En ting gjør denne utstillingen klart, innen skateboardkulturen er kameraet nesten alltid innenfor armlengdes avstand. Skater man, fotograferer man også.
«Skaterens bevegelse er bilde og action på en gang.» «Fotografér alt… hvert eneste aspekt av alt du gjør sammen med vennene dine, med eller uten skateboard. Tiden går fortere enn du tror, ta bildene nå.» Disse sitatene, montert på veggen, sier noe sentralt om Preus Museums utstilling Skate Culture og dens fokus på skateboardkulturen som visuell kultur. For en ting gjør denne utstillingen klart, innen skateboardkulturen er kameraet nesten alltid innenfor armlengdes avstand. Skater man, fotograferer man også.
Utstillingen favner et forholdsvis vidt spekter i tid og rom, med det gjennomgående trekk at de fleste deltakerne, ved siden av å fotografere eller lage video, også selv er aktive skatere. Når det gjelder Ed Templeton, befinner han seg på et profesjonelt nivå innenfor begge områdene. Ved siden av statusen som en av verdens beste skatere har han også etter hvert fått et navn som kunstner, blant annet med fotoboken Teenage Smokers fra 1999. Templeton bidrar her med ikke mindre enn 37 bilder, hvor flesteparten dokumenterer selve miljøet fremfor skateren i aksjon. Dette er også karakteristisk for en rekke av de andre deltagerne i denne utstillingen. Like mye som å dokumentere ulike triks man kan gjøre på et skateboard, retter de kameraet mot det sosiale og det arkitektoniske rommet som omgir aktiviteten. På denne måten fungerer fotoene som en identitetsbygger innad i miljøet samtidig som de skaper en gjenkjennelig profil utad.
Sammenlikner vi skatepioneren Craig Stecyks bilder fra 60- og 70-tallet med bidragene fra de senere årene, ser vi hvordan de karakteristiske elementene i denne visuelle kulturen var på plass allerede fra første stund. Et av Templetons bilder, som for øvrig pryder forsiden av utstillingskatalogen, viser en skater inne i et gedigent betongrør på en byggeplass eller et øde industriområde. Dette fotografiet fra 1998 skiller seg ikke dramatisk fra Stecyks bilde av Jay Adams, hvor skatelegenden er knipset i aksjon i noe som kan se ut til å være et tomt svømmebasseng eller en såkalt skate bowl, en eller annen gang på 70-tallet. Selv om det i begge tilfellene er snakk om dokumentasjon av en form for sportsaktivitet, innebefatter det også mye mer.
Templeton og Stecyks bilder føyer seg her inn i rekken av bilder av en høyst oppgående subkultur som med årene har spredt seg over så å si hele verden. Enten det er snakk om snapshotpregede bilder, iscenesatte bilder (som Scott Pommiers skater i fritt svev over et kjøleskap), eller Tommy Solstads bilde av en ung gutt løpende gjennom en regnvåt bygate bærende på et skateboard, er det klare fellestrekk i hvordan denne kulturen presenteres. Først og fremst viser bildene skateren som en motkulturell skikkelse som tar urbane steder i besittelse på egne premisser. Ofte dreier det seg om steder som resten av samfunnet ser på som ubrukelige eller menneskefiendtlige, men det kan også handle om offentlige steder hvor skateren oppfattes som et forstyrrende element og ønskes vekk. Med brettet i den ene hånden og kameraet i den andre, serverer skateren oss et alternativt blikk på byrommet, hvor arkitekturen og byplanleggingen blir tolket og anvendt på en annen måte enn vi er vant til. Denne gjør-det-selv-holdningen deler skatekulturen med andre subkulturer som for eksempel punken. Ved siden av at punkrock er en musikkstil som følger skateboardmiljøet, og som vi blant annet finner igjen som lydspor til filmene i utstillingen, representerer de to kulturene en alternativ og på mange måter opposisjonell livsstil.
Pontus Alv bidrar med en video og en billedserie som godt får frem denne gjør-det-selv-holdningen og kampen for steder å være. Her følger vi «livet» til en skatepark i Malmø fra den bygges opp til den rives. Med eierens stilltiende godkjennelse tar skaterne i bruk et privat område som ligger brakk. Men de lokale myndighetene setter foten ned og pålegger eierne å gjøre noe med stedet for å få vekk uønskede elementer. Historien skulle være kjent for de fleste: Idealistiske ungdommer som bygger opp en arena for alternative aktiviteter som så det etablerte samfunnet stenger– en nærmest arketypisk historie om oppvekst i byen og en tematikk som beveger seg langt utover skatekulturen.
