Semiotext(e)s nærvær i kunstfeltet har vært påtagelig siden Sylvere Lortinger startet det lille forlaget allerede i 1974. Foreign Agents-serien, med sitt hendige format, introduserte tenkere som Deleuze, Guattari, Negri, Baudrillard og Virilio til den engelskspråklige verden. Pocketbokformatet ble nylig gjenopptatt i og med den nye Interventions-serien der bl.a. Gerald Raunig, som nettopp gjestet Norge, sin A Thousand Machines. A Concise Philosophy of the Machine as Social Movement inngår. I fjor fikk pamfletten The Coming Insurrection ekstremt mye omtale, særlig gjennom at Fox News’ Glenn Beck viet den mye tid på amerikansk TV og advarte mot «the extreme left»s «call to arms» og beskrev den som en «dangerous book». The Coming Insurrection ble selvsagt en bestselger. Den ble listet som årets viktigste bok i Artforum, hvor bl.a. påtroppende direktør for Moderna Museet, Daniel Birnbaum, også hadde den på sin topp ti-liste.
Semiotext(e) gir nå ut de viktigste tekstene fra Tiqqun i bokform (flere av disse har lenge sirkulert som pdf-er på nettet). Tiqqun var et anonymt fransk filosofitidsskrift, aktivistisk og anarkistisk, som kom ut mellom 1999 og 2001. Tidsskriftet, og folkene bak, har vært regnet som forløper til The Invisible Committee som forfattet The Coming Insurrection. Både Tiqqun og The Invisible Commitee setter begreper som «forfatterskap» under press. Tekstene har således ingen konkret avsender og fransk politi arresterte i november 2008 ni personer (senere dermed kjent som The Tarnac 9) de mistenkte å ha skrevet The Coming Insurrection.
Utvalget i Introduction to Civil War som består av «Introduction to Civil War» og «How is it to be Done?», gir et mer teoretisk utfyllende fundament. Dette er jo tekster som i bunn og grunn fornekter hele sivilisasjonen slik vi kjenner den, eller måten vi tenker «sivilisasjon» på. Fulvia Carnivale og James Thornhill grunnla i 2005 kunstnerkollektivet Claire Fontaine stort sett på basis av Tiqquns teser og videreførte dem inn i en konseptkunstkontekst.
Det gjenstår å se på hvilken måte kunstverdenen omfavner Tiqqun-boken, den har ironisk nok ikke fått den samme spektakulære og tabloide salgspushen som The Coming Insurrection. Men den burde så absolutt leses. Det dreier seg om poetiske, manifest-aktige punkter og fragmenter som er tydelig påvirket av filosofer som Giorgio Agamben, Gilles Deleuze, Antonio Negri, Spinoza, Heidegger og Hegel, men som er skrudd sammen på en måte som sammen utgjør en ny, radikal måte å tenke konsepter som livs-former, community, eksistens, konflikt, vennskap og fiendeskap på. For Tiqquner det sanne politiske alltid en tilstand av borgerkrig og konflikt og måten å unnslippe det usynlige Imperiet, som baserer seg på konsensus og nøytalisering, er altså denne radikale dissensen, negasjonen og en ny form å tenke kommunistisk singularitet på. Passasjer som «One doesn’t contest Empire over its management. One doesn’t critique Empire. You oppose its forces. From where you are» burde kunne få resonans også i kunstfeltet.
Simon Critchley har allerede avskrevet Tiqqun som en «art world re-enactment»og Alian Badiou er svært skeptisk og mener prosjektet føyer seg inn i en spesifikk fransk tradisjon som fortaper seg i negasjonen og som til syvende og sist løper parallelt med RAF (Rote ArmeeFraktion) og lignende.Giorgio Agamben er derimot en av Tiqquns ivrigste forsvarere.
At Tiqqun nå endelig foreligger i bokform, på engelsk, er uansett en begivenhet. Den fortjener oppmerksomhet.
