21. desember Stian Gabrielsen

Kunstkritikks norske redaktør, Stian Gabrielsen, peker ut årets tre beste utstillinger.

Alice Neel, The Spanish Family, 1943. Olje på lerret, 86,4 × 71,1 cm.

Alice Neel, Hver person er et nytt univers, Munchmuseet, Oslo 

Hos Alice Neel tilsvarer maleriets produksjonstid tiden tilbrakt med modellen. Det gir en særlig sosial klang til portrettene hennes. De er noe som skjer mellom maler og modell i tiden de er sammen og dokumenterer en sanselig begivenhet som er parallell med samtalen. I veggtekstene i utstillingen på Munchmuset ble modeller sitert på hva for en fantastisk skravlebøtte hun var. Men dette er selvsagt godt maleri også isolert fra metodens sjarme – finstilte symbioser av inntrykk og medium. Se på barnehendene hennes og gråt! Og de brune tennene til poeten Frank O’Hara og le (medlidende). 

Harriet Backer, Altergang i Stange kirke, 1903. Olje på lerret, 100,5 x 131 cm.

Harriet Backer, Hvert atom er farge, Nasjonalmuseet, Oslo

Interiøret holdes fast i utførlig detalj i Harriet Backers Altergang i Stange kirke, mens kirkegjengerne flyter gjennom rommet som en stim av grovmalte, mørke rygger. Pendlingen mellom tidsriktig utålmodighet med detaljen og tradisjonstro realisme er typisk for den tvilende modernismen til Backer. Hun forplikter seg liksom aldri på et signaturgrep som deretter tar over produksjonen, men holder oppløsningen av bilderommet på armlengdes avstand. Den får bare lov å slå inn som unntak. Et annet fascinerende bilde i Nasjonalmuseets mønstring av kunstnerskapet er et stilleben hun knotet med i 12 år, til sin død, Evighetsbildet. Det dirrer bokstavelig av denne tiltalende vegringen mot å la det overleverte glippe.

Agder kunstakademi, Kunst som straff, 2023. Installasjonsbilde fra Kunstnernes Hus, Oslo. Foto: Vegard Kleven.

Kunst som straff, Kunstnernes Hus, Oslo

Benytter anledningen til nok en gang å tippe på hatten til KORO-prosjektet Agder kunstakademi som ble avsluttet nå i vinter med en utstilling på Kunstnernes Hus, åpen til midten av januar. De siste tre årene har Thora Dolven Balke og Kristine Jærn Pilgaard (i samarbeid med Solfrid Kjetså, Sverre Gullesen, Hege Nyborg, Dag Erik Elgin og en rekke gjestelærere) drevet et kunstakademi for innsatte i Agder fengsel. Det er et stykke partisipatorisk kunst som verken mister det estetiske arbeidets egenverdi av syne eller ender opp med å håndtere deltageren som bevisstløst materiale. Godt gjort!

Øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender finner du her.