Tidligere denne uken hadde klimaaktivister fra Extinction Rebellion (XR), som del av kampanjen Stopp Oljeletinga, en aksjon på Sjursøya i Oslo, hvor demonstranter lenket seg til et tog som daglig frakter flydrivstoff til Oslo Lufthavn. Dokumentarfilmskaperen Thomas Østbye fulgte aksjonen som del av sitt arbeid med del to i en trilogi om strategier i klimakampen. Kunstkritikk intervjuet ham om dette etter aksjonens første dag, mandag 28. mars.
Onsdag 30. mars vendte aktivistene tilbake og lenket seg fast på nytt, denne gangen både under, oppå og rundt toget. Da politiet kom til stedet, fikk alle pålegg om å fjerne seg innen ti minutter. Østbye var den første som ble arrestert, og ble dermed hindret i å filme de påfølgende arrestasjonene. Han mener politiet var fullt klar over at hans rolle der ikke var som aktivist, men som dokumentarfilmskaper.
– Jeg overhørte at de sa at de skulle ta fotografen først. De svarte ikke på spørsmål om hvorfor jeg skulle arresteres først, den eneste som ikke var del av aksjonen.
Østbye opplyser at det ikke var noen annen presse til stede på det tidspunktet da han ble arrestert, og at demonstrantene var redde, da de på aksjonens første dag opplevde at politiet oppførte seg mer voldsomt når pressen ikke var til stede. Han forteller at han etter å ha blitt fraktet til politihuset, fikk vite at han ikke bare var innbrakt, men anholdt, og at han kunne holdes på glattcelle i inntil 48 timer, med en strafferamme på et halvt år. Han fikk imidlertid ikke noen videre begrunnelse, og ble sluppet ut etter cirka tre timer.
Østbye mener det er et ytringsfrihetsproblem at politiet gjør det vanskelig å få tilgang til å filme aksjoner.
– Politiet setter også opp sperreområder slik at man ikke får tilgang. Det var faktisk lettere å få filme i Høyesterett enn det er å få tilgang til aktivister i en slik situasjon.
Se Thomas Østbyes opptak av arrestasjonen:
Unnvikende svar fra politiet
Da Kunstkritikk torsdag 31. mars ringte politiets kommunikasjonsavdeling for å be om en kommentar, ble vi bedt om å sende spørsmål på mail. Vi sendte en rekke spørsmål til politiet, blant annet følgende:
– Hva var årsaken til at Østbye arrestert?
– Hvordan ser politiet generelt på retten til å dokumentere sivil ulydighet-aksjoner av denne typen?
– Ville det vært annerledes om Østbye hadde hatt pressekort?
I stedet for å svare på de direkte og spesifikke spørsmålene om Østbyes rolle som dokumentarfilmskaper, fikk vi etter nærmere 24 timer tilsendt et generelt og unnvikende svar fra en kommunikasjonsrådgiver som hevdet å ha undersøkt med leder av operasjonssentralen og kriminaladjutant ved felles kriminalenhet:
– Demonstrasjonen som fant sted på Sjursøya onsdag var ikke meldt til politiet. Demonstrantene på stedet fikk pålegg om å forlate området. Enkelte valgte å ikke etterkomme politiets pålegg. Disse ble enten bortvist eller pågrepet. Alle er pålagt å etterkomme politiets pålegg. På generelt grunnlag er det grunneier som gir tillatelser til å avholde demonstrasjoner. Dette skal også meldes til politiet, slik at politiet kan gjøre en vurdering av eventuelle tiltak som anses nødvendige. Politiet skal ivareta samfunnsoppdraget og sørge for alminnelig ro, orden og sikkerhet.
Politiet har foreløpig ikke svart på Kunstkritikks oppfølgingsspørsmål om dette betyr at de ikke ser noen forskjell på demonstranter og presse/dokumentarister i en slik situasjon.
– Klare inngrep i ytringsfriheten
Advokatfullmektig Carsten Smith Elgesem er tilknyttet advokatbyrået Lund & Co, som tidligere har representert Thomas Østbye.
