Det vi ser i din kommende utstilling er en slags abstraksjon gjort over poesi?
Det er ikke kun poesi. Det er noter, vitenskapsbøker, og veldig mye av de andre collagene er materiale fra gamle kunstbøker og kataloger. Jeg har også brukt gamle Art Forum, for eksempel.
Men fellesnevneren er gjenbruk av materialer.
Det er jo bare collage. Det jeg gjør nå er bare er en form for collage. Jeg har lagd mange forskjellige typer collager før, for eksempel en svær bølge med over hundre collager fra gamle seilblader. Det prosjektet handlet om reise. En matros som står og ser utover mot evigheten. Her var collagene knyttet til en historie, og ble automatisk litterære. Senere begynte jeg med abstraksjon, noe som skjedde gradvis ut ifra tegningene mine. Alle tegningene ble abstrakte. De sprang ut av det figurative, men til slutt var det kun fotografiene i collagene som hadde et figurativt element, og så endte jeg opp med å gjøre alt abstrakt til pastellutstillingen på OSL Contemporary i 2012. Selv om jeg har gått vekk fra det figurative, er det alltid elementer av språk og historie i det jeg lager. Det har jeg blant annet skjønt i denne prosessen, via Line Ulekleivs essay, men også etter å ha sett An Appetite for Painting, som vises på Museet for samtidskunst parallelt med min utstilling.
Er det et konseptuelt valg å male abstrakt akkurat nå?
Nei. Det handler om frigjøring, og det å gjøre hva man har lyst til, for jeg er så innmari streng. Du kan tenke deg… Nå har jeg tegnet disse sirlige tegningene mine i årevis. Jeg orket ikke mer. Det tar så lang tid, og krever så stor konsentrasjon for å holde det på plass, og jeg har forandret meg. Rett og slett.
Du har brutt igjennom en hinne.
Jeg liker å tegne. Men jeg merker det er mye bedre for meg å lage det jeg lager nå.
I forhold til livet eller kunsten?
Begge deler. Det er en aksept som ligger der. Man ender opp med en praksis som man ikke kan kontrollere for mye, og hvis du forsøker å kontrollere det så slår det tilbake. Det er rett og slett skadelig for deg selv.
En form for selvtortur.
Ja. Jasper Johns sa en gang at som kunstner må du gi opp alt, inkludert det å forsøke å være en flink kunstner. Det for deg som kunstner å gjøre dette intervjuet med meg er en egen ting, det å male abstrakt er en egen ting. Alt har sin plass, og i det ligger det et eget språk.
Det murrer en spenning i arbeidene dine, i form av noe ekspressivt som er i ferd med å bryte vekk fra noe veldig harmonisk.
Det høres veldig bra ut.
Er det noe du søker bevisst?
Det er sånn jeg er. Det er vanskelig for meg å ha et presist språk knyttet til dette, da det er såpass ferskt. Kun tre år.
Det er enklere å snakke om andres arbeider enn sine egne, men her er det dine følelser vi snakker om.
Hvis kunsten ikke følger livet, hvis det ikke kommer innenifra, så blir det ikke bra. Hvis du kun lager kunst ut fra forestillinger om hva du tror er bra – det du tror er estetisk eller konseptuelt riktig – hva skjer da? Hvis du tror at alt kan løses mentalt, ved å tenke deg fram til ting, da feiler du som kunstner. Man må bruke hjertet, eller la oss kalle det intuisjon.
Man gråter ikke med hjernen. Man gråter med hjertet…
Mari Slaattelid tar opp dette med relevansen av kunst i tiden vi lever i, og hun sier at maleriet skal være relevant på sine egne vegne, til enhver tid. Hun sier at abstraksjonen er noe man kan vurdere med intuisjonen, og at det ikke kan artikuleres. «Is not painting itself a present reality?», sier hun. Det er en utrolig god setning. «Effective on its own terms,» sier hun også. Det er en superenkel filosofi. Om man spør seg masse spørsmål kontinuerlig, og det gjelder i livet og, hvis man grubler og grubler, forstår vi likevel ikke alt, for det er umulig. Det er det rommet kunsten fyller. Den har mer enn nok med seg selv. Den trenger ikke nødvendigvis si mer eller mindre. Maleriet kan ha en hel verden i seg, men det er ikke dokumentarisk, og kan ikke illustrere noe, som Slaattelid også påpeker.
