Situasjonisme og psykogeografi er termer som svever rundt i kunstverdenen for tiden. Ikke minst i forbindelse med den populære gjenbruken av byrom Gardar Eide Einarsson og hans kumpaner styrer med. Men hva betyr disse ordene egentlig? Merlin Coverleys Psychogeography hjelper til med begrepsavklaring for de nysgjerrige.
Boka undersøker disse begrepenes opprinnelse i femti/seksti-tallets situasjonismebevegelse, og sporer de teoretiske premissene tilbake til bevegelsens “far” Guy Debord. Coverley legger vekt på hvordan psykogeografi er grensesnittet, eller det aktive møtepunktet, for bevissthet/sjelsliv og byens fysiske geografi. Føringene i byens rom, som at man skal følge skilt og gater en bestemt vei, overskrives i psykogeografien av alternative funksjoner. Disse kan ta utgangspunkt i assosiasjoner eller strenge konsepter, som Robert Macfarlanes artikkel A road of one’s own (som siteres i boka): Tegn en sirkel på et kart, følge sirkelen strengt i området kartet viser til, og registrer hva som skjer langs denne ruta. Slike konseptuelle gåturer er imidlertid bare begynnelsen på psykogeografien.
Forfatterens store styrke er, foruten å klargjøre begrepet, den grundige historiske plasseringen av det. Coverley finner foregangsmenn hos William Blake og Thomas de Quincey, foruten å levere en grundig betenkning av flanøren på andre halvdel av 1800-tallet. Baudelaire, spesielt i Walter Benjamins tapning, leses godt i forhold til senere psykogeografiske refleksjoner. Skikkelser som Iain Sinclair og Peter Ackroyd, Stewart Home og Patrick Keiller blir behørlig behandlet, og ikke minst tidligavantgardistiske bevegelser får sin plass. Surrealismen og futurismen eksperimenterte, påpeker han, med alternative geografier lenge før Debord. Boka er imidlertid ingen historisk skisse: alle tenkere/forfattere/kunstnere/regissører diskuteres på like linje – og da som bidragsytere til en klargjørende definering og bruk av begrepet. Begrepsavklaringen oppleves dessuten som nødvendig og vil nok, for en del lesere, forløse en del tanker om kunst såvel som enkelte, tilsynelatende utilgjengelige, kunstnerskap. Les boka. Trekk ut proppen.
Jeg ble akkurat tipsa om at underskog-lenkene er mer enn overflødige for de som evt. leser disse postene på kunstkritikk.no. Psykogeografi-lenka jeg tipsa om ovenfor kan finnes på verdensveven på denne adressa: http://www.bopsecrets.org/SI/Chtcheglov.htm.
Teksten er skrevet av Ivan Chtcheglov, som var følgesvenn med Debord på flere av de psykogeografiske ekspedisjonene som ble foretatt i Paris på begynnelsen av 1950-tallet. Debord skrev om Chtcheglov at «It might almost have been said that he transformed cities and life merely by looking at them. In a single year he discovered enough material for a century of demands; the depths and mysteries of urban space were his conquest. The powers that be, with their pitiful falsified information that misleads them almost as much as it bewilders those under their administration, have not yet realized just how much the rapid passage of this man has cost them.»
(En av Debords tekster om emnet kan forøvrig finnes her: http://www.bopsecrets.org/SI/urbgeog.htm. Og en film av Debord, In girum imus nocte et consumimur igni, som bl.a. inneholder en hyllest til Chtcheglov, finner man her: http://www.bopsecrets.org/SI/debord.films/ingirum.htm)
Jeg har ikke de store innsiktene på området. Var egentlig mest interessert i om noen andre mente noe. Men det jeg tenker på er spesielt det situasjonistiske hos Espedal. Han passer jo godt til det jonasb sa: “Og praktisér. Ta aldri samme veien hjem fra jobb to dager på rad. Kikk opp. Les historie. Ring på og be om å bli bedt inn når du går forbi en fest. Fjern ting du ikke liker. Tilføy det du synes mangler. Prat med folk. Spasér, flanér, okkupér!”
tage: SI som incestuøs-revolusjonære foran en neve publikum? Presisér. Du trenger ikke presisere Debords patetiske selvmord, den påstanden er mindre problematisk. Men det aner meg at du velger å se SI som fullstendig løsrevet fra fabrikkokkupasjoner, gatekamper og de Gaulles flytur til Tyskland?
For psykogeografikere kan det jo forøvrig henvises til denne gamle lenka, som forble uten en tråd…
Jeg har heller ikke lest bøkene til Ådland og Espedal, men jeg skulle veldig, veldig gjerne høre Bernhard Ellefsen fortelle hvordan de er interressante i denne sammenheng, for koblingen overrasket så mye at jeg gjerne tror det er noe i det.
Syns egentlig ikke Gardar og situasjonisme (som ikke er en -isme) bør nevnes i samme åndedrag. Det ene handler om en incestuøs kunstner-sekt som var revolusjonære foran en neve publikum, bare toppet av debords patetiske selvmord. Gardar derimot, er en av de mest kudosbefengte på den norske kunstscenen, samfunnsgeografisk korrekt og subtilt subkulturell.
Kjenner ikke bøkene til Bøkene til Thomas Espedal og Øyvind Ådland, hva faen handler de om?
Bøkene til Thomas Espedal og Øyvind Ådland er interessante i denne sammenheng. Noen som har synspunkter på disse?
That’s right!
“Les boka. Trekk ut proppen.”
Og praktisér. Ta aldri samme veien hjem fra jobb to dager på rad. Kikk opp. Les historie. Ring på og be om å bli bedt inn når du går forbi en fest. Fjern ting du ikke liker. Tilføy det du synes mangler. Prat med folk. Spasér, flanér, okkupér!
Boka er forøvrig gitt ut tidlig i høst på forlaget (med det noe pussige navnet) Pocket essentials.