Helgen 19.- 23. mai besøkte 130 medlemmer fra International Association of Curators of Contemporary Art Oslo og Tromsø. De fleste deltakerne kom fra europeiske kunstinstitusjoner, men også USA, Canada, Sør-Amerika og Asia var representert. Det må ha vært en av de mest omfattende kunstfaglige konferansene som er arrangert i Norge noensinne.
Konferansen besto av et programmert besøks- og utvekslingsprogram mellom IKT-medlemmene og det lokale kunstfeltet, et åpent symposium om samisk kunst, samt organisasjonens generalforsamling og et «Members Forum», eksklusivt for medlemmer og kandidater som søkte å bli tatt opp som medlemmer.
Ordfører i Oslo, Marianne Borgen og statssekretær i UD, Laila Bokhari hilste de inviterte gjestene velkomne i en høytidelig setting i Oslo Rådhus. Direktør i kulturetaten, Hilde Barstad, informerte om Oslo kommunes kunstsatsning, og sammen markerte de en ambisiøs ramme for de neste dagene. Talene ble etterfulgt av en guidet tur gjennom Rådhuset med vekt på historiene bak de storslagne freskene og kunstsamlingen forøvrig.
Programmet var usedvanlig tettpakket og startet hver morgen med frokost i Oslo Pilots lokaler, fulgt av besøk til sentrale museer og mindre kunstner- og kuratordrevne institusjoner. Disse møtene eller utvekslingssituasjonene bar preg av introduksjoner fra de kunstneriske lederne og kuratorene ved institusjonene som ble besøkt. Besøksprogrammet var lagt opp til at mange skulle besøke mange, men gjestene benyttet mulighetene for spontane tête-à-têtes i forbindelse med ventingen som oppsto og bussturene som tok gjestene rundt i Oslos kunstlandskap.
Eksklusivt nettverk
IKT har siden starten i 1967 vært en interesseorganisasjon for kuratorer. Organisasjonens mål er å stimulere og forsterke diskursen rundt kuratorisk praksis og å promotere fremragende kuratorisk arbeid. IKT var i mange år et lite, eksklusivt nettverk for kunstneriske ledere og kuratorer i tyske og europeiske små og mellomstore kunstinstitusjoner. Nettverket utviklet seg organisk, ofte basert på personlig vennskap, ikke ulikt strukturen på såkalte movements circles som kjennetegnes ved at det er medlemmenes intellektuelle interesser som danner utgangspunktet for interaksjonen, ikke deres institusjonelle posisjon. Denne ånden preger fortsatt IKT, til tross for at nettverket nå er verdensomspennende og har over 300 medlemmer. Det viktigste arbeidet IKT gjør i dag, foruten å være et solidarisk og faglig felleskap for kuratorer, er å arrangere den årlige konferansen. Nå var altså turen kommet Norge, på grunn av et initiativ fra Office for Contemporary Art Norway og Oslo Pilot, Oslo kommunes prøveprosjekt for kunst i offentlige rom.
IKTs relevans som historisk aktør i samtidskunstfeltet er bare sparsomt beskrevet. IKT-medlemmer hadde ofte viktige posisjoner i det lokale kunstfeltet, men kunne bli isolerte figurer, og det er ikke vanskelig å se for seg et behov for et nettverk, for både faglige, politiske og praktiske spørsmål. IKT – opprinnelig Internationale Kunstausstellungsleitertagung – var en organisasjon nettopp for slike isolerte utstillingsmakere ved små og mellomstore kunstinstitusjoner. I motsetning til museumskonservatorer, som arbeidet med utgangspunkt i en samling, var hovedoppgavene for den fremvoksende profesjonen på 1960- og 70-tallet å fungere som et mellomledd mellom kunstner og publikum. Undersøkelsen «Situation of Exhibition Institutions» IKT utførte i 1972/73, viste at foreningens medlemmer nettopp forsto deres ansvarsområde som å «educate and enlighten, bringing contemporary art closer to broad part of the population».