Så kan man selvfølgelig spørre seg om en utstilling som Skate Culture er et eksempel på hvordan en subkultur blir tatt inn i varmen og dermed «ufarliggjort». Det er ikke vanskelig å finne eksempler på hvordan det visuelle kan bli stående igjen som ren overflatisk stil når subkulturer blir appropriert av mainstream. Et godt eksempel er punkmiljøet, særlig i England, hvor gatene utover på 80-tallet ble fylt opp av uniformerte stereotype punkere etter at den første opprinnelige bølgen hadde lagt seg, og media og reklameverdenen kastet seg over fenomenet. Likevel har alternative kulturer en evne til å vri seg unna og beholde integriteten selv om presset øker utenfra, enten det er snakk om markedskrefter, den akademiske verden eller den etablerte kunstinstitusjonen. På den måten vil nok mange påstå at punken tross alle «uekte kopier» har overlevd, blant annet gjennom mer eksplisitte og målrettede politiske aktiviteter og rendyrking av autentiske visuelle koder.
For denne utstillingen sin del kommer det frem hvordan skateboardkulturen, i hvert fall tilsynelatende, hele veien har hatt kontroll over sin egen distribusjon. Når de fleste av bidragsyterne selv er skatere framstår Skate Culture som et møtepunkt mellom denne kulturen og museumsverdenen. Utstillingen gjør ikke nødvendigvis disse arbeidene til kunst, særlig med tanke på at Preus Museum er like mye et billedmuseum som et kunstmuseum. Kanskje kunne det etterlyses flere rent kunstneriske bidrag med en kritisk distanse til den ellers omfattende mengden dokumentariske arbeider. Deanne Templeton, som i likhet med sin mann Ed Templeton dokumenterer miljøet rundt skateboardet er den i utstillingen som tydeligst representerer en slik distanse. Hun skiller seg ut ved å fotografere jentene i miljøet og deres status som groupies, med skaternes autografer og slibrige meldinger skrevet på kroppen – noe som tydelig viser at vi har å gjøre med en nokså guttedominert machokultur.
Det kunst og skating har til felles er vel at det er like mye penger å hente i begge aktivitetene. Praktisk talt ingenting. Har like mye respekt for Adil som for Faldbakken. Begge er dedikerte og prøver å sprenge grenser i hvert sitt felt. Synes en utstilling om skating strengt tatt er unødvendig. Utstillingene på fotomuseet kunne blitt brukt til noe mye mer interessant. Synes det er bra at Mikkel kosentrerer seg om teksten, men synes deter skivebom å sette det på lik linje som sjakk. Sjakk har vel mer til felles med fotografering med teknisk kamera. Saken er at holdningen til livet skating representerer er skremmende lik holdninger til kunstnere av relevanse. Folk som riskikerer liv og helse for å utvikle seg på det området de kan kun for sin egen skyld. Do it because you like it.
Vi har lest gjennom debatten nå, og synes det er bra underholdende materiale. Kunne laga en foto utstilling av dette og skapt enda en viktig og interessant debatt.
Foto utstilling på Prøys som baserer seg på definisjons spørsmål rundt idag kommers kulturen skating, skikkelig god ide. Ed T sine fotografier fra gamle dager er vel de mest aktuelle for oss i dag, eller?
Jeh!
Lev vel og all den dritten, jeg vil bare blade for life
Jaja alle sammen…
Dette var en riktig tullet debatt gitt. Hvorvidt skating er en sport eller en motkultur eller en ungdomsaktivitet eller noe annet er vel uinteressant?
For det er jo foto som stilles ut! Eller hva?
Dere må ikke henge dere sånn opp i å skulle kverulere på sidene her. Nyt livet! Aksepter at du ikke synes alt er like spennende! Eller gjør noe bedre selv. Kom dere ut, føl vinden i håret og få tilbake gleden over å ha sex med kjæresten. Våkn opp og dusj av den sure svetten deres!
