Bak folierte vinduer er Lydgalleriet badet i en jevn rød glød. Fra en vegg av høyttalere på to europaller strømmer lyden av bergensbaserte Emilie Wrights Poem of Ecstasy (Procession) (2022). Wright gikk ut fra Fakultet for kunst, musikk og design (KMD, tidligere Kunsthøgskolen i Bergen) ved Universitetet i Bergen i 2020, og verket hen viser på Lydgalleriet er det seneste i en rekke installasjoner fra kunstneren som blander lyd med poetisk tekst og sceniske effekter til omsluttende, atmosfæriske lyttesituasjoner.
Røykskyer sprer seg gjennom rommet som en tåke mellom høyttalerne og rødt diodelys fra strålekastere, med en seighet som speiler stemningen i Wrights insisterende komposisjon: Lydbildet domineres av en ruvende bass, gjennomskåret av skingrende metalliske toner fra strykere. Unntatt lyden fra plutselige frislipp av komprimert luft i røykmaskinen som doserer påfyll til tåken, er lydbildet repetitivt og enerverende. Variasjoner av de samme skarpe diskantene fases sakte inn og ut på rotasjon over tunge pulseringer. Nærmest som et filmisk varsku, lik spenningshøydepunktet i en psykologisk thriller, dveler Wright ved uthalingen av en akutt utrygg stemning. I stedet for kulminasjonen i et crescendo, vedvarer en stadig like faretruende atmosfære. Etter hvert glipper også forhåpningen om et forløsende klimaks.
Å bevege seg gjennom rommet oppleves som å befinne seg i en dramatisk scene der noen andre har regien og nekter å la handlingen utvikle seg. Mens komposisjonen pågår over nesten en time, minker gradvis avstanden mellom kropp og rom. De sceniske og soniske elementene virker sammen som et suggestivt apparat som invaderer sansene og utmatter handlingsevnen. Voldsomme lydbølger finner veier inn under huden. Vegger, tak og gulv blir ett med den røde tåken i en klaustrofobisk fortetning som gjør det vanskelig å puste komfortabelt.
Som når lastescenen før siste nivå i et datarollespill har hengt seg opp, fanges du i et kontinuerlig presens, på samme tid låst i og utenfor den verden hvor et narrativ skulle utfoldet seg. Veien til katarsis leder ut gjennom døren og tilbake til en virkelighet som paradoksalt nok kjennes minst like høyspent og uavklart som den stagnerte prosesjonen der inne. Poem of Ecstasy frustrerer. Samtidig gir den opphav til en tilstand som er i produktiv veksel mellom å nære og fortære viljen til å holde ut i vente på en avklaring.