– Slik vi har forstått det, på bakgrunn av opplysningene vi har fått, er dette pålegget han fikk av politiet, og arrestasjonen, klare inngrep i ytringsfriheten i henhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Et slikt inngrep er ikke nødvendigvis ulovlig, men det må være nødvendig og forholdsmessig, sier Elgesem.
– Menneskerettighetsdomstolen har uttalt at under demonstrasjoner krever slike inngrep særlig begrunnelse. Journalister er der for å dokumentere politiets maktbruk overfor demonstrantene. Det er problematisk, slik vi har oppfattet saken, at Østbye var eneste journalist og ble arrestert først, og ikke fikk dokumentert politiets oppførsel overfor demonstrantene.
Elgesem vektlegger at slik de forstår det, var det klart at Østbye ikke var del av demonstrasjonen, og at han gjorde politiet klar over at han var der for å dokumentere.
– Det tyder på at begrunnelsen for å pålegge ham å fjerne seg og for å arrestere ham virker tynn, med forbehold om at vi ikke kjenner hele situasjonen. Han var ikke i veien, ikke del av demonstrasjonen, så det virket ikke nødvendig når politiet skulle bryte opp demonstrasjonen, som for øvrig virket som en fredelig og lite dramatisk situasjon.
– Du kaller Østbye journalist, betyr det at dere ikke anser det for å være noen juridisk forskjell på å være kunstner og journalist i denne situasjonen?
– Han var der for å dokumentere i en sak som åpenbart har offentlig interesse, og var ikke del av demonstrasjonen, så slik jeg har forstått menneskerettighetsdomstolens praksis var han da i en journalistisk rolle.
– Svært oppsiktsvekkende
Knut Olav Åmås, direktør i stiftelsen Fritt Ord, som arbeider for å fremme ytringsfrihet, offentlig debatt, kunst og kultur, og som Thomas Østbyes dokumentarprosjekt har mottatt støtte fra, sier på mail til Kunstkritikk at arrestasjonen umiddelbart virker som en svært oppsiktsvekkende handling fra politiets side.
– Med mindre de begrunner det med presserende sikkerhetsbehov eller lignende, høres det helt uakseptabelt ut. Så vidt jeg skjønner har den ulovlige demonstrasjonen skjedd på offentlig grunn, og da bør det være en selvfølge at både presse og en dokumentarist får arbeide i fred, så lenge de ikke forstyrrer politiets arbeid.
– Østbye har som uavhengig kunstner ikke noe pressekort. Trenger kunstnere bedre rettsvern i slike situasjoner?
– Ja, denne saken reiser det spørsmålet. For journalister som kan vise frem pressekort er situasjonen i utgangspunktet enklere, selv om de også i enkelttilfeller må følge anvisninger fra politiet, ikke minst begrunnet i sikkerhet. Så kanskje en eller annen form for offisiell legitimasjon bør vurderes for dokumentarfilmskapere, som jo ofte vil befinne seg i vanskelige situasjoner. Hvis de da ønsker det. Her må flere muligheter vurderes. Dette må Filmforbundet og andre parter diskutere – dette er et så viktig tema at det trenger en grundig offentlig diskusjon.
– Kjenner du til noen liknende saker her i Norge, hvor kunstnere (eller eventuelt journalister) har blitt arrestert for å filme?
– Nei. Men for noen år siden hadde vi PSTs beslagleggelse av upublisert materiale fra filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen. Det var også et overgrep fra politiets side. Der skar heldigvis Høyesterett igjennom til slutt, og ga Rolfsen rett i at beslaget var ulovlig.
– Klimaet har hardnet til
Elisabeth Sjaastad, leder i Norsk filmforbund, sier at hun er sjokkert over at en norsk dokumentarfilmskaper i Norge, i Oslo, blir kastet på på glattcelle mens han er på jobb for å dokumentere sivil ulydighet.
– Jeg stiller meg uforstående til det, og mener dette er en sak vi må forfølge og ta rede på hva som har skjedd, sier Sjaastad til Kunstkritikk.
