn som et spøkelse i veggene, men Warhol er tilstede, naturlig nok med filmen Sleep fra 1964. Warhol mente selv at hensikten med maratonfilmene fra denne perioden var at publikum skulle «get involved with themselves and […] create their own entertainment». Warhol ønsket ikke å sette noe Duchampsk spørsmålstegn ved kunstens ontologi; han var interessert i å forandre kunsterfaringen slik at den ikke lenger handlet om forholdet mellom verk og betrakter, men om forholdet betrakterne i mellom. I den forstand fremstår han som mer orientert mot en type protorelasjonell estetikk enn som opptatt av publikums tidserfaring. Dette gjør det imidlertid ekstra paradoksalt at verket er plassert i inngangspartiet på La Sucrière, biennalens største visningssted. Her reduseres filmen mer eller mindre til en konseptuell gestus som verken tilbyr noen særegen tidserfaring eller noen sjanse til å havne i sosialt interessante situasjoner med andre utstillingsgjester. Ettersom Sleep faktisk utgjør publikums første møte med utstillingen er dette en svært dårlig løsning.

Flat struktur
Et videoverk der man gis en større mulighet til å dvele ved materialet over tid er det til sammen 24 timer lange videoverket Dédié à Fernand Léger av Jonas Mekas. Fordelt på tolv skjermer vises snutter fra kunstnerens private arkiv klippet sammen til et svar på Légers ønske om en film som kunne følge en tilfeldig families liv over tid, uten at de var klar over det. Verket spiller med andre ord på de samme knappene som den uredigerte nettstreamen av Big Brother, der hvor alle de virkelige høydepunktene finnes, de som aldri vises på TV fordi de ikke er dramatiske nok. Ønsket om innblikk i andre menneskers virkelige liv trenger ikke nødvendigvis å handle om den lavere middelklassens alkoholdrevne utskeielser, men om det hverdagslige, det kjedelige og det uinteressante, om det som skjer når det egentlig ikke er noen ting som skjer. Mekas viser oss en film som er klippet sammen tilsynelatende uten tanke på narrativ dramaturgi; vi blir vitne til uredigerte reiser med New Yorks undergrunn og at kunstneren går rundt i leiligheten sin og drikker kaffe. Etter hvert danner det seg en kontemplativ ro som følge av den beundringsverdig flate strukturen. Dette er en type ambient film som jeg godt kan se for meg å tilbringe hele dager i selskap med, mens livets mindre dramatiske øyeblikk langsomt går sin gang. Hvis jeg hadde hatt anledning til å ta med ett av biennalens verk hjem, ville det vært dette.

Et nøkkelverk
Et verk som i enda større grad inviterer sine besøkende til å blir værende over tid er La Monte Young og Marian Zazeelas Dream House, et arbeid jeg egentlig vanskelig kan kritisere nøytralt. Jeg har skrevet hovedoppgave om det, jeg har tilbragt dager og netter i flere ulike installasjoner av det, og jeg mener det er en merkelig historisk glipp at det ikke er allment anerkjent som et av minimalismens hovedverk. Gjennom kombinasjonen av Youngs statiske lydbilde og Zazeelas lys- og skyggeskulpturer i kontinuerlig, langsom forandring utnyttes til fulle det minimalistiske diktum om å arbeide «with a minimum of means» Installasjonen i Lyon er dessuten mesterlig utført: det statiske lydbildet er noe lavere i volum enn det pleier å være, og dette gir verket en ny neddempet kvalitet som hele tiden holdes i sjakk av intensiteten i lydens nedre frekvenser som mest av alt høres ut som veiarbeid. At Dream House på mange måter er biennalens nøkkelverk bekreftes dessuten langt på vei i et katalogintervju med Sans og Bourriaud der de prater om hvordan utstillingens kjernetematikk opprinnelig ble formulert etter å ha besøkt Young og Zazeela i New York. Det er likevel et problem at dette verket kanskje egentlig ikke passer inn på en så omfangsrik utstilling som dette. Dream House er et verk som krever minst en times tid før det synker inn.

At Brian Enos Quiet Club er installert i et rom som tidligere har huset en annen montering av Dream House er nok tilfeldig, men ikke uten betydning. For akkurat som Enos ambiente musikk er utenkelig uten de amerikanske 60-tallsminimalistene i musikken, så er de visuelle elementene i Quiet Club vanskelig å se som noe annet enn en direkte videreføring av Marian Zazeelas arbeid. Fem kvadratiske plater av ulik størrelse som henger fra taket belyses av tre lamper: en grønn, en rød og en blå. Strukturmessig utforsker Eno en annen side ved ambient lyd enn hva La Monte Young gjør; i stedet for statisk vertikale lydbilder skaper Eno en endeløs strøm av lyd i kontinuerlig, generativ forandring. Det ligner en del på klassiske Music for Airports og som så ofte med Eno sitter jeg hele tiden med følelsen av at det nesten er litt for søtt og tekkelig. Men det er likevel et verk det er svært vanskelig å forlate, så det lykkes likevel på sitt vis.