Er det abstrakte og det figurative i konflikt?
Nei. Vi er alle på jakt etter sannhet. De finner ut mer og mer innenfor vitenskapen, som alltid spiller en rolle i det jeg lager, fordi jeg er opptatt av universet. 95% av universet forsker de ikke engang på, fordi de ikke har tilgang til det. Det er sort materie.
Litt som London Library.
Saken er at den dagen det virkelig går opp for mennesket at vi aldri kommer til å forstå alt helt og aksepterer det, så kommer det til å bli frigjort ekstremt mye energi på jorden. Kanskje det skjer akkurat nå, en slik prosess av erkjennelse. Vi lever i en veldig urolig verden akkurat nå. Hvis man tror at det å tenke seg til alt er en løsning, vet man ingenting. Man får ingen innsikt av det. Det er forskjell på kunnskap og innsikt.
Litt som å sitte på hytta om kvelden og se på stjernene, der det å ha kunnskap er å vite hvor langt unna de er, og hva de heter. Mens innsikten er det å føle at de nesten detter ned i hodet på deg, og at det er noe de faktisk også gjør.
Nettopp. Der har vi det.
Du har blitt koblet opp til Karl Holmquist i den kommende utstillingen.
Ja, det er Stina Högkvist som kurator som synes det er en interessant kombinasjon. Koblingen er blant annet det at vi begge sampler og approprierer.
Han abstraherer språket.
Ja. Jeg føler mer at jeg forsøker å rense opp i noe. Det jeg trenger som kunstner er et utgangspunkt, hvis jeg hadde stått foran et hvitt lerret så hadde jeg følt avmakt. Jeg har alltid jobbet sånn. I de figurative tegningene mine var motivene hentet fra blader, og jeg koblet dem sammen og lagde nye motiver. Jeg har alltid blitt inspirert av å se på ting.
Med en gang du finner noe, så føler du at det er naturlig ditt?
Det er en utrolig kul tanke, og noe jeg aldri har reflektert over.
Jeg vet ikke om jeg har tenkt over det selv.
Det at man bare gjør det til sitt, ser på noe og tenker; «det der har jeg lyst til å gjøre det med.»
Det er rimelig grenseløst.
Det er kanskje det, men jeg opplever meg selv som utrolig forsiktig og streng, og jeg slipper bare ut det jeg tør å slippe ut. De første tegningene mine var så utrolig forsiktige. Gradvis har jeg turt å slippe meg løs, slippe taket, og har sluttet å holde meg selv tilbake. Jeg vil ha glede av å lage kunst, og få lov til å utvikle meg. Enhver kunstner som har jobbet i mange år har så mye erfaring, visuell og praktisk. Jeg har vokst opp i dette, og fikk kunsthistorie inn med teskje fra jeg var liten. Den erfaringen sitter i kroppen, og kan man kan bruke den, hvorfor da ikke gjøre det? Men jeg synes det ikke er grenseløst det jeg gjør.
Du går over en grense ved å tørre å vise de nakne platene på et museum, og male over eksisterende bøker. Arbeidene er veldig sårbare.
Fordi de ikke er rammet inn?
Ikke helt ferdige.
Det er en sinnstilstand. En dag får jeg det til. Dagen etter går det ikke. En uke har jeg flyt, neste uke får jeg ingenting til. De nye arbeidene mine tar lang tid å lage, selv om det tar veldig kort tid hvis jeg først får det til. Jeg kan også knote i en uke, og ende opp med å kaste alt.