Hvordan forstår foreningen kuratorrollen i dag og hvor skal foreningen videre? I følge den gjenvalgte IKT-presidenten Julia Draganović er det ikke organisasjonens mål å bli større, å omfavne «the curatorial» i sin videste betydning. I en av de uformelle samtalene som oppsto i pausene mellom slagene uttalte Draganović at IKTs vekst må først og fremst være sustainable. Men det var andre stemmer som talte for det motsatte. IKT-styremedlem og Miami-basert frilans-kurator, Ombretta Agrò Andruff talte på Generalforsamlingen varmt for at IKT måtte arbeide med å øke sin medlemsmasse, spesielt den amerikanske. Det er naturlig å tenke seg at en organisasjon som IKT vil preges av flere syn og at krefter trekker i flere retninger. Dessverre ble ikke de felles foraene stedet der slike viktige spørsmål ble tatt opp, de ble diskutert på trappeavsatser, i matkøene og på bussturene mellom besøkene. For et kuratorlaug som IKT er dette helt avgjørende problemstillinger: Skal institusjonen ta innover seg den stadige utvidelsen av kuratorens virkeområde, eller bedrive profesjonsproteksjonisme?
For å bli medlem må en gjennom en prosess der to medlemmer av IKT anbefaler kandidaten, som styret deretter innstiller og generalforsamlingen godkjenner. På årets generalforsamling ble 29 nye medlemmer tatt opp i foreningen, blant disse 13 kandidater fra det norske kunstfeltet. Dette var naturligvis positivt for en forening som til nå bare har hatt syv norske medlemmer. Men da denne interessen skulle veksles inn i et reelt engasjement, lot de nye medlemmene og resten av det norske kunstlivet sjansen gå fra seg. På den faglige delen av konferansen, symposiet ČSV – Sápmi From Sámi Perspectives, deltok kun fem-seks norske kuratorer, på tross av at arrangementet var åpent både for medlemmer og ikke-medlemmer.
Det kan være flere årsaker til denne manglende interessen for urbefolkningsspørsmål i det norske kunstfeltet. I verste fall er det flertallskulturens ignoranse som fortsatt karakteriserer våre holdninger. Men det kan også ha oppstått en viss tematretthet, etter at spørsmålet lenge har stått på dagsorden, sist i forbindelse med OCAs symposium Museums on Fire i april. Kanskje opplever norske kuratorer den internasjonale interessen for samisk kunst som en eksotiserende holdning som de bevisst eller ubevisst velger å ta avstand fra?
Vis at du er same
De tre bokstavene ČSV står for Čájet Sámi Vuoiŋŋa (vis at du er same) og henviser til en samisk politisk bevegelse og slogan fra 70-tallet. Symposiet som helhet var designet for å gi IKT-medlemmene en informert inngang til samiske kunstnere, institusjoner og aktører. Jan-Erik Lundström, mangeårig kunstnerisk leder ved Samisk kunstnersenter i Karasjok og en av de mest erfarne kuratorene på området, presenterte en utstillingshistorie for den samiske kunsten de siste 15 årene. Lundström snakket blant annet om Same, Same but Different, en nøkkelutstilling fra 2001, med kunstnerne Marja Helander, Geir Tore Holm og Synnøve Persen. Utstillingen fokuserte på kampen for anerkjennelse og denne kampens begrensninger. Lundströms budskap var klart: Den betydelige anerkjennelsen av samisk kunst på årets Documenta står i skarp motsetning de skandinaviske museenes manglende strategi for å bygge opp og ivareta en samisk samling. Innsamling, bevaring og formidling av samisk kunst er i dag nærmest ikke-eksisterende, ifølge Lundström.