Men skulle man ta en debatt rundt ut utstilllingen så foreslår jeg at dere tar den om kunstfoto kontra dokumentarfoto
LEV VEL OG LYKKE TIL
Personlig synes jeg det begynner å gå inflasjon i temaet: finkulturens opptak av subkultur, og da især skating. Greit nok at utstillingen på Preuss kun er basert på ett medie: foto. Det subkulturelle innholdet er også interessant på mange måter. Men siden det verken er tema-messige eller formal-kritiske tendenser tilstede, passer omtalen av utstillingen bedre inn på foto.no enn kunstkritikk.no.
Det er grenser for hvor langt man kan tøye denne strikken, og samtidig oppfattes som nyskapende og avant garde.
Hvorfor er det ingen som skriver om komboen blades og makka? Er kanskje ikke like estetisk, men fy faen som det suser! Prøvde en gang komboen blades, hero og hyppere, helt utrolig digg. Bare flyte nedover mens knæra er helt hydrauliske… Tror jeg går for komboen blades/hero/poesi. Forresten noen som har prøvd å knipse på blades?
Mye rare folk der ute. Jeg har som Fritjof skatet i 19 år, minst, og håper på å gjøre det i 19 år til minst. Jeg går også på kunsthøyskolen i Bergen avd foto(samme som Mikkel gikk på). Skating er en subkultur en viktig subkultur som i tilleg ser jævlig bra ut på bilder og video.
Jeg syntes ikke det er viktig å forklare folk hvor kult skating er, de som driver med det veit det veldig godt. Preus har vel skrevet om denne utstillingen på en litt vel pretensiøs måte, men alt som blir skrevet om kunst blir jo det. Drit i hva dette betyr,eller hvor“viktig” det er, gå se utstillingen. Du kan velge fritt om du liker den eller ikke. Og Mikkel. hvis skating er en hobby på linje med sjakk vil jeg påstå at fotografering er akkurat det samme, en hobby. Man kan være heldig å tjene penger på det ogeller bli kjent av det, akkurat som man kan i både sjakk og skate. Og alle vil jo tjene penger og leve av det man liker best. Jeg satser på en combo av kunst, foto og skate…. god vår sier jeg også og ikke vær redd for å bruke en benk til hva du vil…
Ikke fordi foto ikke kan være kunst.
Men la oss tenke oss et museum for maleri, her ville det sikkert være mulig å lage utstillinger etter tema. F.eks en utstilling med sommer-malerier, sirkus-malerier, same-malerier, etc. Resultat: det blir en overdose malerier med samme tema. En klaustrofobisk effekt helt enkelt.
Utstillingen på Preus fungerer som en fotoutstilling, men det blir en litt merkelig kunstutstilling.
Utstillingen viser egentlig bare at Preus foto museum er et _foto_museum og ikke et kunst museum.
Det som er mest tydelig med denne utstillingen (og delvis i debatten) er at dette handler om middelaldrende gubber (i sjel eller alder) som er desperate etter å fingre noe de opplever som kult, rebellsk og som kan gi en form for kredibilitet/cred…..“down with the kids” liksom………en realiseering av guttedrømmer de aldri tok del i fordi de hadde nesa for dypt gravet i walter benjamin og en overveldene angst for å tryne og knuse brillene.
Ikke det at det er uvanlig blandt både kunstnere og kuratorer med en desperasjon etter å bli opplevd som “kule” og derfor velte seg rundt i ungdomskulturer og subkulturer.
Anders Eiebakkes grafittiutstilling på UKS for noen år siden, Torbjørn Rødlands og Bjarne Meldgaards lek med black og death metal er noen eksempler på hvor patetisk dette kan utarte seg.
Skating har siden 80-tallet vært en mainstreamkultur i Norge, kanskje ikke like stort som fotball, men en subkultur er det ikke.
Likevel: det er helt Ok å gjøre en utstilling både om fotball og skating.
Spørsmålet mitt er vel om denne utstillingen sier noe som mer om skating (som i seg selv allerede er så lett ikonisk) enn at det er “skikkelig kult”…
Folk som faktisk skater skriver i dette forumet at skating bare er skating, og ikke overskridende kunst. Vel skatere, dere tar feil. Skatere bruker byen til noe annet enn å bare transportere sitt legme fra A til B. Skating handler nemlig om eiendomsrett og om kapitalens makt over det offentlige rommet. Neste gang jeg ser en skater skal jeg fortelle vedommende dette. Skating kan faktisk handle om hva som helst., bare ikke skating, ellers hadde vi ikke snakket om det her…
Wow, 19 års uavbrutt skating. Dusje, ete, drite, sove osv osv på skateboard sammenhengende i 19 år, det er faen meg godt gjort!
