På overflaten virker brisbanebaserte D Hardings utstilling We breathe together på Bergen Kunsthall uinteressert i å kommunisere. Fargepigmentenes kulturelle betydninger og biografier vektes vel så mye som de kunstneriske resultatene på lerret, vegg, papir, ull og glass. Som helhet er utstillingen glatt og monoton, og verkene er innadvendte. Et av lerretene er til og med demonstrativt vendt mot veggen, og et annet er fjernet, bare skruer og pigmentrester sitter igjen (begge fra serien Overføringsmalerier, 2022). Men etter å ha oppholdt meg i selskap med dem en stund, begynner repetisjonene av former og farger å danne et ekko som resonnerer gjennom salene – og en vilje til fortelling gir seg gradvis til kjenne.
D Harding har tilknytning til flere australske urfolkspråkgrupper. Et av hovedverkene i utstillingen, for øvrig kunstnerens første store soloutstilling utenfor Australia, er en stedsspesifikt produsert veggkomposisjon som både er en hommage til og en videreføring av eldgamle bergkunsttradisjoner. Verket strekker seg som en linje av oransje, dryppende maling langs den innerste langveggen i alle de fire salene (Veggkomposisjon i Bergen, 2022). Ved den ene enden av veggkomposisjonen står en enslig opphøyd pidestall med et syltetøyglass uten etikett vendt opp ned over en plastpose med okerpigment som Harding har hentet fra et territorium hen er tilknyttet via sin bestefar. Fargen er påført i bevegelse med pust gjennom en forstøver i munnhøyde, og danner et rytmisk mønster med mellomrom for hvert utpust. Den samme påføringsteknikken er brukt i en serie innrammede verk som viser en lys, himmelblå farge pustet til enslige store sirkler på hvitt papir (Tre lyseblå pust, 2022).
Under veggkomposisjonen i utstillingens første sal står tre glasspaneler på en hylleplate, hvert av dem påført harpiks i ulike farger fra hvert sitt treslag (Treportretter (tre botaniske prøver), 2019). To av dem har dype, rødlige farger som likner bloddråper på objektglass forstørret gjennom et mikroskop. I en vitrine ved inngangen ligger et fotokopiert kart over Australia, et sammenbrettet ark, tre klumper av gummi arabicum, og en bumerang. I en håndskrevet solidaritetserklæring i grafitt liggende i bunnen i vitrinen, anerkjenner kunstneren Sápmi, det utvidede skeive fellesskapet og «Bergens fredselskende folk». Et sentralt bakteppe for Hardings kunstnerskap er den systematiske volden de australske og britiske styresmaktene har påført livene, kunnskapssystemene og væremåtene til australske urfolk.
Kartet er hentet fra Wally Caruanas Aboriginal Art fra 1993, et oversiktsverk over australsk urfolkskunst, og har fått en liten oransje markering sørøst i landområdet Central Queensland. På symposiet Lilia Prado is a Superstar på Astrup Fearnley Museet i oktober, en todagers begivenhet som tok for seg problemstillinger og potensialer vedrørende skeiv historieskriving, snakket Harding om manglene ved dette kartet. Den oransje markeringen indikerer kunstnerens familiære tilknytning til landområdene for urfolkspråkgruppene bidjara, ghungalu og garingbal. Harding skriver inn sin egen tilstedeværelse der det manglet i Carauanas kartografiske oversikt.
Til Astrup Fearnley Museet hadde Harding også med seg boodgeroo-bumerangen som ligger utstilt, laget av et særdeles sterkt, lett og vakkert treslag som kunstneren har arvet «skeivt», altså i en matrilineær linje, gjennom sin mor og bestemor. I Oslo snakket Harding også om den enorme kulturelle kunnskapen som finnes i landskapet, og i kroppene til menneskene og økosystemene som samhandler der. Kunsten hens tar utgangspunkt i personlige og kollektive erfaringer av raseri og sorg sammenflettet med glede og vitalitet – samt en dedikasjon til ikke å la sin arv dø hen.
Ved siden av en introduksjonstekst på veggen henger ett av ti svære ark med synlige brettekanter, påført en blanding av okerpigmenter og gummi arabicum (Som jeg husker det, 2022). Seks andre henger på en av langveggene i kunsthallens største sal. Hvert av dem representerer familiemedlemmer, henholdsvis Hardings mor og fem tanter, og er festet med tjukke spikre direkte i veggen helt oppe under taket, over den gjennomgående linjen av pigmentsprut. De resterende tre verkene i serien er plassert sammenbrettet rundt omkring i utstillingen.
Like ved inngangen til denne salen står to lave og brede pidestaller der det er plassert sorte gummibumeranger i identiske par. Gjenstandene er del av serien Body of Objects, som Harding har jobbet med siden 2016 og som blant annet ble vist på Documenta 14. Serien består av avstøpninger som fremhever de falliske kvalitetene ved en rekke ulike aboriginske gjenstander. Ved å lage avstøpningene i gummi knytter Harding den vestlige antropologiens fallosentriske hang til å tolke andre folkegruppers visuelle kultur som penetrasjonsobjekter, til en erotisk fetisjisme. Men motivet kan også leses med et ømmere, seksualpolitisk blikk, der den parvise presentasjonen av gummiskulpturene inviterer til å se dem som (sorte) likekjønnspar.
Verket som deler tittel med utstillingen består av tolv veggehengte avlange glasspaneler dekket med pigmenter i ulike farger (Vi puster sammen, 2017/2022). Mettede lag av sort, hvitt og krakelerte nyanser av gul, rød og brun oker gjør panelene til bilder på de ulike jordsmonnene i landområdene pigmentene er hentet fra. Ett av panelene skiller seg ut. Det er dekket med en blåfarge som heter Reckitt’s blue, en eksplisitt referanse til et blekemiddel som ble introdusert og utbredt av det britiske imperiet fra midten av 1800-tallet. Pigmentet har siden vært brukt av både australske og nordamerikanske urfolk til dekor av bruksgjenstander og kunstverk. Fargebruddet påminner om historiske sammenfiltringer mellom kulturene til urfolk og settlere, og åpner samtidig for en håpefull utvidelse av vi-et i tittelen.
Både i den største og minste av kunsthallens saler står vitriner som inneholder takeawaykopper brukt til å blande farge i, og pigmenter på glass og i pose, med kommersielle navn på etikettene. I vitrinen i den minste salen finnes dessuten et splittet kaffefilter som er preget med størknet rød-oransje farge. Filteret ser organisk ut, som tørket skinn fra et fjærplukket vingespenn. På veggen henger enda en serie glasspaneler dekket med en dyp og mørk, rødbrun farge (Uten tittel (syv Woorabinda-rødfarger), 2019). Utstillingsteksten opplyser om at verket viser til den voldelige historien om tvangsflyttingen av mennesker fra ulike språkgrupper til Woorabinda Aboriginal Settlement i Ghungalu Country helt frem til 1985.
Lite av fortolkningskontekstene er umiddelbart tilgjengelig, og kunsthallens handout blir fort et både nødvendig og autoritativt supplement. Og selv om jeg fra før ikke kjenner godt til de konkrete historiske, kulturelle og kontemporære urfolkskontekstene Harding løfter frem, er det tydelig at det hele handler om relasjoner til identitet, land og landskap, arv og miljø. Den tekniske og materielle enkelheten er mektig på en subtil måte, og antyder flere generasjoner lange kollektive erfaringer, fortellinger og tradisjoner, helt ned på støvnivå, med korte og ordløse hvisk.
Artikkelen ble endret kl. 13.26, 3. januar 2023 for å rette faktafeil.
