Paviljong til leie

Vinteren 2012 satt kunstner Josefine Lyche i Berlin og snekret sammen et programforslag til Oslo kommune. De hadde lyst ut en villa med tilhørende anneks og paviljong i Frognerparken på Oslos beste vestkant. Den snart 200 år gamle paviljongen, formet som et klassisk åttekantet rundtempel, komplett med søylegang og en kopi av takmaleriet fra Pantheon-tempelet i Roma, hadde stått tom i årtier. Året etter overtok Lyche paviljongen, som siden har huset det energiske visningsstedet Lynx.

Søndag 3. juni, når den 24 timer lange lydinstallasjonen Tonight, as all cancelled flights reach their destination, kuratert av blant andre Tommy Olsson, har forstummet, stenges igjen dørene til det nyklassisistiske lysthuset. I løpet av sine tre år har Lynx vært åsted for et førtitalls utstillinger med nærmere hundre kunstnere. Alt fra kunststudenter til internasjonalt etablerte kunstnere har benyttet muligheten til å arbeide i dette særegne rommet.  

Paviljongen stod opprinnelig på Fossum Hovedgård, men ble flyttet til Frognerparken på 1840-tallet. Bygget er fredet, og det skaper spesielle utfordringer for kunstnere og gallerist: Veggen kan ikke males, sparkles, skrues eller spikres i. Byggets eksentriske utforming har både lagt begrensinger på utstillerne og inspirert til en særlig stedssensitivitet, forteller Lyche til Kunstkritikk, som møter henne under forberedelsene til helgens event.

– Det finnes begrensninger her som gjør at man må tenke over hvordan man bruker rommet. Jeg testet én ganske streit maleriutstilling her. Det fungerte ikke optimalt. Og det er helt greit. Det som passer best i dette utstillingsrommet er stedssensitive installasjoner. Utstillingen må være tilpasset rommet på flere plan.

– Enkelte kommer og setter opp godt planlagte utstillinger på egen hånd, og på åpningsdagen er alt allerede ferdig dokumentert og helt perfekt. Jeg er en relativt liberal gallerist og legger meg ikke opp i hvordan folk arbeider. Men det har jo vært dem som har behøvd litt hjelp, som ikke har stilt ut så mye tidligere. Da kommer jeg selvfølgelig med forslag og synspunkter. Jeg kjenner jo rommet ut og inn!

I stedet for å ha open calls eller søknadsfrister, har Lyche valgt kunstnerne selv.  Men hun har også fått en mengde henvendelser.

– Alt fra kjente kunstnere til frognerfruer som mener maleriene deres ville passet utmerket her, har tatt kontakt. Jeg har sittet mye vakt selv og kommet i prat med ulike mennesker. Det er på mange måter et uventet sted for kunst. Dette er et veldig spesielt lokale, og det ligger på vestkanten.

Frogner har ikke akkurat et overskudd av kunstnerdrevne visningsrom. Det er ikke vanligvis hit man legger åpningsrunden. Likevel har Lynx vært godt besøkt, dog kanskje av et mer sammensatt publikum enn andre steder det kunne være naturlig å sammenligne seg med.

– I Oslo er det litt slik at man møtes på åpninger. Samtidig er det ofte de samme unge folkene man treffer på, mens de «eldre» kunstnerne, som sitter på vanvittige kunnskaper, erfaringer og historier, er sjeldnere å finne der. Jeg begynte med å stille ut både uetablerte kunstnere, folk midt i karrieren og eldre kunstnere. Galleriet åpnet med en gruppeutstilling (RAW & ORDER med blant andre Børre Sæthre, Matias Faldbakken og Lyche selv, journ. anm.) Den neste kunstneren jeg viste var Kjell Varvin (født 1939, journ. anm.). Etter Varvin stilte vi ut Ridder, som blant annet driver med grafitti og har et eget forlag. De som møtte på åpningen var ikke en typisk kunst-crowd, men Kjell Varvin og Susanne Katlen Maders var der! Og det er slik jeg vil at det skal være. Jeg ville prøve å få i stand en generasjonsmiks, en plattform for utveksling av erfaring og energi.

