Ordet «portrettkunstner» har en tendens til å sende tankene i en bestemt retning. Når den det gjelder er Ludvig Eikaas, kan man forestille seg en retrospektiv som et eneste stort (selv)portrett av multikunstneren og personligheten «Eikaas». Er det et problem?
Det er nå flere tiår siden Ludvig Eikaas i syvbindsverket Norges Kunsthistorie ble omtalt som «noe utenom», som en som «ikke kan plasseres inn en noen gruppe eller tendens». Portrettkunstneren Eikaas ble berømmet for «konsentrasjonen om det essensielle for den rammende karakteristikk». Bergen Kunstmuseum, og senere Nasjonalmuseet, viser nå den første store Eikaas-mønstringen siden Festspillutstillingen i 1969. Får vi dermed en tilførsel til den etter hvert forterpede postmoderne ideen om allkunstneren? Og ikke minst, får vi vite mer om sammenhengen mellom Eikaas som multifigur og Eikaas som en som fremstiller mennesker?
 |
| Ludvig Eikaas, Selvportrett, ca 1974. Pappmasjé og akryl på lerret, 54×38 cm. Tilhører Eikaasgalleriet, Sogn og Fjordane Kunstmuseum. |
Kunstnerens rent «nonfigurative episode» fra rundt 1950 har fått sitt eget rom på denne utstillingen. Det samme har store trykk fra 1960-tallet med blandingsinspirasjon av op-art, kinetikk og hard edge, samt landskapsmaleri med trekk fra amerikansk color field og pop. Man får også se at den tidlige Eikaas, da han forlot det nonfigurative, relanserte en slags senkubistisk, konstruktiv orden, en type rom som var typisk i norsk maleri tidligere på 1900-tallet. Utstillingen er også spekket med portretter og selvfremstillinger i to og tre dimensjoner. Her ser man innslag av det rufsete og påvre fra nyavantgarden, for eksempel i ville, glorete byster i polyester.
Man må si at utstillingen, slik den nå er å se, har et noe utflytende og brokete preg, faktisk nokså upoengtert. Dette skyldes nok ikke bare Stenersenbyggets tilløp til monotoni, men også et ærbødig forhold til den etablerte Eikaas-tolkningen. Kurator Frode Sandviks for øvrig grundige og velformulerte katalogtekst bringer nemlig lite bevegelse i denne etablerte tolkningsrammen. Utstillingsprosjektet som helhet viderefører snarere bildet av eksentrikeren som ikke passer inn, ja forsterker det til å antyde en slags lokal Beuys eller Warhol, en persona som dukker opp gang på gang med sitt karakteristiske bobleslips, og med jakkekledd torso i glassmonter. Når flere verk vises i mange utgaver, kan man ane en vilje til en slags originalitets-undergravende serialisme fra kuratorens side, men om dette faktisk griper Eikaas, er noe annet. Man finner også arbeider som strengt tatt er sekundære – de to rommene med store landskapsmalerier og trykk inspirert av 60-tallsdynamikk utgjør faktisk middelmådige ensembler.
 |
| Ludvig Eikaas, Komposisjon, 1947. Olje på lerret, 87×77 cm. Tilhører Nicolai Tangen, London. |
Inger Eri omtaler i katalogen det berømte tresnittet Mannshode fra 1952 som «urbildet i Eikaas sin portrettkunst». Og nettopp, kanskje antyder den enkle strekens hodeform noe om hva man kunne vinne ved i større grad å fremheve «urbilder» og tyngdepunkter, rett og slett påstå noe om hva som er best hos Eikaas. Selv om det nonfigurative er «en episode» i fortellingen om produksjonen, og selv om ren form ikke er det sterkeste kort når hedersbetegnelsen fremadskuende skal deles ut: Er ikke Fra Atelieret (1951), Nr. 17 (1949) og Abstraksjon (1947) blant det aller beste fra Eikaas? Hvis man tillater seg å se dem sammen med det mest spenstige i andre deler av produksjonen, ikke minst med menneskefremstillingenes trykk- og fargeteknikker, kunne man tenke: Eikaas er en strekkunstner, en som risser, kalligraferer, skjærer og gnir. Med røtter i en karakteristisk grovhugget og dekorativ folkelivsskildring prøver han seg ut som liksom lette markeringer i luft – som om han selv for et øyeblikk er en strek i lufta – som dunkel, svertende materialitet som en Franz Kline, og som sta skulpturering av sin egen, merkelig sylskarpe profil. Han køler på, ikke bare som svart utgave av fransk artisteri, men også som CoBra med håndverksmessig håndlag, og en hest i uvær som art brut.
Kanskje kan man et sted i dette finne et korrektiv til terpingen på at portrettkunstneren bruker forenkling og abstraksjon til å bringe oss inn til kjernen av personligheten. Er ikke det forenklende, strekende, ja det i opprinnelig forstand stiliserende hos Eikaas nettopp noe som stiller seg på siden av personligheten? Er ikke den individuelle strek nettopp det som slår ut over enhver kjerne? Hvis det er noe allmenngyldig på ferde i forbindelse med Eikaas’ portretter, må det jo være den vitale trangen til å punktere enhver allmenngyldighet. Muligens ivaretar Eikaas selv nettopp dette når han sier: «Jeg er ikke portrettmaler, husk det, jeg ser på folk og lager bilder.»
Det må være lov til, ja, en nødvendighet for et museum, å se på en kunstner som Ludvig Eikaas på nytt. Dessverre er det få forsøk på dette her. Grunnen er kanskje at den tradisjonelle Eikaas-tolkningen i fristende grad harmonerer med eventkulturens generelle sans for store personligheter, og store personligheter produseres ikke minst ved å sammenligne dem med noen enda større, i utlandet. Men går vi til det konkrete, ser vi at den velkjente kritikken av originalitet og autentisitet selvfølgelig ikke betyr at det eklektiske automatisk er godt. Fremdeles er det slik at enhver kunstner søker, finner og bommer, og treffer blink i blant. Fortidens begeistring for at også en norsk kunstner har blikket rettet utover, kan ikke bli noe virkelig bærende. Dette gjelder uansett hvor gjerne man vil at museet skal være et vidtfavnende sted for ikke-puritansk og karnevalesk frihet – et ønske som antydes når Eikaas-slipset for tiden er spredt både på t-trøyer og reklamebannere i Bergen sentrum. Skal et kunstmuseum være et sted der man arbeider kritisk med visuell erfaring, eller skal det være en formidlingsinstitusjon som promoverer synet av originalprodukter signert av en kanonisert kunstner? Det spørs om ikke sistnevnte oppdragsformulering nettopp må ende i musealisering i negativ forstand.
Ingressbilde: Ludvig Eikaas, Astronaut (Hymne til den grafiske kunst), 1969. Linosnitt på rispapir klebet på upreparert strie, 113×220 cm. Privat eie, Oslo.
