Hva vet planter som ikke vi mennesker vet? Hvor ignorant må ikke menneskenes utarming av jordkloden arte seg for en plante? Og lager virkelig planter kunst på egenhånd? Dette var noen av problemstillingene i Michael Marders forelesning «The Art of the Plants (Themselves)» på Estetisk seminar i Oslo den 19. januar. For undertegnede var diskusjonen om plantenes tankeliv den mest interessante, mens spørsmålet om hvorvidt planter lager kunst fortonet seg som et sidespor.
Marder, som er professor i miljøfilosofi ved universitetet i Vitoria-Gasteiz i Baskerland, knyttet plantenes tanker til sanselig erfaring. Han omtalte plantene som «estetiske agenter»; de lager estetiske landskaper og benytter sanseinntrykk for å sette i gang komplekse prosesser. Plantene lager former, farger, smaker og lukter. Samtidig sanser de verden omkring seg og forstår når de skal slå ut i blomst eller modne en frukt. Disse beslutningene ville ikke Marder avskrive som utelukkende evolusjonære. Han påpekte at plantene utfolder seg i langt større grad enn hva som er nødvendig for overlevelse. Plantene har et overskudd av vekst som ikke kan begrunnes med rasjonelle argumenter. Med referanse til den romantiske poeten Friedrich Schiller beskrev Marder dette overskuddet som en form for lek og et uttrykk for livsglede. Han omtalte plantene som performancekunstnere «par excellence», de skaper og gjenskaper seg selv. Og ikke bare skaper de seg selv, men plantene lager mikrokosmos og hele verdener. Dette i kontrast til menneskene som bruker ressursene opp og legger landskaper øde.
Ifølge Marder klarer plantene, uten noen sentralisert hjerne, å fortolke sanseinntrykk og gjøre komplekse beslutninger. Å tenke skjer i «en kropp som sanser», tanker kan ikke reduseres til kognitive abstraksjoner som kun foregår i hjernen. Kroppen tolker inntrykkene den mottar og omsetter informasjonen til noe meningsfullt. Sansning kan altså sies å være en form for tenkning i seg selv. Denne tenkningen uten abstraksjon medførte ifølge Marder at plantene ikke har den samme teoretiske distansen til verden som for eksempel mennesker. Plantenes kontemplasjon er «aktiv og engasjert, sanselig og fortolkende». Tanken innebærer en slags tomhet, og i denne sanselige tankeformens tomhet fant filosofen en mulig frihet.
På abstrakt og fragmentarisk vis forsøkte Marder å sette den estetiske teorien i nærmere sammenheng med kunst da han leste høyt fra Chernobyl Herbarium, en bok han har skrevet i samarbeid med kunstneren Anaïs Tondeur. Men opplesningen fortonet seg mer som en ugjennomtrengelig katalogtekst med poetisk slang. Marder beskrev skogene rundt Chernobyl hvor radioaktiviteten i landskapet forhindrer forråtnelse. Blader som faller til bakken komposterer ikke, men blir værende intakt, og sakte tømmes jorden for næring. Fra plantelivet i Chernobyl dro han parallellen til kapitalismens økonomiske imperativ om evig vekst som snart gjør det umulig å skape nytt liv.
Marder omtales som en posthumanistisk filosof, og bidrar åpenbart til å destabilisere den filosofiske tradisjonen hvor mennesket plasseres i sentrum. Kanskje bør hans ønske om å forstå planter som kunstnere også forstås i en slik sammenheng? Marder presenterte flere eksempler hvor planter møter kunst: en skriver og maler med farger som er produkter fra planteverdenen, og gjerne på en flate som også stammer fra planter. Planter figurerer som motiver gjennom kunsthistorien. I tillegg inngår plantene i et symbiotisk forhold med kunstneren: en treskjærer må jobbe sammen med treets materiale, ringer og kvister. Treet og plantene innfører dermed sin egen agenda i verket, ifølge Marder. De blir en form for medskapere.
Marders argumenter for dette var imidlertid ikke helt overbevisende. De symbiotiske forholdene han skisserte lignet mer énveis-kommunikasjon der planten ikke kommer skikkelig til orde. I eksemplene fremsto plantene som passive mottakere av menneskelig påvirkning, ute av stand til å hevde sin egen agenda.
«Vi må lære av plantene» utviklet seg til et refreng i denne forelesningen, men Marder advarte mot å instrumentalisere en slik innsikt. Hans egne argumenter om at plantene lager kunst minnet imidlertid om den type instrumentalisering han advarte mot. Om vi går med på premisset om at plantene kan tenke blir det problematisk å tale på plantelivets vegne. For hvem vet hva slags kunst planten ville lage, eller om plantene er interessert i å lage kunst i det hele tatt?
