Avgangsutstillingene er, som Høstutstillingen, historisk besynderlige størrelser. Det første man ser etter, eller redaksjonelt forventes å se etter, er muligheten for tendenser. Hva rører seg i den unge kunstscenen nå? I et kunstfelt som dyrker samtiden, eller for øyeblikket the contemporary, utgjør en avgangsutstilling innbegrepet av samtidighet.
Mer prekært er dog spørsmålet: Med hvilken pomp det er rimelig å lansere noen titalls nyutdannede kunstnere anno 2015? Hvem er det egentlig som står klar til å ta imot dem? Dagen før åpningen av årets masterutstilling besøkte kulturminister Thorhild Widvey Bergen kunsthall i anledning innspillmøte om kunstnerøkonomiutredningen, et møte basert på at «regjeringen ønsker en bredere finansiering av kulturlivet for å bidra til at flere kunstnere kan leve av sitt kunstnerskap». Det er relativt klar tale. Regjeringen ønsker å betale en mindre del av regningen for det som produseres av kunst i Norge.
En ikke ubetydelig del av de statlige budsjettene for billedkunstfeltet går til stipender, og kunstnerorganisasjonene mener disse utgjør grunnmuren i det norske kunsthuset. Jo flere kunstnere man utdanner, jo flere stipender vil man etter hvert trenge. Det er ikke urimelig å anta at Widvey ikke ønsker å lyse ut vesentlig flere stipender, eller at hun tvert imot godt kunne tenke seg færre kunstnere å brødfø. «Tilstrømningen til kunstneryrkene øker mer enn markedet kan absorbere og staten kan lønne,» skrives det i regjeringens pressemelding. Når vi har den regjeringen vi har etter et demokratisk valg, kan vi anta at det norske folk, statistisk sett, er enig med henne. Det er altså et kjølig klima som møter studentene, selv i Norge, når euforien over å være Bolognasertifisert Master i kunst er over. Muligens er det dette tittelen Discount Parachutes refererer til. Men ironien i å hoppe ut av et fly i en fallskjerm kjøpt på salg er kanskje et litt for godartet bilde, litt for distansert. Er det ikke mer snakk om å begi seg ut i verden for å kjempe mot drager, væpnet med plastsverd?
De første SoMe-rapportene fra årets utstilling i Bergen beskrev utstillingen som «stram» og «selvsikker», og det er ganske dekkende. Det er svært lite video, hvilket åpenbart bidrar til å styrke den som helhetlig utstilling. Det er med god margin den luftigste avgangsutstillingen jeg har sett. Få av kunstnerne ser ut til å jobbe med noen form for utbrodert historiefortelling. Snarere virker de fleste orientert mer mot en objektbasert, materiell fortetting. Blant eksemplene på dette er Bjørn-Henrik Lybecks But the Artist Kept Collecting (Counting Days) (2013-) der en ryggsekk full av gråstein står tilforlatelig plassert midt i det lille rommet på Bergen kunsthall som er kjent som No. 5. I verkslisten kan vi lese følgende beskrivelse: «774 handpicked rocks, marked and assembled in a backpack, and then carried by the artist from his studio to the exhibition space». Hvorvidt det kun handler om tilfeldigheter styrt av hva det var plass til av stein i sekken eller om tallet 774 har en numerologisk betydning er uklart, men verket, dateringen og beskrivelsen danner til sammen et poetisk pek mot kunstnerens liv som en vedvarende praksis. På den annen side er jo dette ganske opplagt, og i seg selv kanskje ikke innhold nok til å rettferdiggjøre et verks eksistens. Og selv om innsamlet stein som kunstnerisk materiale er noe vi har sett en del av, så balanseres det her av noe så enkelt som at ryggsekken har et element av colour field over seg. Som skulpturell hendelse fungerer det godt.
I den store hovedsalen finner vi en rekke andre tilfeller av tilsvarende diffuse materialiteter. Det er ingen tvil om at de senere årenes «nymodernisme» for alvor nå er etablert som foretrukket arbeidsform hos mange yngre kunstnere. Det finnes flere eksempler på den typen lavintensitets formalisme som de siste årene har fått kritikere verden over til å rive seg i håret av frustrasjon. Jeg er ingen fan av begrepet «crapstraction»; tvert imot har jeg nok en over gjennomsnittlig toleranse for fenomenet, men herved hefter det og et element av nostalgi. I den konseptuelt motiverte abstraksjonen ligger det en kobling mot en diskursiv logikk hvis parametre utgjør en unødvendig flukt fra den svulstige sanseligheten som kjennetegner det nonfigurative maleriet på sitt beste.
I Darren Baretts installasjon finner vi en serie små, abstrakte malerier i ulike farger, delvis montert hengende på veggen, stablet på gulvet, lent mot veggen inne i det som fremstår som et kunstneratelier formet som en bås i et kontorlandskap. Maleriene er «props», deler av en scenografi hvis romlige dramaturgi forteller historien om kunstneren som arbeider, en historie som utbroderes i en tekst der innholdet virker relatert til Lybecks tanker om kunstnerens virke som en bevegelse gjennom rotteracet. Alle maleriene er resultatet av et «arbeid som utføres», sannsynligvis med en villet eim av Sisyfos, beslektet med Becketts bejublede og forslitte «I can’t go on. I’ll go on.» Det er noe livstrett over en slik selvunnskyldende forklaring på hvorfor man har valgt å være kunstner, eller hva det innebærer å være det, ikke minst når det kommer i form av en iscenesettelse av en arbeidsplass som fremstår såpass lite bejaende som dette. Det betyr ikke at arbeidet i seg selv er svakt; det fremstår simpelthen som et vitnesbyrd om en kunstnerolle som er nærmest patologisk selvrefleksiv.
