Den nye, tysk-engelske utgaven av frieze må leses som form snarere enn som innhold. Kan vi snakke om en kunstmagasinets kritiske poetikk?
Ugo Rondinone kombinerer hos Peder Lund det singulære objektet med konseptuelt motivert repetisjon og oppfordrer betrakteren til å oppsøke subjektive erfaringer.
Å vise oss det vi vanligvis ikke ser kan være prisverdig, men er ikke nok hvis det eneste som tilbys er selve fremvisningen.
Ane Lan viser hvordan performance kan iscenesette begreper, men det er ikke analytisk nok til å gjøre mer enn å illustrere.
Performancegruppen Baktruppen er oppløst. Det er en svært teatralsk død, og man kan spørre seg om ikke dette – tross alt – er en av deres beste oppsetninger.
Endre Aalrusts utstilling på Galleri Erik Steen er til tider banal. Likevel klarer kunstneren å formulere et vesentlig bidrag til den romlige essayismen som er blitt galleriets varemerke.
Mattias Härenstams utstilling på Akershus Kunstsenter snur og vender effektivt på forholdet mellom oppe og nede, over og under, innenfor og utenfor.
Dan Colen skaper seg et utgangspunkt på sin andre soloutstilling, på Astrup Fearnley i Oslo, ved å føre sammen forskjellige typer formhistorie.
Med bokserien Karavane har Torpedo Press og Ctrl+Z Publishing skutt gulfuglen. I bok to trekker Boel Christensen–Scheel opp skissen til en viktig nylesning av Kjartan Slettemark.
I videoarbeidet Vox Clamantis in Deserto – vist på Dortmund Bodega i Oslo – skaper Per-Oskar Leu en kritisk undertekst til sortmetallkulturens performative virkelighetsbegrep.
Haloba og Borremans har ikke mye til felles – verken metodisk eller kvalitativt. De to respektive utstillingene som nå kan sees på Kunstnernes Hus markerer, med sitt sprik, innspurten for avtroppende sjef Maaretta Jaukkuri.
Med utstillingen Hell is Chrome på Galleri Erik Steen i Oslo undersøker Stian Ådlandsvik effektivt rommet mellom teknologi og magi.
Nordnorsk Kunstmuseum sparte på reklamen da de åpnet ny avdeling i Bodø denne uka.
Den analoge kunstfilmen går i barndommen på Tromsø Kunstforening.
Danske curatorn Jacob Fabricius spindel i nätet när två utställningar i Malmö öppnar dörrar i tid och rum.
Amy O’Neills performance var frigørende og noget af det bedste længe set i København. Selve udstillingen er en svært afkodelig affære.
Kunstkritikk modtager støtte af