Det impulsive kan ikke provoseres fram.
Nei. Det kan det ikke. Det handler om energi og lyst. Samtidig handler det også om en slags sone, en sone av mestring. Resultatet av knoting kan også være bra. Abstraksjon er alltid knyttet til prosess, det er en form for forskning i et språk der man hele tiden flørter med usynlige og uetablerte grenser. Spørsmålet «er dette lov?» dukker opp hele tiden. Man blir redd for banalitet, men også for å konfrontere en følelse. Overgangen fra atelieret til museet blir da veldig skummel. Akkurat nå er jeg veldig redd for hvordan dette blir mottatt, fordi det mangler det konsentrerte.
Men impulsen blir ikke borte i museet.
Det forsvinner alltid litt. For meg handler det om at arbeidene puster, og det reflekteres i hvordan jeg administrerer livet mitt, der jeg blir mer og mer opptatt av å puste. Plutselig befinner du deg i en tilstand der du bare har det bra, i neste øyeblikk kan man bli helt forknytt. For å klare å lage et bra abstrakt arbeid er det viktig å kunne puste, ellers blir det fort stivt. Jeg snakker ikke om den maskuline gesten, som i det ekspressive pondus-strøket, det er mer en utforskning av forskjellige ting.
Har du følt det vanskelig å bryte forventningene til det du lager, i og med dette skiftet fra sirlige tegninger til en mer røff abstraherende virksomhet?
Det var veldig vanskelig, men jeg har inntrykk av at det ble godt mottatt av alle. Nasjonalmuseet kjøpte inn et arbeid, og folk som ikke lagde kunst selv var fascinert.
Hva er collage?
Collage er som maleri. Det er noe alle kan gjøre. Det første folk tyr til når de er amatører er maleri eller collage. Barn, ungdom. Det er noe utrolig basalt med det.
Så tegner barnet den første solen, skyen eller treet, og så kommer foreldre og lærere inn i bildet og oppmuntrer dem vekk fra det «rene maleriet» og mot det figurative.
Det å la være å være flink er noe jeg jobber med hele tiden, for jeg var en såkalt flink pike, og vellykkethet har blitt tredd nedover hodet mitt. Det er noe jeg aldri kommer til å bli helt kvitt, og sannsynligvis må jobbe med resten av livet. Jeg føler jeg er i en slags vedvarende transformasjon. Det er som å være i krig. Det er sånn det er å være kunstner. Det er å være i en form for krigføring med seg selv, å få til disse arbeidene uten å være flink. Den største fienden er deg selv. Jeg vil ha et godt liv, ikke et miserabelt og trist, og hva innebærer det egentlig? Det innebærer å få fred. Og det innebærer at jeg får brukt potensialet mitt. Hvordan skal man få brukt potensialet sitt hvis man hele tiden motarbeider seg selv, eller hele tiden gjør det andre synes du burde gjøre. Dette høres kanskje ut som floskler.
Dette høres ikke ut som floskler. Det høres ut som sannhet.
Den eneste måten å få laget gode arbeider på, er å utvise en form for selvdisiplin. Du kommer ingen vei, og får heller ikke utviklet deg som menneske, uten selvdisiplin. Som kunstner er det helt essensielt, da ingen egentlig krever noe av deg.
Det handler om å se hva du trenger for å kunne gå et steg videre.
Jeg kunne egentlig tenkt meg å gå inn i noe veldig abstrakt der maleriet er sin egen verden. Jeg trenger ingen av disse tingene, ingen av bøkene eller arkene, og strengt tatt kunne jeg bare stå foran et hvitt ark og male. Da blir man omtrent som en munk, og jeg er inspirert av munker i Kina, som jobbet med enorme kalligrafiske tegninger utført med store pensler.
Inn i sonen.