To tradisjoner
Gjennom fokuset på kunstnere som begynte sitt virke på 60- og 70-tallet, har kuratorene ønsket å vise hvordan grunnlaget for mye av dagens virksomhet tok form nettopp i denne perioden. På den ene side handler det om den relasjonelle kunsten og dens røtter tilbake til neo-dada og Fluxus-kunstens sosiale eksperimenter. På den andre side handler det om de mer formalistisk tidsorienterte verkene fra 60-tallet. For meg er det de siste som er mest interessante, spesiellt i en sammenheng som dette, der man ønsker å si noe om tidserfaringen. Flere av arbeidene understreker imidlertid koblingene mellom det relasjonelle og det varige.

Verken Martin Creeds Half the Air in a Given Space eller Ann Veronica Janssens installasjon der et rom fylles med grønn tåke kan sies å være knyttet til tid før de kommer i kontakt med en betrakter. I Creeds verk fylles et rom med et stort antall rosa ballonger som publikum må bane seg vei gjennom uten å vite hvor i rommet de befinner seg. Når man endelig når frem til døren på den andre siden ser man at det strømmer ballonger utover i naborommene mens museumsverter forsøker å dytte ballongene tilbake. Begge er eksempler på verk som nekter å holde seg innenfor sine tildelte rammer og som heller flyter av sted og blander seg med andre verk.

Hvis vi sier at den nye interessen for tidselementet i kunsten for alvor begynte med den simultane strukturen i John Cage sine arbeider på Black Mountain College rundt 1950 og at den ble videreutviklet av minimalistene på 60-tallet, da ser vi at det som primært skjedde var en dreining vekk fra den lineære tiden og over mot det vertikale rommet. Melik Ohanians videoinstallasjon Seven Minutes Before utforsker aksen mellom disse to strategiene. I løpet av 20 minutter fortelles syv forskjellige historier over syv skjermer, omtrent som i Jonas Mekas sitt arbeid. Helheten som flettes sammen er både visuelt og lydlig slående vakker på en måte som ikke matches av noe annet som vises under biennalen. Samtidig lykkes han i å rekonfigurere tidsforløpet på en måte som plasserer ham midt mellom det lineære og det øyeblikksorienterte. Man kan bli værende og se gjennom syklusen én gang, eller man kan bli i 140 minutter og i teorien få med seg alt som skjer på hver enkelt skjerm. Mens Dream House er det verket som best eksemplifiserer 60-tallets tidsinteresse, så gir Ohanians verk det mest interessante forslaget til hvordan man kan arbeide fremover. I stedet for å gi slipp på den narrative fremdriften sidestilles den med det ambiente øyeblikkets nærvær.

Langt eller kort?
Det verket som mest eksplisitt leker med erfaringen av målbar tid er James Turrells The Wait. Her ledes små grupper ad gangen inn i et fullstendig mørktlagt rom hvor man så venter. Etter å ha stått i mørket en stund begynner man å se et pulserende lys i rommet foran seg. Turrell har laget en projeksjon der et ekstremt mørkt lilla pigment vises mot en sort bakgrunn, og det tar angivelig øyet tolv minutter før det er i stand til å plukke opp signalet. Men det føles som mindre, og tiden i mørket flyr egentlig avsted.

Etter hvert som jeg opplever det som stadig mindre prekært å hele tiden gå ut og se konserter, filmer og teateroppsetninger, har jeg begynt å tenke at det viktigste kriteriet for om et slikt verk er godt eller ikke, er hvorvidt det føles langt eller kort. Dette kan oppfattes banalt; «den føltes ikke lang» fremstår liksom ikke som noen fullverdig estetisk dom. Likevel er det klart at tidserfaringen spiller en viktig rolle i hvordan man husker et kunstverk. Mange verk motsetter seg selvfølgelig slike vurderinger ettersom deres varighet ikke kan måles uavhengig av den tiden betrakteren velger å bruke på dem. Her ligger kjernen i tidsspørsmålet som utforskes i Lyon; uavhengig av om et verks varighet er potensielt uendelig eller klart begrenset, så vil erfaringen av denne alltid være knyttet opp mot betrakterens nærvær. Biennalen henter sin kraft fra spenningsfeltet mellom den rene, nærmest autonome varigheten i La Monte Young eller Brian Enos installasjoner og den rent relasjonelle varigheten i Marionis øl-seanse. Hvilken type man foretrekker blir et spørsmål om hva som for hver enkelt besøkende føles lenge.