Vi ser òg en beslektet materiell nøkternhet i kobling med ulike former for performativitet, enten subjektorientert, som i Ingeborg Blom Andersskogs veggtegning som kunstneren arbeider videre på hver dag i utstillingsperioden, eller instruksjonsbasert som i Mari Kolbeinsons Variations 6×3 der et stort, oransjefarget tøystykke ligger delvis sammenknøvlet på gulvet. Tilfeldighetene vil ha det til at jeg ankommer kunsthallen klokken tolv, idet to av kunsthallens resepsjonister går gjennom det som enten kan være et tilfeldig eller et innøvd sett med handlinger. Tøystykket brettes, fremvises og etterlates til slutt liggende på gulvet igjen, kanskje i samme form som tidligere, kanskje annerledes. Det er et arbeid som fungerer som en fin bro mellom klassiske instruksjonsarbeider og vår tids interesse for tekstiler som lerretserstatning.
Blant de visuelt sterkeste arbeidene i utstillingen finner vi Emma Ilija Wyllers serie Funneling Loops hvor forholdet mellom høyst konsentrerte visuelle elementer spilles opp mot et bakenforliggende teoretisk problemkompleks der bestemte materialer har «a symbolic history» og utgjør «havens for associations». Dette fremstår som en presis beskrivelse av arbeidene; ikke minst fungerer materialbruk og det formale i diptyken Funneling Loops: Loose, Liberal and Lawless på et intuitivt svært effektivt nivå. Ved hjelp av gullfargede, svært enkle, ikke-språklige inskripsjoner i kvadratiske marmorskiver montert på små eikehyller evner Wyller å binde sammen et imponerende spekter av tegnmaking, og ikke minst visningsmekanismer, på en måte som føles gjennomført original.
Christoffer Eides These Clouds Taste Metallic består av «fire rader av industrielt fremstilte pigger i messing» og utgjør en svært tydelig referanse til materialene og de repetitive strukturene som går gjennom amerikanske Walter de Marias kunstnerskap. I et av utstillingens mer demonstrative grep er arbeidet kun kontekstualisert ved hjelp av ordene «Entropy and the New Monuments». Den ukrediterte referansen til Robert Smithsons essay fra 1966 fremstår på denne måten isolert sett som kunstnerens uvilje til å fortolke seg selv, men først og fremst adekvat. Ikke minst er det interessant å tenke De Marias lite kommunikative praksis i lys av Smithsons betydelig mer pratsomme teoriproduksjon. For der Smithson tilsynelatende har vært en av de helt store heltene for unge kunstnere de siste ti årene, så har De Marias kanskje mer radikale formspråk og presentasjonspraksis fått langt mindre oppmerksomhet enn den har fortjent.
Ærverdigheten i kunsthallens lokaler forplikter, kan hende, men de fordekker kanskje enda mer. Du kan, ærlig talt, putte nær sagt hva som helst inn der, og det kommer til å se bra ut. Man kan altså egentlig bare feile. Om det er noe man lærer av å se avgangsutstillinger slik de ofte presenteres (eller, for den saks skyld, biennaler) så er det at helheten nesten alltid trumfer de individuelle bidragene. Uavhengig av hva årets nyutdannede kunstnerne hver for seg jobber med, så viser de at de har lært noe av institusjonen Bergen kunsthall, noe om å lage utstillinger. Kanskje har de til og med kommet til en slags innsikt om at utstillingen, ikke verket, i dag er kunstens primære verktøy. I så måte utviser de en moden forståelse av feltet de skal inn i, men dette fremstår også noe utstudert, kanskje til og med selvutslettende. For selv om dette på mange måter er en av de bedre avgangsutstillingene jeg har sett, så føles det nesten litt som om det er kunstfeltets Generasjon lydig som banker på døren.
Helge Kvandal: Jeg mener at det er en uheldig misforståelse å tro at det nonfigurative maleriet for å være «relevant i dag» må kunne rettferdiggjøres via et «konseptuelt» innhold. Maleriet gjøres til bestanddel i et ikke-malerisk maskineri fordi dette oppfattes som nødvendig for å legitimere maleriet som praksis.
Videre tenker jeg at denne misforståelsen er basert på en tilsvarende feilaktig forestilling om at den diskursive logikken som preger det meste av kunstfeltet er den eneste legitime form for kunstnerisk virksomhet.
Kommentaren er på ingen måte ment som generelt negativ til konseptuelt motivert kunst, men simpelthen at det paralellt bør finnes en bredere aksept for et nonfigurativt maleri som ikke har noe innhold utover å være et nonfigurativt maleri.
Erlend hammer, hva mener du med: “I den konseptuelt motiverte abstraksjonen ligger det en kobling mot en diskursiv logikk hvis parametre utgjør en unødvendig flukt fra den svulstige sanseligheten som kjennetegner det nonfigurative maleriet på sitt beste.”