Kort innpå fra oslo.
Jeg har skatet uavbrutt i 19år og er fortsatt svært aktiv. For helgardere alibiet kan jeg si at jeg har prata med jason lee (ikke earl), bail´a i kollen og kjørt politibil for å ha skatet.
Gatene er bare her, så jeg har annet å gjøre.
jeg lener meg mye på mikkel mcalindens kritikk av museets presentasjon av utstillingen.
I alle mine aktive år har mitt eneste motiv for å skate vært for å ha det moro. punktum.
For meg er det en hobby jeg gleder meg over med venner. Jeg har funnet en fin besettelse jeg deler med mange andre. Om noen velger å ilegge meg en videre misjon enn å ha det gøy så tar de feil. Den meningen er det flere av mine skatende venner som deler, men kanskje ikke alle.
Det var kun dette som var viktig for meg å si.
For dere som tenker se utstillingen vil jeg foreslå; ta med dere noen skatere som kan prate om sine relasjoner til bildene. Personlig opplevet jeg at det lå et uforløst potensiale i utstillingen fordi jeg ble stående å prate opplevelser med flere skatere jeg møtte der på åpningen. Moro igjen! (men slik er det kanskje med alle fotoutstillinger?) God vår alle!
Dette er vel bare et forsøk på å gjøre idretten/sporten/aktiviteten kunstnerisk da dette passer Preus som skal ha utstillingen. Det er imidlertid trist å lese et forsøk på å heve idretten inn i kunst. Det er det samme som å definere et flott mål som kunst. Det er ikke kunst, det er en idrettsprestasjon. Ferdig med det.
Som BMX-rytter i over 20 år hang jeg meg litt opp i dette sitatet: “Dette fotografiet fra 1998 skiller seg ikke dramatisk fra Stecyks bilde av Jay Adams, hvor skatelegenden er knipset i aksjon i noe som kan se ut til å være et tomt svømmebasseng eller en såkalt skate bowl, en eller annen gang på 70-tallet. Selv om det i begge tilfellene er snakk om dokumentasjon av en form for sportsaktivitet, innebefatter det også mye mer. “
1) Det er et tomt svømmebasseng.
2) Ja det er dokumentasjon, men først og fremst av trikset som gjøres. Vær så snill å ikke legg mer inn i dette bildet enn høyst nødvendig. Det er heller ikke spektakulært, langt fra grensesprengende. Det er et helt ordinært skatebilde av en fyr som gjør en air ut av en pool (svømmebasseng).
Bare så det også er sagt i et forum som ikke ligger inn under skating: Skaterne er blitt jaget fra sted til sted. Når ekstremidrettene (Eller de udefinerte idrettene: inline, skateboard, bmx, snowboard etc) får et sted å være, forsøker skaterne å jage bort de andre. På samme måte som jeg har hørt snowboarderne gjør det i pipene/parkene i slalåmbakkene om vinteren.
Forøvrig synes jeg det ville vært mer spennende om Preus tok kontakt med de som faktisk har dokumentert norsk ekstremidrett (eller de udefinerte idrettene (x-idrettene(x-sport))) i Norge. Jeg tror det finnes mange norske, og gode fotografer, som sitter på mye godt materiale som ville være mer spennende – og mer nært – enn å se utenlandske fotografier.
mvh
Trond
fotografering er en hobby på lik linje med skating.
en finner genier og wannabees i begge kategorier.
Skating er en subkultur, men dens ytre image kan bli gjort mainstream slik som punken nå også har blitt allemannseie (idol).
Skating er ikke provoserende da livsstilen ikke er like utagerende og “in your face” som punken eller motorsykkelkulturen, men den er samfunnsomveltende på en mer subtil og laidback måte, som nok er en mer moderne vei å forandre samfunnet på.