Lynx har fått endel støtte fra Kulturrådet og Billedkunstnernes vederlagsfond. Støtten har gått til å betale vederlag til kunstnerne. Lyche har ikke tatt ut noe lønn, det har det ikke vært penger til. Hun har bedt kunstnerne søke om produksjonsstøtte selv og hjulpet til der hun har kunnet. Det har gått mye penger fra egen lomme til dette, forteller hun.

– En assistent skulle jeg kanskje hatt, men da ville jeg måttet finne penger til å betale denne, selvsagt. Jeg ville ikke ønsket å gi en assistent alle drittjobbene, som å sitte vakt og rydde etter åpning. Det er heller ikke det som er mest arbeidskrevende. Det som tar mest tid er å skrive utstillingstekster og legge ut dokumentasjon og informasjon.

– Man er kanskje litt kontrollfreak, har sterke oppfatninger om hvordan ting skal gjøres når man har bygget noe opp selv. Jeg har lett for å tenke: Jeg gjør det selv, det går kjappere. Det er mye arbeid med galleridrift. Men det har vært utrolig gøy.

Utstillingsprogrammet har strukket seg over størsteparten av året, selv om strøm ikke var på plass før i 2015.

– For mange er det et stykke å dra til vestkanten. Jeg ønsket å kunne by på noe når folk først hadde tatt seg hit. På åpninger midt på vinteren uten strøm, har jeg brukt aggregat som jeg hadde lånt for å lage gløgg til de besøkende. Første gangen stod folk stod rundt og lo og kom med tips til hvordan jeg skulle få det i gang.

Å ikke ha strøm har også bidratt til spesielle utstillingssituasjoner. Hai Nguyen Dinhs utstilling Rite of Transformation på Lynx i august 2014, ble ledsaget av en konsert med bandet hans Next Life hvor de benyttet batteridrevne høyttalere og mobiltelefoner som strober.

– Konserten var på dagtid på en lørdag, det var til og med barn her inne, for uansett hvor mye bandet dro på, så kunne ikke volumet bli høyt. Men kraften var der likevel, det var en magisk opplevelse.

Utstillingene på Lynx teller etter tre år over førti, hvorav flere er gruppeutstillinger. En av gruppeutstillingene inkluderte over femti kunstnere. Slike folksomme stunts er likevel ikke det mest typiske for galleriet, som stort sett har organisert separatutstillinger med enkeltkunstnere. I fjor delte Lynx og New York-galleriet Helper en bås på NADA-messen i New York, hvor de viste kunstneren Anders Holen.

– Jeg ønsket å invitere kunstnerne som driver Helper til til Lynx, ha residency i villaen og gjøre en utveksling. Dessverre var ikke villaen beboelig, og man kan ikke invitere folk langveisfra uten å tilby dem et sted å bo, eller vann og tilgang til toalett mens de installerer.

Da Lyche søkte om å få drive galleri i paviljongen, ble hun forespeilet en villa med hage og anneks, henholdsvis kunstnerbolig og atelier. Dessverre førte funn av sopp til at hun ikke har kunnet benytte disse etter planen.

– Jeg er takknemlig for at jeg har fått lage flotte utstillinger her, men Oslo kommune har til dels vært vanskelig å kommunisere med. Det er synd. Men jeg tror ikke det har gått ut over utstillingene, og det har vært det viktigste.

– Det er vemodig å stenge. Jeg har lagt så mye arbeid i det, og det er fortsatt mange kunstnere jeg har lyst til å vise. På en måte har jeg ikke lyst å slippe det, men jeg vil gå videre. Gå ned med flagget til topps. Hvis det bare fader ut, så er ikke det noe bra.

Den antakelig siste utstilleren blir kunstner og skribent Tommy Olsson, som har kuratert en 24-timers event fra 2. til 3. juli. Den handler betimelig nok om døden. Men kunstneren tar med seg navnet Lynx når hun nå flytter.

– Vet du hvordan jeg fant navnet? For dét er viktig! Jeg har en app som lokaliserer stjernebilder. Før første utstilling stilte jeg meg i midten av rommet, under domen, vendte telefonen rett opp, og fikk vite at jeg befant meg like under Lynx, gaupa. «Takk!», tenkte jeg da.