Nei, du kan ikke forutse hva som kommer i neste rom når det første rommet allerede har satt det ordinære interne selvforsvaret i konkurs. Litt på en sånn «you’ll-never-know-what-hit-you»-måte, med Morten Viskums Monogram – en oppstoppet vannbøffel (?) på vei ut av et traktordekk – midt på gulvet, som en annen modernistisk sfinx. Med sin direkte sitering av Robert Rauchenbergs mer kjente og – må man vel notere, med en utstillingstittel som insisterer på betydningen av hvor stort noe er – mye mindre Monogram (oftest referert til som geiten med bildekket, og muligens det arbeidet man mest forbinder med Moderna Museet i Stockholm) sammenfatter den på en måte såvel det kuratoriske grepet som utstillingens ambisjoner.
Dette bygger nemlig i avgjørende grad på en uforutsigbar kombinasjon av arbeider fra lageret – noe som innledningsvis betyr at dette svære dyret befinner seg i samme rom som et landskapsmaleri fra 1800-tallet, en projisert video, og noen flere ting som tilsynelatende har svært få forbindelseslinker seg imellom. Lokalene ligger dessuten i et slags halvmørke, der arbeidene er sparsommelig punktbelyste med spotlights – et grep som omfatter hele utstillingen. Og det er så klart effektivt; som besøkende blir man både mer observant og forsiktig, omtrent som når man har forvirret seg inn i et labyrintisk spøkelseshus på tivoli. Den tilsynelatende planløse og tilfeldige sammenstillingen av arbeider fra forskjellige epoker er med dette også, litt paradoksalt, med på å understreke i hvor høy grad dette er en kuratert utstilling. Dessuten så strengt og konsekvent kuratert at denne drastiske forskyvningen av hva en utstilling faktisk er makter å skape en helt egen form for elektrisk spenning idet selve plasseringen av et objekt noen ganger gir mer mening enn objektets tilstedeværelse som kunstnerisk arbeid. Det blir også, alt ettersom man beveger seg lengre inn i utstillingen, lett avhengighetsfremkallende siden det fort blir umulig å gjette hva som lurer bak neste hjørne.
Et sted halvveis kommer så en gigantisk sort boks utstyrt med kikkehull av den typen eldre damer og yngre menn har på inngangsdøren sin for å kunne google hvem som ringer på før de eventuelt åpner. Det handler om mange slike kikkehull, og hvert eneste viser noe annet enn det foregående. En fisheye-versjon av en utstilling som ser ut til å ha vært laget for anledningen etter omtrent de samme parametrene, men mer konvensjonelt plassert i en hvit kube – i motsetning til de faktiske omstendighetene her, som mer likner en blyantgrå labyrint. Denne utstillingen i utstillingen sier også litt om mulighetene for denne metoden – det er jo ikke gitt at resultatet blir overbevisende eller sier oss noe vi ikke allerede vet bare fordi man slenger inn to vesensforskjellige ting i et rom, men der jeg står og glaner inn i denne parallelle verden blir jo den fullstendig absurde formen for humor det kan medføre mer tydelig. (Den er tilstede ute i halvmørket av en utstilling og, men det er som om det mer konvensjonelle lyset inni boksen nådeløst gjør dette fullstendig klart)
Dog, det hele ender opp i et anti-klimax idet man lengst inn har plassert noen lagerhyller med arbeider man ikke helt klarte å innlemme i de andre rommene. Blant annet noterer jeg hodet til Ludvig Eikaas stående der. Det virker unødvendig. Litt som en tryllekunstner som insisterer på å omstendig forklare hvordan han utfører sine tricks. De fleste skjønner jo at lageret er hvor denne utstillingen springer ut fra. Og noen av oss tenker jo med dette over hva det egentlig vil si å ha en samling og ser nødvendigheten av en utstilling som denne. Ja, jeg tenker det egentlig er et sunnhetstegn hvis en institusjon gjenomfører en manøver som denne med jevne intervaller. Mulighetene innenfor denne konteksten er slett ikke få.
Samtidlig er det noe typisk at dette fungerer så godt i Bergen, når det nesten garantert ville bety fullstendig katastrofe i Oslo. Noe som selvfølgelig har en del å gjøre med at Museet for samtidskunst allerede har resirkulert lageret sitt i årevis i en rekke utstillinger – gjerne med eksakt samme arbeider. Men også fordi det ville møte en helt annen type konservativ kritikk, av en helt annen intensitet, hvis man trakk frem ting fra noen hundre år tilbake innenfor et format av denne typen. Jeg mener, spør Sune Nordgren hva som skjer hvis du prøver deg på noe slikt i Oslo. Så, jeg raderer denne lagerhyllen ut av hukommelsen på min vei tilbake, og tar utstillingen i revers, forbi den vanvittige keramiske organiske formen på gulvet (en enorm krepsehale?), arkaiske utgravde objekter, senmodernistisk maleri, videoinstallasjoner og found objects. Noterer hvordan det hviler en selvbevisst poetisk ro over rommene, og det faktum at jeg er langt fra alene – det finnes t.o.m. et publikum tilstede, mange dager etter åpning og mitt i uken. Men jeg er ikke sikker på hvorvidt det egentlig er størrelsen det kommer an på, altså.