Missi Elliot går ikke i 8 mars tog for å si det sånn…
Her får dere ekte uamerikansk subkultur:
http://home.no.net/vvvvidar/skitrehopping/NM%20i%20skitrehopping-256kbps.WMV
til dere som synnes skating ser puslete ut.
sjekk ut denne siden.
http://www.dannyway.com
forøvrig enig i at det å stille ut skateboardkulturen på museum og dra det inn i kunstkonteksten kan bli vel langsøkt, men skateboardkulturen klarer seg fint for seg selv. Det blir for domt å skulle diskutere om det å skate er en intressant greie å holde på med eller ikke i et kunstforum.
alle de som har skatet på et seriøst nivå en gang eller gjør det fortsatt, vil være enige om at det er veldig givende, og da får vel alle andre si hva de vil…
Mikkel gikk på foto på spes kunst i Bergen..ikke kunst og håndtverk.
vår tids sterkeste subkultur finner en på kunst og håndtverkskolen som du selv gikk på, norges eneste legitime klekkeri for kunstnere. Det er bare i popmusikken (beatles, kraftverk, mikael jackson) eller litteraturen en kan lage bra ting uten utdannelse, det vet jo alle.
Den amerikanske arkitekten john Lautner sa som kjent i 1960:
“The space age is progressing because it is right from scratch with no precedents. The idea Go to the moon We should do this with Architecture”
noe å videreføre til norsk kunst A/S?
-Lenge leve cv“n fra kunst og håndtverk !!!
Kunstneren Nan Goldin dokumenterte en “livsstil” på lik linje med Sam Taylor Wood, en fotograf /kunstner kan gjøre alt til kunst (stol, blomst…) objektet er igrunnen mindre interessant. Så Mikkel, “slitne-kollektiv-på-løkka-kulturen” trenger sin kunstneriske tolkning på lik linje med skateboardkulturen som nok har fostret fler genier ( Spike Jones..) enn vel… slitne kollektiver på løkka. Det er måten det blir gjort på som avgjør verkets levetid.
jay = koka! ikke tjall faktisk, ok?
Keepitreal er du seriøs? Tviler på at du skater..lavmål av lavmål
wow….nu tror jag vi nådde bottnet…fan ta påsklovet.
Mer her:
http://tankchair.com/img/home.jpg
Til KeepItReal:Du henger etter min venn:
http://www.adornequip.co.uk/felc.htm
Du sier rullekutur,Erna. veit du egentlig hva du snakker om. Du sitter sikkert snart i rullestol sjæl!
Har tenkt hvordan den kulturn blir tatt imot av samfunnet? Det er liksom synd på dere, er du klar over hvor mye det offenltlige har gjort for å tilpasse seg byrommet etter deres behov; Store arkitektoniske grep! Spis pillene dine og ikke regn med at det kommer noen kule, innovative smat-ass utstillinger om rullestolkultur!
Nei! Nå er grensen nådd!
Tjall , yaj, rev, busk, cannabis, hvem bryr seg?
Dette er kunstkritikk, ikke hasjkritikk. Jeg regner med at dere kan finne andre fora for dette lavmålet!
Her er det faktisk noen som seriøst har satt sammen en utstilling om rullekultur! Skjerp dere barn og unge!
yo keep it real,det heter jay,ikke sjall.hvertfall der vi
skater.
KeepItReal illustrerer på mange måter essensen av hvilket lavnivå skatekulturen befinner seg på. det er trist. vans.com.: annenhver svenske går rundt med vans om dagen. ikke spesielt avant garde. dessuten er det bare vestkantgutter som har råd til spray og vans og brett.
Hva med oss om er interesserte, og ikke interissert? Har du lyst til å skate litt, eller? Du lærer meg å skate, så kan liksom jeg lære deg å skrive nÅrsk? Skategutt;))))
Hypp på å chatte privat:———-?
Hilsen Onkel Arthur
Her er noen relaterte prosjekter…for de som er interrisert:
http://www.mendel.ca/press/2004springex/index.html
http://www.grandcentralartcenter.com/gcacPages/Artists/PushProject.html
http://www.mu.nl/exhibitions/31-zone/zone-eng.html
http://ocma.net/index.html?page=past&show=exhibit&e_id=899
Neste gang jeg ser en skater skal jeg slikke brettet hans. Lurer på hva purken sier da? Gammel gris og liten guttevalp? Stakers liten skategutt…
Er spørsmålet her om skating er interresant eller om utstillingen er interresant?
Det som er fett med skating er at man har en sinnsyk fet stil. (sjekk ut vans.com).