– Østbye var ikke aktivist selv, han var der for å filme, og politiet var så vidt jeg forstår klar over hans rolle. Dette tyder på at det må gås nærmere etter i sømmene hvordan politiet agerer. Det er også et spørsmål om de behandler aktivister på en annen måte når journalistene har gått hjem.
Sjaastad forteller at Filmforbundet har problemstillingen om dokumentarfilmskaperes rettsvern på radaren, og at særlig dokumentarfilmskapere som er kritiske mot maktinstitusjoner og pengemakt kan oppleve å bli truet, eventuelt bli truet med advokater som reaksjon, for å hindre dem i å lage film.
– Vi ser at klimaet har hardnet til. Dokumentarfilmskapere står i en mer sårbar situasjon enn journalister som har et apparat rundt seg. Mange norske dokumentarister jobber i utlandet, og filmbransjen er ikke så godt rustet. I forhold til spørsmål om ytringsfrihet er det å kunne ha et støtteapparat rundt seg viktig. Østbyes sak aktualiserer dette. Filmbransjen må ta tak i dette – gjerne i samarbeid med pressen.
Sjaastad sier at hun ser at dokumentarfilmskapere lider under å ikke ha pressekort, og forteller at det også handler om at mens journalister kan være tilstede for en kortere periode, er en dokumentarfilmskaper gjerne avhengig av å være til stede veldig mye og tett på.
– Det er en annen innfallsvinkel, og dermed kan man også gå litt mer i ett med gruppen man filmer. Vi må øke bevisstheten rundt arbeidsforholdene for dokumentarfilmskapere. De har et like stort samfunnsoppdrag i å opplyse offentligheten som journalister har.
– Behov for større bevissthet om kunstnerisk ytringsfrihet
Styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK), Ruben Steinum, sier til Kunstkritikk at han synes det er urovekkende og dypt bekymringsverdig at politiet arresterer en kunstner som er på jobb, og at det er vanskelig å ikke se det som et angrep på ytringsfriheten.
– Det er behov for større bevissthet om hvor viktig det er å verne om kunstnerisk ytringsfrihet for å sikre meningsmangfold og retten til å utfordre etablerte sannheter og normer. I kulturmeldingen fremholdes kunsten og kulturen som en samfunnsbyggende kraft og en forutsetning for danning og en opplyst offentlighet, som slik er en investering i selve demokratiet. Det er uholdbart at en kunstner som jobber med et prosjekt som søker å bidra til å opplyse offentligheten blir arrestert på jobb.
Steinum sier at han ikke kan komme på noen liknende saker i Norge.
– Arrestasjon av journalister og kunstnere er en type aktivitet som vi kjenner fra land vi ikke liker å sammenlikne oss med, sier han.
At Østbye ikke har pressekort og sympatiserer med aktivistene, mener Steinum at ikke gir noe mer grunnlag for arrestasjon.
– Hvis du tilkjennegir deg som dokumentarist i en situasjon, burde det være nok. Kunstnere skal kunne skape og utøve sin kunst fritt, uten trusler og forfølgelse. Dette er en grunnleggende rettighet og forutsetning for et fritt og demokratisk samfunn.
Personlig risiko
Østbye forteller at han etter planen skal tilbake og filme i morgen, lørdag 2. april, men at han nå er litt nervøs og i tvil om hvordan han kan følge aktivistene videre, siden han fortsatt har pålegg om å ikke oppholde seg på stedet.
– Menneskerettigheter og juss tilsier at jeg har rett, men politiet sier noe annet. Det føles utrygt nå, i tilfelle jeg arresteres med en 48-timersramme, siden jeg har ansvar for et barn i det tidsrommet. Det er en personlig risiko for meg. Jeg har lyst til å stå på det jeg mener er rett, også av hensyn til de som skal se filmen – og av hensyn til aktivister og politi, at de har et blikk på seg. Jeg står i det dilemmaet og må ta den risikoen. Som kunstner har jeg ikke nødvendigvis råd til det.