Geir Tore Holm påtok seg oppgaven å presentere den samiske kunstens 100-årige historie på 20 minutter. Det som lett kunne blitt en overfladisk seanse uten rom for nyanser, ble konferansens viktigste bidrag, takket være Holms kyndige introduksjon til store navn som John Savio og Iver Jåks; kunstnere ofte forbundet med Alta-aksjonen som Synnøve Persen og Britta Marakatt-Labba, og den yngre generasjonen, med navn som Marja Helander, Outi Pieski og Katarina Pirak Sikku. Holm valgte å fokusere på de høyst ulike kunstnerskapenes særegenheter, og unngikk å si noe samlet om den samiske kunsten som sådan. Innlegget startet likevel med et fotografi av Holms bestemor som hvilte på en spark midt i familiens potetåker. Bildet skulle illustrere et viktig utgangspunkt for samisk kunst. Kunst for samene, var ifølge Holm The art of Life, kunsten å leve og kunsten å klare seg i livet.
Fremtiden ligger i fortiden
Hva slags kunnskap kreves for å lese og oppleve urfolks kunst? For å forstå urbefolkningskunst må en også forstå den urbefolkningskunnskapen kunsten vokser ut fra. Ánde Somby er forfatter, joiker og førsteamanuensis i juss ved Universitetet i Tromsø. Hans innlegg handlet om de to menneskerettigheter den samiske befolkningen nå kjempet om: Retten til en fortid og retten til en fremtid.
Muligheten for en fremtid avhenger, ifølge Somby, av at den samiske befolkningen får en reell rett til en fortid. Hvordan kan samene ha en fortid, når en ikke en gang kan besøke ens forfedres graver, spurte Somby og henviste til storsamfunnets raseforskning på 20-tallet, hvor samiske gravplasser ble åpnet, skjeletter fjernet og sendt til Anatomisk institutt i Oslo. Etter spørsmål fra OCAs Katya García-Antón om hvilken rolle religion spilte, fortalte Somby den utrolige historien om Mons Aslaksen Somby (1825-1854), en av hovedpersonene i det samiske Kautokeino-opprøret i 1852. Den 19-årige Somby som ledet an opprøret ble dømt til døden ved halshugging, og etter henrettelsen ble kroppen gravlagt, mens hodet ble sendt til Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania for forskning. Først i 1996 kunne rektor Lucy Smith tilbakelevere Mons Sombys skalle. Det var ønsket om gravlegging som gjorde at Universitetet ikke hadde hjemmel for å beholde skallen i sin samling. Året etter ble kraniet begravd i Kåfjord kirke der en antok at kroppen lå. Hamlets spørsmål om å være eller ikke være, er for samene et temmelig praktisk spørsmål; vil den samiske kulturen dø ut eller vil den leve?
I debatten som fulgte hevdet både Julia Draganović og et av medlemmene, Enrico Lunghi, at det nåværende fokuset på urbefolkningsspørsmål i kunstfeltet ikke representerer noe nytt og radikalt som sådan. For kuratorgjerningen er dette kjente problemstillinger og ligger dypt i profesjonens virke. Preservering, å sørge for at noe ikke dør ut, korrektivene og innlemmingen av det oversette og det glemte er naturlige impulser og en normaltilstand for kuratoren. Det er vanskelig å ikke være enig med Draganović og Lunghi i disse betraktningene, men symposiet rørte ved noe dypere, og mer politisk: Hva med vilkårene for aksept og innlemmelse av urbefolkningskunsten? Defineres ikke disse vilkårene fortsatt av den dominante kulturen?
Symposiets budskap var tydelig: Kuratorer kan – og bør – spille en sentral rolle i urbefolkningens kamp for en fortid og dermed en fremtid. IKT-kuratorene gikk videre inn i problemstillingen på konferansens andre del i Tromsø, der de fikk møte noen av de mange samiske kunstnere som nå deltar på storutstillingen Documenta i Aten og Kassel. Hva med kunstfeltets Oslo-baserte aktører? Mye tyder på at de lot en unik sjanse gå fra seg. Ikke bare til å gå inn i kjernen av problemstillingene knyttet til urbefolkninger, men også til å knytte profesjonelle bånd til kollegaer verden over.
Rapporten er skrevet med utgangspunkt i konferansens Oslo-del.