Det er livet når jeg og kompisa røyker en sjall og raser rundt omkring og kommer for seint hjem. Vi utnytter virkelig alle byens muligheter!! kødder ikke, vi ser ting den vanlige mannen i gata ikke ser.Vi er visjonære! Vi tenker annerledes.
Jeg skjønner godt at den “vanlige mannen” vil lage en utstilling om oss. Vi vet hva som er hipt.
Skating er ikke noe vi trener på, det er noe vi er, og takk gud for at jeg ikke må spise sunt for å holde på med det!
PURKEN VIL IKKE FORSTÅ, DETTE ER FOR HØYT NIVÅ!
Skateboring! problemet med skating er at det ser så fordømt puslete ut. alle mann ta et brett, sprett opp på en benk, hopp en 1/2 meter opp og så ned. skating, grafitti og tagging, disse “sub“kulturene som er pålurt de urbane kidsa av tunge komersielle krefter er så uniforme og mainstreame at det er til å grine av. hva med skiflyging, de gutta har jo baller, hopper 230 meter, ikke opp på en benk på en lekeplass… at en del panikkbefengte aktører fra kunstarenaen prøver seg på en klam omfavnelse av noe som de tror er kult bunner i dødsangst for å bli sett på som en oldis. enig med Mikkel, det er patetisk å lese den pompøse omtalen til utstillingen, like patetisk som en ansiktsløfting. dere blir ikke yngre det gjør bare jævlig vondt å le.
Skating handler om å pushe sine egne grenser, å legge sine egne premisser å valg ved å kreativt bruke byrommet. Å finne nye måter, istede for å holde seg innenfor et allerede gitt spillerom å gitte regler. Det handler om å gjøre offentlig rom til sitt eget og å bruke det rundt seg. Ved å ikke finne seg i at her kan du sitte på en benk, men helst ikke ligg der. Skating som alt annet bærer selvfølgelig også kapitalismen (og mainstreamen) i seg. Men du styrer selv. Du må ikke dra på treningen og spise eggehviter og agurk til frokost. Skating er interresant i seg selv men kansje ikke sugert opp i museet.
I ettertid kan man kanskje si at Kurt Cobain, og årene 89-90-91 var begynnelsen på slutten av “epoken” som historisk meningsfull. Man bør nok huske på det var en reell provokasjon i frihetstrangen i surfe, skate og hippiekulturen i california på slutten av 60-tallet, selv om den kanskje allerede da var mainstream, bare se på “Easy Rider” feks. Folk ble drept pga. langt hår. Punken likeså, se på coveret til The Stooges første plate fra 69, de VAR SLEMME. Nå ser rockebandene akkurat sånn ut, simulert. Se på Turbonegers overgang fra ca 90 til total pastisj i dag. Slik også i kunsten.
Graden av posering og “performance” i kulturen er såpass altomfattende at det er meningsløst å snakke om kitsch (skateboardutstillingen er vel på grensen til kitsch?), heller da “Kultur”. I og med at epoken, bruddet, er over, står man overfor en helt ny og utfordrende situasjon, med ulike alternative subkulturer der man sier “javel, så sånn er du” – et gjennomrelativisert rom styrt av personlige projeksjoner, valgene som tas styres helt og holdent av disse projeksjonene. Hvorvidt man da velger sjakk eller skateboard er rivende likegyldig som “motstand”. Det samme gjelder for kunsten og kunstkritikken, projeksjonene gjør alle til kunstkritikere, til bloggere for sin egen kunstner. Så spørs det hvilken etikk man har…
Dette er i for seg en artig debatt og jeg mener McAlinden har noen gode poenger, men jeg kan ikke se noe annet enn at han tar feil likevel. Jeg er enig at skateren som emblem for motkultur eller subversiv praksis er ganske tynn – omtrent like tynn som punken, hippie-bevegelsen, goth-rocken eller andre såkalte “alternative” bevegelser. Kjernen i alle disse bevegelsen er kapitalistisk og de er like mye varer som coca-cola er det. I det hele tatt er det usedvanlig mye jålebukker ute og går som ved å ha stygge klær, høre på annen musikk enn VG-lista, eller bruke rekkverk på snedige måter, tror de kjemper mot “systemet”. Jeg skiller altså noe lag med Mcalinden i det at punken har mer subversivt potensiale – mer destruktiv, lyssky og salgbar, javisst, men ikke dessto mindre et lag imotkulturens jålete stilhistorie. Dette til tros for “rendyrking av autentiske visuelle koder” (se artikkel). At noen, som Kurt Cobain , leder til at bevegelsen han tilhørte – grungen – (f eks.) er beklagelig for han og andre som med tilsvarende destruktiv romantikk tar hans tragiske liv til inntekt for grunge som funkajonell motkultur.
