West End-galleriet Thomas Dane har gjort noen mindre opplagte valg for sin åpningsutstilling. Hverken Steve McQueen som kunstner eller de to eldre verkene som vises, er hva man ville forvente som markedsposisjonering. Utstillingen Into This World har imidlertid blitt en overraskende presis presentasjon av McQueens produksjon.
Londons west end-gallerier synes for et øyeblikk å ha forelsket seg i skrot og spetakkel. Stephen Friedmans sobre galleri like ved handlegaten Bond Street, har blitt fullstendig omformet av den østerrikske kunstneren Thomas Hirschorn. Gallerirommet er omdannet til en labyrint – en hyllest til fiosofen Nietszche – hvor veggene er dekket til av oppkopierte tekster og gulvet er fylt med stabler av bøker, esker og joggesko. Et drøyt steinkast unna har tyske Iza Genzken fått samme utvidede fullmakter i Hauser & Wirths ærverdige lokaler. Genzkens blinkende spilleautomater og utstoppede dyr er neppe hva arkitekt Edwin Lutyens hadde i tankene da han tegnet bankbygningen på 1920-tallet. Likefullt, Genzkens såvel som Hirschorns overskudd av virkemidler matcher på bisart vis den tøylede punk nouveau man finner i de omgivende motebutikkene. Overraskelsen er desto mer gledelig når det nyåpnede Thomas Danes presentasjon av den britiske videokunstneren Steve McQueens i all hovedsak konsentrerer seg om ett enkelt bilde.
Den gode viljen i revers
Utstillingen Into This World består av to arbeid, Illuminer og 7th November, men har uunngåelig sitt tyngdepunkt i sistnevnte. Begge arbeidene er laget før de to som ble presentert under Documenta 11 i 2002. Til dels viser de en overlappende interesse for forholdet mellom dokumentar og representasjon, men de er også mer knyttet opp mot det biografiske, (McQueens bidrag til Documenta hentet materiale fra samfunnsforhold i Karibien og i Sør-Afrika). I 7th November konfronterer McQueen betrakteren med et drap, skjønt et som allerede har funnet sted og i høyeste grad et ufrivillig ett. Det ble sågar utført av kunstnerens egen fetter, Marcus. Arbeidet består av et enkelt lysbilde, projisert på lerret, og Marcus’ egen beretning om hva som fant sted. Bildet viser en mann liggende urørlig på gulvet, med ansiktet opp og hendene flatt ned. Fotoapparatet er tilsvarende lagt på gulvet, og avbilder mannen med hodebunnen tett opp mot billedflaten. Det som umiddelbart fanger ens oppmerksomhet er linjen som danner seg langs senteret av hans hode. Fra øre til øre strekker det seg en lys linje av skum, som om hodeskallen og huden var flerret åpen. I 25 minutter er dette bildet det eneste som knytter an til Marcus’ historie om hvordan han ved et uhell kom til å ta livet av sin egen bror.
«But I think that’s been my gift, it’s opening me up, and talking through it, that’s made me sort of be like any other human being in a way but with this sort of life long sentence that I live with.» Marcus’ beretning fra dagen som har gitt tittelen til arbeidet er en om tilfeldigheter, tragedie og tap. I et forsøk på å beskytte sin yngre bror – som denne ettermiddagen dukker opp i hans lelighetet i beruset tilstand med en revolver – fjerner Marcus magasinet fra revolveren, men kommer samtidig til å lade den. I påfølgende øyeblikk går revolveren av og rammer den yngste broren med et dødelig skudd. Med stor intensitet gjengir Marcus hvordan sjokket og sammenbruddet får ham til å forsøke å reversere det som har hendt, men bare bidrar til å styrke mistanken om at han har drept sin bror med overlegg. De fortvilede forsøkene på livredning resulterer i at Marcus får blod over alle klærne sine. Når han dernest løper til vinduet for å se etter en ambulanse holder han fortsatt revolveren i sin hånd. Til sist stormer bevæpnet politi inn i leiligheten og finner Marcus sittende på gulvet med brorens blødende hodet i fanget, mens han selv har revolverløpet i munnen – fast bestemt på å ta sitt eget liv. Han blir i stedet arresterert og tiltalt for mordet.
7th November er bygget opp strengt økonomisk: et bilde og en fortellerstemme. Effekten av disse enkle virkemidlene er derimot forbausende sterk, først og fremst på grunn av Marcus’ fortellerevne. Han beskriver fullstendig uanstrengt, men med manisk intensitet, hendelsene fra denne dagen – inntil 24 minutter er gått, historien er fortalt og opptaket er ferdig. Det er selvsagt en historie Marcus har fortalt utallige ganger tidligere, til familie, venner, terapeut og politi, og til domstolen som til sist frifant ham. Likefullt blir historien fortalt med en kraft og spontanitet som lar oss innse det personlig tragiske, som også bidrar til å gi liv og substans til det ene bildet som vises. Ved begynnelsen oppleves forbindelsen mellom bilde og lydspor nærmest som ikke-eksisterende. Men gjennom den totale insisteringen på dette ene fotografiet, tvinges betrakteren til å underlegge det en overdreven nærlesing. Hver eneste omdreining i fortellingen og hver eneste forestilling som betrakteren selv skaper, måles opp mot dette ene fotografiet som illustrasjon. Lenge før vi når slutten har fotografiet oppnådd en ikonisk symbolmetning.
