«La Y stå!» står det å lese på yblokkfoto.no, en digital utstilling av fotografen Adrian Bugge som dokumenterer rivingen av Y-blokka og motstanden denne har vekket. Under den korte, men talende teksten er et bilde av en mann som tar en pause i solen foran Y-blokka vinteren 2011, bare noen måneder før bomben gikk av i regjeringskvartalet. Med ryggen mot kameraet og ansiktet mot den ruvende, mørke bygningskroppen i naturbetong, minner han om Caspar David Friedrichs Mann foran tåkehav (ca. 1818). Også konseptuelt er sammenstillingen relevant, siden Bugges utstilling – i likhet med Friedrichs maleri – skildrer en erfaring der maktesløshet og fascinasjon flyter over i hverandre.
Slik Barcode spilte hovedrollen i Bugges forrige prosjekt, fotoboka Den nye byen. Oslo 2014–2018 (Uten Tittel, 2019), spiller Y-blokka hovedrollen på yblokkfoto.no. Men der Den nye byen i mindre grad tok stilling, er yblokkfoto.no primært et aktivistisk prosjekt, og en visuell protest mot regjeringens beslutning om å destruere Erling Viksjøs senmodernistiske regjeringsbygg fra 1969. Bygget huser en rekke betydelige integrerte kunstverk, med Picasso og Carl Nesjars betongrelieff Fiskerne som det mest omtalte, og står som et symbol på den norske etterkrigsoptimismen. I tillegg har bygget, siden det i liten grad ble rammet av ødeleggelsene 22. juli, fått verdi som symbol på en samlet nasjonal motstand mot terror og splittende retorikk.
Beslutningen om riving har derfor vakt stort engasjement, og etter hvert ble man vant til å finne en folkemengde utenfor Y, som demonstrerte med plakater, kunst, musikk og performance. Som et resultat av at Covid-19 gjorde denne typen fysisk aksjonisme vanskelig, ble yblokkfoto.no opprettet 18. april. Fotografiene på siden er fra 2011 og framover – de fleste i farger, ensartet størrelse og landskapsformat – som i sammenheng med korte, beskrivende bildetekster forteller om kunstaksjonisme, menneskelige lenker, plakater, blomsterdemonstrasjoner og opprop mot statens beslutning om riving. Bildene er hovedsakelig tatt fra nede på plassen der aksjonistene befant seg, og uttrykker dermed en samhørighet med støtteaksjonen, som ikke førte fram.
På tross av sterke innvendinger fra fagmiljøer i Norge og internasjonalt, samt Oslo bystyres ønske om bevaring, gjennomfører Staten nå destrueringen av Y-blokka og skjærer de integrerte kunstverkene ned fra bygningskroppen, og fra den helheten de var deler av. Med denne utviklingen har yblokkfoto.no fått en mer dokumenterende funksjon, og den oppdateres daglig med fotografier av rivingsprosessen. Selv om siden åpenbart uttrykker fortvilelse over statens overkjøring av folkets vilje, så er det interessant å merke seg at bildene også bærer i seg en fascinasjon for det avanserte ingeniørskapet som skal til for å jevne Y med jorda – og ikke minst for å nedmontere de stedsspesifikke kunstverkene. Denne fascinasjonen kommer blant annet til uttrykk i måten Bugge animerer anleggsmaskinene på, som når han 27. august 2020 beskriver hvordan et «drageliknende hode tar store jafs av naturbetongen». Det kommer også fram i bildet fra natten 1. september 2020, som viser arbeid inne i bygget som et estetisk skyggespill på de transparente dukene som dekker vinduene i blokka, og i bildeseriene der Bugge tilsynelatende dveler ved prosessen som legger Viksjøs betongkoloss i bakken.
Bugges skildring av Y-blokkas fall som en på samme tid frastøtende og fascinerende prosess, gir assosiasjoner til romantikere som Friedrich, som skildret det sublime som en erfaring av maktesløshet på den ene siden og beundring på den andre – en erfaring som kan oppstå i møte med fenomener man ikke kontrollerer, og som er større enn oss selv. Om ubehagelige i sin opprinnelse, kunne denne typen erfaringer, ifølge romantikerne, omformes til velbehag. For i anerkjennelsen av eget forsøk på å forstå det ukontrollerbare, opplever vi samtidig oss selv som fornuftsvesener. En tilsvarende omforming av ubehag til velbehag ligger også og vaker under overflaten i Bugges prosjekt, og gir det en energi som vedvarer, på tross av at kampen mot rivingen er over. For Bugges fotografier dokumenterer ikke bare rivingen av Y-blokka, men også den omformingen av destruksjon til kreativ energi og urett til sosialt engasjement for en felles kulturarv som vi i Norge har vært for dårlige til å ta vare på. På tross av Y-blokkas skjebne, gir det grunn til optimisme på vegne av de mange andre kunstverkene som forvitrer i offentlige rom landet rundt.