Likevel er det for liettvint å hevde at skating “bare” er en sport. Det er et lass av fenomener og rekvisistter som “bare” er det ene og det utenfor kunstdiskursen, noe som ikke forhindrer at kunstrommet stadig får nytt påfyll fra “utsiden”. Så, ja, skating kan knyttes til kunst. Sjakk likeså. Han kan sikkert brukes til noe lurt også, skateren, innenfor kunstverdenen. Men noen ny che guavara blir han ikke. Altså.
Enig med Mikkel !
Var det ikke slik at rullebrett blir til nykonseptualisme?? høres mer ut som gammelromantikk kanskje?
Det er bedre å ha det gøy med et skateboard enn å kjede seg med et storformatkamera?
Her er truls Rambergs anmeldelse av samme utstilling i Aftenposten:
Med rullebrett på barrikadene, Truls Ramberg, Aftenposten, 30.03.2006
http://oslopuls.no/kunst/article1260048.ece
Her er vel hobbyfotograf Mikkel ute på glattisen, eller?
hmmm…Mikkel da…hvordan kan du uttale deg om noe du ikke vet et døyt om…du er vel litt for gammel…skating er overhode ikke en hobby på lik linje med sjakk(som forøvrig er en intelligent å svært givende hobby forsåvidt.) Å dra skating inn i kunstsfæren er kansje ikke så interresant, men ikke noe særlig nytt heller akkurat.
Nei, jeg synes rullebrett er en så vederstyggelig ting, at å lage en utstilling om dette er uhørt.Er dere klar over at der ute risikerer unge men både liv og helse.
De drikker ofte øl og røyker hasjisj også!
For noen år siden så jeg noen unggutter som brukte den lokale parkbenken til helt noe annet enn å sitte på. De spratt med sine brett opp på den, slik at den ble stygg og ripete. Nei huffamei, dette så jeg nok av på 80 tallet, nå gidder jeg ikke mer.
mvh
Erna
^ Det er for dumt!
Skate or die?
Skateboarding er en hobby. På linje med sjakk, modelljernbanebygging og frimerkesamling. Subkulturen skating, artkkelen referer til, skal altså være en ungdomsbevegelse som er i opposisjon til det etablerte. Dette er søkt. Å skate er først og fremst en sport. I forhold til det etablerte er det ikke en posisjon men en posering. For utøverene handler det om kredibilitet innenfor en ungdomsgruppering, på lik linje med alle andre moter og identifikasjonssignaler. Dette er ikke en subkultur som f.eks pønken. At skating byr på et annet forhold til byrommet er en naturlig konsekvens av sporten. Denne holdningen er ikke provoserende eller samfunnsomveltende. Det handler om å være tøff og annerledes. Det er helt flott å ha en utstilling om temaet som kan gi en pirrende måte å vurdere endrede ungdomskulturer, byrom og arkitektur på. Problemet er når sporten er hauset opp til å fremstå som en subkultur for å legitimere utstillingen.
På Preus museums hjemmesider fins følgende beskrivelse:
“Skateboardkulturen er en av vår tids sterkeste visuelle subkulturer. Med utspring i surfemiljøet i California har skateboardkulturen bredt seg over hele verden med vekt på individualitet, frihet og en opprørsk blanding av lek og idrett. Skateboard er blitt en integrert del av den urbane kulturen og kan tolkes som en korreks til den rådende samfunnsorden, gjennom overtakelse og bruk av byens steder og ikke-steder. De siste årene har kunstnere og kulturforskere blitt oppmerksomme på skateboardkulturens overskridende potensiale.”
Hold an en halv, en av vår tids sterkeste visuelle subkulturer? En korreks til den rådende samfunnsorden? Skateboardkulturens overskridende potensiale? O.K. Bortsett fra at teksten er både motstridende, intetsigende og tildels uforståelig, (vi kan alle, på gode dager, ha en følelse av overskridende potensiale), forsøker Preus museum her, med miss-world-superlativene, å sementere denne tåpelig ideen om en revolusjon på fire hjul og en planke. Det er for dumt.