Ved første øyekast virker Turbinhallen på Tate Modern tom. Et nakent gulv strekker seg ut foran deg. En svak duft av uidentifiserbar karakter entrer nesen. Det er oppunder taket, like over broen midtveis i hallen, at en sverm flyvende skapninger holder til. Det er blitt sagt at utstillingene til den koreansk-amerikanske kunstneren Anicka Yi – som arbeider i krysningspunktet mellom duft, cuisine og vitenskap – er lite stimulerende å se til. I tråd med Yis prosjekt om å stokke om på hierarkiet blant sansene våre, vektlegger hun ofte den nedvurderte luktesansen fremfor blikket. Hvis man ser bort fra det sci fi-spektakulære ved å la flyvende vesener innta Tate, er denne nøkterne innstillingen til utforming også merkbar i utstillingen In Love With The World, som er laget på oppdrag fra Tate Modern og bilprodusenten Hyundai.
Man får instrukser om at det er fra oppe på broen utstillingen oppleves best. Fra første etasje kan man likevel skimte to arter av objekter. Den ene leder tankene til en vannskapning av type manet eller blekksprut. Den andre arten, en tilsynelatende hul, soppaktig form, er mer diffus og vanskeligere å plassere. (Yis utstilling skulle egentlig ha åpnet i 2020, men ble forsinket av pandemirelaterte årsaker. Siden den gangen har man opparbeidet seg noe av en metthet hva gjelder kunstfeltets pågående fascinasjon for mycelium og cephalopoder). Viktigere enn nøyaktig hva slags skapninger det er vi har med å gjøre, er det imidlertid at det er maskiner som er blitt biologisert. Yi virker opptatt av å bryte ned etablerte skiller mellom teknologi og biologi for så å fremforhandle nye former for relasjonalitet i kunstverket – det vil si, hvordan betrakteren virker sammen med det som omgir henne.
«Aerobene», som Yi kaller dem, leder tankene til en avansert luftballong-forestilling. Det tekniske personalet som assisterer aerobene i en slags ladestasjonen plassert innerst i hallen, demper ikke dette inntrykket. Under disse objektene føler man seg som på bunnen av en beholder med et element man mangler evner til å håndtere. Men om man føler seg liten, skyldes det ikke minst de håpløst monumentale utstillingslokalene, hvor subtile grep virker fåfengt, og som Turbinhall-kunstnere tidligere har taklet ved å påkalle det sublime og andre fenomener relatert til det vi tidligere omtalte som «naturen» (Olafur Eliassons værprosjekt og importerte sol, for eksempel, eller den seismiske sprekken til Doris Salcedo). Yis heliumfylte og dronedrevede objekter er imidlertid for små til å overvelde.
På nærere hold har objektene, pseudovitenskapelig døpt Xenojellies og Planulae, en syntetisk kvalitet. Xenojellies har ledninger som strekker seg som blodårer over de identiske halvgjennomsiktige plastikk-kroppene. Beskjedne variasjoner i farge – dempet brunrødt, gull, sølv, beige – påkaller en Iphone-palett mer enn en messy organisme. Det er muligens et nikk til Parrenos heliumfylte fisker fra turbinhallen i 2016, men aller mest minner de om automatiseringselskapet Festos flyvende manetroboter fra 2008. De lyst hudfargede Planulae er også tilsynelatende likt utformet, og dekket av et tynt lag hår. Yis visjon for et nytt økosystem består av myke maskiner som ikke ekstraherer eller overproduserer. De eksisterer tilsynelatende kun for å interagere med atmosfæren de er omsluttet av, og responderer angivelig på hverandre og trekkes mot betrakternes kroppsvarme, svette og lukter.
Men etter halvannen time i hallen har overraskelser eller nærkontakt latt vente på seg. Til det virker aerobene for velprogrammerte. Man kan observere dem trygt på kloss hold (fra broen), som i en zoo. Aerobenes relative uavhengighet av rommet som omgir dem, foruten luften, gjør dem mer til isolerte objekter for vårt blikk enn til noe som fremkaller opplevelsen av å være del i et sammenviklet økosystem. Det virker ikke som det er noen fare for at de skal begynne å formere seg ukontrollert eller smette ut gjennom museumsdørene, hvis sjansen byr seg. Om noe overskrider denne sterile oppdelingen, er det lukten Yi har utviklet til utstillingen. Den siver forbi i drag, som om noen har kludret med ventilasjonssystemet. Yi er opptatt av luktens skulpturelle kvaliteter. Duften i Turbinhallen er imidlertid for dempet til at den havner i forgrunnen, den er allstedsnærværende, men uformelig. Slik blir man gjort oppmerksom på luftens materialitet. Det atmosfæriske gjør forholdet mellom subjekt og objekt ullent, samtidig som lukt forankrer atmosfæren kroppslig.
Duften skal være i endring underveis i utstillingsperioden, og er basert på lukter fra området rundt Tate i tidligere tidsepoker. Flyveobjektene responderer på duften og settes dermed i relasjon ikke bare til Tates beliggenhet og betrakteren, men også den såkalte dype tiden. For en utrent nese leder lukten imidlertid tankene mer til et ukonvensjonelt Byredo-duftlys enn stanken av kull og ozon under den industrielle revolusjonen, den antageligvis fryktinngytende aromaen av urter som fåfengt ble brukt for å fordrive svartedøden i London på 1400-tallet, eller eimen av alger fra prekambrium (ca. 4600 millioner år siden). Selv om In Love With The World åpner for mange ideer rundt den desentraliserte betrakteren og kunstverket som sammenfiltret i spekulative teknoøkologier som strekker seg bakover og fremover i tid – i teorien – forblir man som besøkende, når alt kommer til alt, ikke direkte destabilisert av Yis biofiksjon i Turbinhallen.
