Søsken på Guds jord

Skal vi bry oss med å ivareta Bolga som annet enn feriekoloni for sånne som oss? Skal vi ønske barna på bildene velkommen til en fremtid som sånne som oss? Eller skal vi la dem bli der oppe i provinsen, som søsken på Guds jord?

«Det e meine e at om femti år e den her øya en feriekoloni for sånne som dokker.» Svære bokstaver løper langs veggene i den hvite kuben, og om du går forbi en formiddag i Møllergata er det det siste av ordene du legger merke til først. Mannen bak ordene er Arvid Hansen. Om han vet vi ingenting annet enn at han er fisker på Bolga og navnebror med forfatteren av et sosialrealistisk nordlandsepos som på tidlig åttitall slo an i det aspirerende borgerskapet. Midt i mot Hansens resignerte betraktning henger lokalsamfunnets fremtid, i form av fem portretter som samlet avbilder den totale elevmassen på Bolga skole. Sammen med en enkel installlasjon og et gruppebilde i hjørnet utgjør disse portrettene Goksøyr og Martens fotoutstilling Trollet og Fiskerjenta.

I flere produksjoner de siste seks årene har Goksøyr og Martens, hvis fornavn er Toril og Camilla, problematisert maktforhold i kunsten. Særlig gjelder dette forholdet mellom den som forestiller og det som forestilles, mellom kunstneren og hennes materiale. I en typisk Goksøyr/Martens-produksjon turneres en uttalt politisk eller etisk ambisjon med en ekstrem grad av selvbevissthet, noe som får duoens estetikk til å legge seg tett opp til både narcissisme og naivisme. Ved å rendyrke to ekstreme tendenser i samme verk, og samtidig bryte disse to tendensene mot hverandre, skaper Goksøyr og Martens et estetisk rom som inviterer til refleksjon. Over temaer som overskrider verkenes spesifikke setting innenfor en gitt kunstinstitusjon, såvel som over kunstinstitusjonen selv, og verkets plassering innenfor denne. Gitt solid basis i iskald distansering ble det tidlig mulig for Goksøyr og Martens å arbeide med temaer som ellers ikke fant legitimt rom i et kunstliv som fryktet de store faktene: temaer som politikk, sentimentalitet og altså makt. Slik sett minner deres estetiske strategier om de som forvaltes av Pet Shop Boys: Der popduoen via elegant ironi og intellektuell posisjonering får en ellers anemisk indie-crowd til å hengi seg til hedonistisk homsedisko, forleder Goksøyr og Martens kunstpublikum til å nærme seg en tematikk det lukter sure sokker og skolemelk av, fraflyttingen fra små kommuner på Nordlandskysten.

Selv ikke samtidskunstens nyforelskede omgang med politisk aktivisme kan bidra til å gjøre den tematikken sexy. Til det trengs mer Arvid Hanssen, Hundertwasser-postere og søndagspils på klubbsju. Den trenden har ikke nådd oss ennå, og derfor ligger det an til en gedigen den Andre-kollisjon når Oslofolket reiser til provinsen for å kunste. Det vet selvsagt Goksøyr og Martens utmerket godt, og ved å trykke den nordnorske og sikkert marginaliserte fiskers rett fra levra-speak rett på veggen, lar de den Andre fremstå som simulert subjekt i et rom de selv behersker. Selv inntar de rollen som dette subjektets Andre, som dokker – selvom utsagnet som reduserer dem til det står der på deres nåde. Dokker fremsto de også som i sitt hittil mest berømte verk, It would be nice to do something political i Hamburg sommeren 2002. Kunstnerne presenterte her seg selv og sine politiske ambisjoner i form av glossy selvportretter på et gedigent reklameboard som konstant var under oppsyn av en ausländer med mopp og klut. Publikum kunne betrakte ham fra galleriets terasse.

I Trollet og Fiskerjenta har Goksøyr og Martens forlatt billedrammen. Den sårbarhet de tidligere utvist ved å stille ut seg selv, er her overført til dem de stiller ut: de sju-åtte barna på Bolga skole. I stedet for selvbevisst og glossy kunstdiskurs ser vi her bare barndom, like ned til smuler av tørt snørr under neseborene. Uttrykket blir mer nakent enn noensinne, men også langt mer simulert. Vissheten om barnas manglende forståelse og interesse for simulasjonsspillet de tar del i gir bildene en pretensjon av sannhet og umiddelbart nærvær. Men også barnet er iscenesatt. De er ikke avbildet i egenskap av seg selv, men i egenskap av rollene de spiller i Goksøyr og Martens teaterforestilling Trollet og Fiskerjenta. De kikker på oss fra for store kostymer de har laget selv. De er Sola, Torsken og Måken, og de ser ikke særlig komfortable ut. De er plassert inn i roller de ikke har noen særlig interesse for å fylle. Det er ingen forventning i ansiktene deres. Det er ingenting å lese ut av dem, annet enn viss utålmodighet. En viss tross over at de blir til representasjoner i et verk som ikke angår dem. Men er denne utålmodigheten allerede iscenesatt fra kunstnerens side? Bildene er utstudert naive. De er ikke en gang særlig fine, barn i tidlig pubertet poserer småsurt i søplesekker og farget garn, mot en bakgrunn av halvhjertede landskapsskildringer på gråpapir. Her er ingen elegant ironi og glossy kunstdiskurs, og bildene åpner selv for spørsmålet om de i det hele tatt kan betraktes som kunstverker i sin egen rett.

Men bildene er ikke bare billedkunst. De er også scenekunst, eksessmateriale fre en forestilling som allerede har funnet sted, og som heller ikke kan ha vært allverden. De er iscenesettelser, men ikke av virkeligheten. Og heller ikke virkeligheten om iscenesettelse. Bildene er iscenesettelser av en iscenesettelse, og slik sett perforerer de enhver pretensjon om avgjørende øyeblikk og totalt nærvær både i dokumentasjonen og i det som dokumenteres, både i bildene og teaterforestillingen. Dette var en sentral strategi i åtti- og nittitallets performance-teater, der både Goksøyr og Martens har sin bakgrunn. Og kanskje det er bakgrunnen i scenekunst som ligger til grunn for deres ekstreme kompetanse omkring iscenesettelsene som til enhver tid finner sted i kunstrommet.

Ved å insistere på sin egen karakter av manipulasjon åpner utstillingen også for maktperspektiver som overskrider den konkrete kunstdiskursen. I hvilken grad tar byborgerskapets bekymring på kystkulturens vegne del i konserveringen av en traurig utkant? Slik den oppleves i Fotogalleriet virker den ikke særlig fristende, verken for oss eller for barna som presenterer den. Det offisielle kulturfeltet har alltid idyllisert materiell og kulturell fattigdom, så lenge den foregår et annet sted. Og idylliseringen bidrar til å opprettholde etablerte maktstrukturer: Oss i sentrum, den Andre i periferien. Skal vi bry oss med å ivareta Bolga som annet enn feriekoloni for sånne som oss? Skal vi ønske barna på bildene velkommen til en fremtid som sånne som oss? Eller skal vi la dem bli der oppe i provinsen, som søsken på Guds jord?

Fiskerjenta poserer med et skaut surret rundt hodet. Det tok litt tid før
jeg skjønte at hun hadde kledd seg ut.