Bevisst obstruksjon
McQueen forventer både deltagelse og tålmodighet av betrakteren. Under Documenta 11 i 2002 lot han publikum myse i nærmere syv minutter mot et kinolerretet som knapt hadde lys og tegning i bildet. Western Deeps åpningsekvens var en 1:1-filmtagning av turen ned heissjakten i en av Sør-Afrikas dypeste gullgruver. I syv minutter var kamera fiksert på de omgivende fjellveggene på den trøstesløse ferden ned. De påfølgende 18 minuttene var en fragmentarisk montasje fra gruvearbeiderneds hverdag: stadige uventede klipp, brå vekslinger mellom stumme og støyende partier, og en overdreven mekaniske rytme og veksling i bildets intensitet. I fremstillingen av arbeidernes forhold i gruven bød ikke Western Deep på et sammenhengende resonnement eller en linjær narrativ progresjon. Dens overbevisningskraft lå ikke i fremleggelse av fakta. Snarere kom innsikt i form av et kroppslig ubehag.
McQueens interesse for det visuelle og for synsevnens grenser er også tydelig i det andre arbeidet i utstillingen i London. Videoverket Illuminer består av et femten minutter langt videooptak hvor en naken mann – kunstneren selv – ligger på en hotellseng og følger en tv-sending. Et enkelt DV-kamera med autofokus er montert i bakkant av fjernsynet. Fjernsynet er også den eneste lyskilden i rommet, og det er bare i TV-sendingens lyssterke glimt at konturene av McQueen tegner seg. Tittelen Illuminer henspiller selvsagt på fjernsynet som det opplysende i dobbel forstand. I overgangen fra lys til nesten totalt mørke vil videokameraet automatisk og fortvilet forsøke å finne fokus. Resultatet blir en konstant reduksjon av visuelle data – nærmest en illustrasjon på den franske arkitekten og essayisten Paul Virilios drøfting av piknolepsi. Som en mild avart av epilepsi gjør piknolepsi seg gjeldende hos svært mange barn i pre-skolealder. Den kjennetegnes ved tap av oppmersomhet i kortere eller lengre peroder, at man simpelthen «faller ut». Virilios forståelse er imidlertid at piknolepsien er et allment villkår. Vår konsentrasjonsevne er for svak til at vi kan være konstant oppmerksomme, men med alderen lærer vi å systematisere de ofte kaotiske synsinntrykkene slik at de danner logiske sammenhenger. I Illuminer blir betrakteren dertil tvunget til å forholde seg et dobbelt sett av stemmer. Programmet – om amerikanske soldaters trening foran militæroppdraget i Afghanistan – har både lyden av soldatene og en fransk voice-over. I den konstante bevegelsen inn og ut av fokus, og en lagvis oppbygging av lydbildet, etterlater McQueen betrakteren først og fremst med et forsøk på å fornemme mer enn å forstå.
«It’s difficult. It’s difficult». Som i Samuel Becketts drama ender man opp med utgangspunktet: fortvilet og uten evne til forandring. Likheten til Becketts drama er sågar bragt inn i tittelen. Into This World er åpningsreplikken fra stykket Not I. I et møte mellom McQueen og teaterskuespilleren Billie Whitelaw – blant Becketts foretrukne – gjentok Whitelaw disse ordene om og om igjen, for å skape en forestilling om teaterstykkets mektige intensitet. Intensiteteten i Marcus’ bekjennelse følger gjerne naturlig, gjennom daglig konfrontasjon med disse hendelsene. Og som medfører at alle andre erfaringer blekner: «When something like this, when this sort of thing, happens to you it does take the zest out of your life a bit. And the avarage things that make you happy have to be now extrovert to make you happy, they have to be bigger and better.» Uken etter å ha sett McQueens utstilling ser jeg den britiske dokumentarfilmen Touching The Void, hvor to britiske fjellklatrere – Joe Simpson og Simon Yates – utsettes for en ulykke under bestigningen av en topp i Andes-fjellene. Yates antar at Simpson omkom i ulykken og kapper tauet. Kameraten styrter 40 meter og lander i en isbre. Etter på mirakuløst vis å ha overlevd fallet, åler han seg tilbake til base camp med begge bena brukket. Etter fem dagers kravling treffer han igjen klatrekameraten, som han var sikker på var død, men som han nå innser at han hadde forsøkt å ta livet av. Skjønt Simpson overlevende aldri bar nag til Yates, kom de to aldri til å snakkes igjen. Noen ting er for vanskelig å forsone seg med. Noen ting er for vanskelig å forstå. McQueen viser i Into This World at det er mulig å forsone seg med å ikke forstå.
