Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2015? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer inviterte gjester og våre egne skribenter kunståret. Den tredje i rekken er Natalie Hope O’Donnell, som bor i Oslo og er kurator for samtidskunstprosjektene i prosjektet Munchmuseet i bevegelse 2016-2019. Hun gjør også sluttarbeid på en avhandling med tittelen Space as Curatorial Practice på Arkitekthøyskolen i Oslo.
UTSTILLINGER
Jeg noterer med glede at 2015 er det året hvor mange viktige kvinner i kunsthistorien har fått separatutstillinger ved museene i Norge. Da tenker jeg, først og fremst, på Hannah Ryggen på Nasjonalgalleriet, Hilma af Klint på Henie Onstad Kunstsenter, Anna-Eva Bergman på Museet for Samtidskunst, og Frida Hansen på Stavanger Kunstmuseum. Jeg gleder meg til å se Sidsel Paaske-utstillingen som kommer på Nasjonalmuseet. Bedre sent enn aldri, og kudos til mindre institusjoner som Kunsthall Oslo, som viste mange av disse kvinnelige kunstnerne før museene kom på banen.
Beste tematiske gruppeutstilling for meg var In Search of an Author på UKS, som utnyttet lokalene til det fulle med interessante installasjonsløsninger, som ivaretok det performative som utstillingstittelens referanse til Luigi Pirandellos teaterstykke lovet. Sara Eliassens film A Blank Slate, som spiller på og utfordrer filmhistoriens tradisjonelle blikk på kvinnerollen, og Roderick Hietbrinks hysteriske video-installasjon IMWORKINGONIT var noen av høydepunktene i utstillingen.
EVENT
Her er jeg noe inhabil, ettersom dette var en forelesning i regi av Norsk Kuratorforening, hvor jeg er styreleder, men Natasha Marie Llorens’ The Insanity of Passing: Risk, radicalism, and other necessary delusions in curatorial pedagogy på Hordaland Kunstsenter i juni var noe av det mest reflekterte og sensitivt «stedsspesifikke» jeg har opplevd fra en foredragsholder.
Hun knyttet sine erfaringer fra undervisningen av kuratorstudenter i New York til den gjenoppstartede kuratorutdannelsen ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen, og til Ane Hjort Guttus fantastiske, tankevekkende filmverk Tiden går som ble vist på Bergen Kunsthall samtidig. I New York hadde jeg også gleden av å delta på en fire timer lang seanse hvor kunstnere, lyrikere og skuespillere leste opp dikt og fortellinger av Eileen Myles, deriblant poeten selv, i forbindelse med nyutgivelsen av boken hennes Chelsea Girls. Kick-ass!
PUBLIKASJON
I Argonauts skriver Maggie Nelson om kjønn, kropp og kjærlighet på en høyst personlig måte. Tittelen henspiller på et utdrag fra Roland Barthes by Roland Barthes, hvor den franske teoretikeren sammenligner å uttrykke «I love you» med «the Argonaut renewing his ship during its voyage without changing its name». Iblandet sitater fra kjønnsteoretikere og filosofer, skildrer Nelson familielivet med sin transpartner Harry Dodge, hans sønn fra et tidligere forhold, og deres nyfødte barn, Iggy, med åpenhet, varme og brutal ærlighet. Den er til tider utleverende og navlebeskuende, men det er en viktig bok. Med Argonauts dekonstruerer Nelson etablerte relasjonsmønstre, familiestrukturer, og kjønnsuttrykk.
Læserindlæg