Regntung søndag

Vel, back on tha track og her er rapport fra søndag. Jeg har blitt bedt om å være litt mere kritisk, jeg syns en dagbok ikke nødvendigvis må være så kritisk, men uansett: Jeg har sett noe bra og noe dårlig i dag, sånn omtrent i forholdet 30 70. Det var en regntung søndag, med andre ord gjorde ikke kunsten opp for det dårlige været. Men la meg legge til at jeg gurgla ned en hel ei med rømmegrøt på Bondeheimen midt i løypa, skjønner? Det føltes som om å fylle tanken med sement. En dårlig idé som viste seg helt elendig omsatt i praksis. Og ved siden av satt en kjerring som fortalte den demente budeie-venninna si at hun skulle stemme Hagen istedenfor Krf. Jeg kunne ikke slå av refrenget i hodet mitt som surra om og om igjen, «…Jeg gikk en tur i Oslo by, det var så mange bønder at jeg nesten måtte spy…» (Sitat fra kjent Oslo-vise). Poenget er at det snart ikke finnes steder å kjøpe en skikkelig vaffel i Oslo sentrum, og hvertfall ikke på en søndag. Etter å ha sett tre utstillinger MÅTTE jeg ha karbohydrater, fett og sukker. Raumegrauten på “Heimen var det eneste jeg fant som kunne gi meg et skikkelig kick. Det var som å bli sparka ned i kloakken.

Vel oppe igjen, balanserende på plankene til Andreas Heuch i Galleri Wang, kjente jeg det gurgle friskt i bringen. Heuch er aktiv for tida: han er én av tre norske kunstnere som er valgt ut til Carnegie Art Awards, har gjort om plenene foran Kunstnernes Hus til et villniss av hageblomster og småstein, og stiller ut i en gruppeutstilling på Oslo kunstforening sammen med Jan Christensen og Torgeir Husevaag. Jeg skal være kritisk: når man maler, eller forholder seg til maleriet som tradisjon, må man ha formal forståelse for maleriets virkemidler. Heuchs arbeid på Wang viser at han vil litt, for eksempel å skape en atmosfære og styre blikket til publikum når de bokstavelig talt må gå «planken» mellom de ulike visuelle kraftsentraene i galleriet. Problemet er at de komposisjonelle løsningene, særlig i de to ornamentale veggmaleriene til venstre i rommet, er urytmiske og tegnemessig mislykka. Dette er naturligvis hard kritikk. Jeg står inne for den, og syns jeg kan skrive dette fordi jeg respekterer ham som kunstner og som menneske. Jeg tror at både han og kunsten hans tåler det. Men et maleri som består av border og ekspanderende former tåler ikke å bli låst fast av stive og uforløste konturer som verken åpner eller lukker, ei heller balanserer. Da blir det rett og slett ufrivillig statisk. Det er ganske enkelt dårlig maleri, i kjempeformat.

Gutta i Oslo kunstforening er merkelig like til å være så genuint forskjellige. Det romantiske men materielt uforløste skulpturale arbeidet til Heuch setter standarden for «rytmiske» linjer i de andres arbeider. Det vanskelige rommet med de særdeles slitne veggene merket av tid og dårlig vedlikehold gjør det ikke lett for hans og Christensens «nøytrale» formspråk som vil være slick og presist: Christensens store presenning på Oslo S er derimot presist utført, selvom jeg ikke klarer å ta imot invitasjonen til å fundere over det konseptuelle prosjektet med «politisk ladet overflate» (på Høstutstillingen har samme kunstner malt en vegg med teksten «I”ll never make it»). Jeg syns det ser ut som «kul» nykonseptualisme fra 1995. I don”t care if he made it or not.

Merkelig nok er kunstforeningens sterkeste kort, Torgeir Husevaag, helt ulik de andre når han fordriver tid ved å legge ut på tilsynelatende meningsløse vandringer i naturen for å nedtegne dem i delvis uforståelige, men særdeles vakre kart. For en asfaltknekt som meg virker det nesten sykt, men også nydelig og eksotisk uten å være «eksotistisk». Han framstår som en skikkelig romantiker, og som en dreven billedkunstner. Men hva i all verden har bordene hans å gjøre med de andre kunstnernes border? Er fellesskapet kunstnerne imellom felles fascinasjon før bølgende linjer? Gruppens fellesskap virker litt påtvunget, og dessuten tar det vekk fokus fra opphavet til bordene. De buktende linjene blir løsrevet fra deres formale opprinnelser som er ulike. De blir til pynt.

OO var så stort at pailabbene mine (jeg er tverrplattfot) verker. Det gjør vondt. Heldigvis hadde mange kunstnere satt fram kaffe og ekstra stoler. Den kuleste atelieropplevelsen hadde jeg hos Eline Mugaas. Hun skal stille ut i Galleri Riis og viste fargekopier av bildene hun skal stille ut i større formater. I det lille atelieret var det en passe blanding av intelligente og poetiske fotos, landskaper og portretter i urbane omgivelser der byrommet vises fram som en psykologisk tilstand eller erfaring. Dessuten en tom flaske musserende i hjørnet og diskrete ansamlinger av handleposer. Kunstneren, som nok bruker mere tid på å ta seg ut enn de fleste kontorarbeidere, noterte sirlig ned antall besøkende på en lapp. Det var ganske komisk.

Jeg har selvsagt ikke rukket å se alt, selv ikke enkelte utstillinger i tilknytning til arrangementet (og parallelle utstillinger som kan sette OO i perspektiv). Jeg er på vei til Stockholm nå, men kommer tilbake til Oslo om noen dager. Da har jeg tenkt å subbe gjennom bl.a. Høstutstillingen og kommentere den her i dagboka. CU soon…