Det skulle bety én ting, det de lagde, og det skulle utstråle én ting. Dette blir kanskje veldig hokus pokus for oss på denne siden av jorden, men det er kanskje ikke så hokus pokus, fordi når du fortolker mine arbeider så stemmer det overens med mine refleksjoner. Hvordan kommer du fram til det ved å se på det bildet, det abstrakte bildet?
Hva tenker du om det såkalt modernistiske, abstrakte maleriet? Er det akseptert?
Nei. Jo. Nei. Ikke i dybden. Noe er akseptert og kanonisert. Men når det kommer til kunst er det generelt en tendens at folk ikke tør å sette seg inn i det, eller engang vise nysgjerrighet. Det er veldig norsk. I utlandet er det mer i folks bevissthet at kunst har en selvklar viktighet, og er noe man har en ydmykhet og respekt for. Men i Norge er det noe suspekt forbundet med kunst.
Det gjelder jo i forhold til poesi også. Er poesi et premiss i arbeidene dine?
Nei, men det at jeg maler over bøker og trykket materiale, fører til at rester av skrift spiller en rolle. Det blir jo poesi, i og med at det rent fysisk skinner igjennom i arbeidene. Selv om jeg har forsøkt å nå et nullpunkt, så er det ikke det verkene har blitt. Det har blitt poesi. Noen ganger aktiviserer bakgrunnen en følelse som forsterkes når jeg maler på den. Det ender opp med å minne folk om noe, fordi bakgrunnen er et kjent element og ikke en ren flate. Der oppstår det en liten historie.
Universet er en tematikk du har vært innom tidligere.
Jeg er utrolig fascinert av det. Det kommer fra fascinasjonen for det store, men jeg forsøker å koble det sammen med det lille og hverdagslige.
Arbeidene dine ser veldig personlige ut. Det er mange personlige valg som ligger bak.
Det er noe uhåndgripelig der, som muligens stammer fra tilfeldigheter. Det er det som er viktig, at man tør å la tilfeldigheter slippe til, og ikke ta kontroll.
Hva forsøker du å kontrollere?
Jeg legger jo ting i grid, i montere, det er umulig å bare slenge det i en haug. Det er et system som oppstår når jeg legger disse tilsynelatende tilfeldig produserte arbeidene sammen i konstellasjoner og inn i en vitrine. Det er en strenghet i det, og det er deilig å legge disse bildene ved siden av hverandre. Å flytte på ting er ferdiggjøringen av arbeidene. Der ligger det et intuitivt system. Det gjør meg rolig, fordi det jeg er god på, er å flytte ting… Jeg er mest redd for at det blir for mye informasjon, og ønsker ofte egentlig bare å hinte til temaer, som for eksempel universet. Men når man først skal vise kunst, så må man forholde seg til det faktum at noen skal se det, og da er det at det står noen setninger her og der en inngang. Man må ikke forsøke å være for kul, man skal også være litt generøs.
Ta inn noen flaue eller barnslige elementer.
Ja.
Vise en svakhet som gjør styrken tydeligere.
Akkurat nå er jeg midt i dette, og jeg har en skepsis til det jeg har gjort. Spørsmål som «er dette nødvendig?» eller «hvorfor må jeg gjøre disse tingene på disse bøkene?», dukker opp. Men så aksepterer jeg at det er slik det har blitt. Jeg synes det er gøy å jobbe med dette akkurat nå, for å formidle frihetstrangen jeg har, og gi faen rett og slett. Jeg har store problemer med å gå opp i størrelse, og synes det er utrolig behagelig å jobbe med disse små arbeidene. Man kan selvfølgelig bare male ut felter i et stort abstrakt maleri, men jeg gjør det heller på denne måten.
Det er noe tradisjonelt i arbeidene dine også. Jeg aner et snev av nostalgi. Du bruker for eksempel gusjete farger, som appellerer til meg på samme måte som kornete fotografier gjør.
Altså, alt jeg gjør har hatt et litt gammelmodig preg, og det vet jeg ikke hvor kommer fra. Det bare er der, og det går ikke bort. Jeg er bekymret over at det kanskje ser litt gammeldags ut. Jeg kunne brukt materialer fra åtti-tallet og nitti-tallet, men jeg går for det jeg går for, fordi jeg liker det og stoler på det.
Da blir kritikeren truende, når identiteten er bundet til verket.
Det gjør det alltid når du lager kunst, hvis det kommer innenifra. Noen ting har man en refleksiv avstand til, andre ting blir man mer forelsket i. Det å se på noe og tenke «det liker jeg veldig godt», mens andre ting vet man ikke helt hvordan man skal forholde seg til, men beholder det som et element allikevel. Det er ikke alltid så farlig at det ikke er så bra…
Du følger vel en tråd som ikke har blitt nøstet helt opp tenker jeg…
Jeg tenker kunsthistorien er rimelig kort i forhold til menneskets historie, og at vi ikke er helt ferdig med noe. Om det er år 1525 eller år 1925 eller 2014 eller…
Eller år 2666.
Det betyr ikke så mye. Jeg har masse årstall i arbeidene, og de er også synlige hvis man ser nøye etter.
Du har hatt en rimelig jevn karriere.
Jeg opplevde en boost da tegning var i vinden på begynnelsen av 2000-tallet og fram til utstillingen på Kunstnernes Hus, og så kom det en litt rolig periode. Jeg brukte den tiden på å finne opp meg selv på nytt. Stillheten hjalp meg. Jeg hadde nådd et punkt der det ble for mye. Da begynte jeg å eksperimentere, og jeg lagde så mye dårlig, og det tok så mye tid. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå. Faktisk var jeg helt lost in space en stund. Det var vanskelig. Inspirasjonen var ikke der lenger, men jeg vurderte aldri å slutte, for jeg er en fighter. Skal man få til en internasjonal karriere som jeg ønsket meg en stund, må man være i det hele tiden. For mennesker som meg, som liker å være på hytta hver helg og ønsker meg et utviklende og godt liv, fungerer ikke det. Jeg hadde blitt spist opp med en gang. Det hadde ikke vært noe igjen av meg. Jeg tåler det ikke og hadde blitt utslitt og tom. Da får jeg bare lage det jeg tror på og brenner for. Det blir noe annet.
Sartre sier «Hva er poenget? Er det å ha suksess? Hva skal da bety noe når man har hatt suksess?»
Anerkjennelse er viktig, men jeg trenger ikke suksess. Det handler om integritet. Suksess kan være et blaff i vinden, en flopp om et år.
Eller hundre år.
Det hadde vært utrolig kult om man kom dit at man bare gir helt faen i anerkjennelse og. Det å skulle være i denne ensomme tilværelsen og lage disse tingene, basert på en historie som har vært rimelig nerdete, som så skal dyttes ut på et publikum – det er jo helt absurd. Det er egentlig helt feil. Alle skal se det, mens det du egentlig har lyst til er å gjemme deg bort. Kontrasten og nådeløsheten i det å bli sett og vurdert er viktig for å utvikle seg som kunstner. Peter Handke sier noe veldig fint blant alt det stygge i takketalen til Ibsen-prisen. Han sier: «Skam dere som gir rom for hysteri, fordi dere skygger over det egentlige rommet», og «dere som tror dere vet hva som er riktig og galt vet ikke noen ting». Dette med det egentlige rommet finner jeg interessant – det man ikke kan forklare, som har sitt eget språk og er legitimt uansett og til enhver tid. Da er ingenting farlig lenger. Ingenting. Jeg hørte en gang Vanessa Baird snakke om «det fineste av det fine», det man ikke kan forklare, og det er det vi holder på med. Når vi får det til. Kunst skal røre. Man skal kjenne det i mellomgulvet.
Eller få en klump i halsen.
Ja. Det skal ikke være et slag i trynet. Det skal røre.
