2020! Hva skal man si. Det er i alle fall et år som vil bli husket, uansett hvor sterkt behovet måtte være for å glemme det. Dette pandemiens år, hvor covid-19 har ikke bare har tatt liv, men også tatt fra oss muligheten for normal sosial omgang og reisevirksomhet, gjort mange arbeidsløse og ødelagt livsprosjekter. Kunstfeltet og kunstnerne er blant dem som har vært og er rammet av restriksjoner og nedstenginger, og selv om det her i Norden har vært rullet ut en del større og mindre kompensasjonsordninger, finnes det folk og prosjekter som har falt utenom ordningene. Og ved inngangen til 2021 er det både i Norge, Sverige og Danmark høyst usikkert når kunstinstitusjonene kan åpne som normalt igjen.
Helt siden 2011 har Kunstkritikk rundet av hvert år med en julekalender, hvor vi ber tjuefire utvalgte skribenter – en miks av våre egne kritikere og redaktører og andre aktører i kunstfeltet – om å trekke frem sine favoritter fra kunståret. I julekalenderen 2020 forsøkte vi å stramme inn konseptet ved å presisere at vi ønsket tre utstillinger fra de nordiske landene. Et slikt ensidig fokus på utstillinger er naturligvis diskutabelt, siden kunst kommer i så mange andre formater, og det kunne kanskje virke litt umusikalsk akkurat i året koronaen rammet oss, da museer og gallerier i perioder måtte stenge og tenke alternativt. Men presset på å kunne oppleve kunst i fysiske rom var noe av grunnen til at vi ønsket å prioritere nettopp utstillingene.
Uansett er det alltid noen som tar seg friheter i møte med et strengt konsept, så selv om årets «best of» hovedsakelig består av et utvalg utstillinger, har en del av bidragsyterne våre sørget for å også få med andre kunstrelaterte hendelser som preget 2020. Den geografiske begrensningen vi satte var naturlig nok lettere å etterleve, da få har vært utenfor eget hjemland i året som gikk.
Mest omtale i kalenderen fikk norske Ways of Seeing Collective (Sara Baban, Hanan Benammar, Pia Maria Roll, Birgitte Sigmundstad), som har blitt trukket frem tre ganger: to ganger for Youtube-serien Ways of Seeing-TV, og en gang i relasjon til rettssaken mot eks-justisministerfruen Laila Bertheussen, som pågikk i høst, og som WOS-TV dekket på sin egen måte. Intendant ved Tromsø Kunstforening, Leif Magne Tangen, kaller prosjektet rett og slett for «det beste norsk TV har å by på i 2020».
At Ways of Seeing, som arbeider tverrkunstnerisk, kollektivt og aktivistisk med særlig å rette oppmerksomhet mot høyreekstremismen i samfunnet, er nevnt flest ganger, sier ikke bare noe om julekalenderbidragsyternes uregjerlighet, det sier først og fremst noe om hvor viktig og relevant prosjektet har vært helt siden stykket Ways of Seeing hadde premiere på Black Box Teater i Oslo i 2018.
I den grad Kunstkritikks julekalender kan betraktes som en rangering, finner vi på delt andreplass hele sju utstillinger som ble trukket frem to ganger hver. Den eneste norske utstillingen blant disse er Henie Onstad Kunstsenters store retrospektiv med den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää, Áillohaš (1943-2001). Kunstneren Synnøve Persen skriver om utstillingen at den «vil være døråpner for de som ikke kjenner den samiske kulturen så godt», men at den også «vil gi samer kunnskap om seg selv og åpne veiene inn til egen kultur, gjennom kunsten».
Tre danske utstillinger er nevnt to ganger. Blant dem er Anna Weile Kjærs gruppeutstillingskonsept Ghosthouse på Den Frie Udstillingsbygning i København. Kunstkritikks kritiker Louise Steiwer omtaler den som «årets friskeste udstillingsformat» og skriver at «mellem gespenster og klovne, kitsch og absurde mordscener opstod en ægte unheimlich energi, der blev siddende i kroppen i flere dage».
Også Goodiepals viltre soloutstilling Unboxing the Goodiepal Collection på Statens Museum for Kunst ble nevnt to ganger. Ifølge Kunstkritikks danske redaktør, Pernille Albrethsen, viste Goodiepal «hvad en udstilling kan være, hvordan samtalen om kunst kan være og, ikke mindst, hvor eksperimenterende et nationalgalleri, [Danmark] faktisk har».
Ursula Reuter Christiansens To the Blue Hell på kunstnerdrevne Bizarro i København, en utstilling kunstneren Tal R beskriver som «monumenter i knæhøjde med små perlemorsfarvet kvinder, der kalder på hinanden, på sig selv og på hemmeligheder i al almindelighed», har også fått to oppføringer i kalenderen.
Også tre svenske utstillinger er med på delingen av andreplassen. Blant dem er Michael Rakowitz’ utstilling The Invisible Enemy Should Not Exist (Room G) på henholdsvis Malmö konsthall og Tensta konsthall i Stockholm, som tok for seg destruert kulturarv i det tidlige Mesopotamia. «Nye erkendelser opstår, minder vækkes, men fortiden får vi aldrig tilbage i dens oprindelige form», skriver den danske kunstnerduoen Hesselholdt & Mejlvang om Rakowitz’ utstilling.
Om Johanna Gustafsson Fürsts Ympa orden, piska min tunga på Accelerator i Stockholm skriver Kunstkritikks kritiker Valerie Kyeyune Backström følgende: «Rörelsen, motståndet, musikaliteten i Gustafsson Fürsts skulpturer som tampades med modersmål och språkpolitik kommer jag att bära med mig länge.» Utstillingen handler om forsvenskingen av Tornedalen, og ble også trukket frem av Lars-Erik Hjertström Lappalainen, som skrev en sterk og personlig anmeldelse av den for Kunstkritikk.
Lappalainen er også én av to som nevner Éva Mags Det finns en plan för det här på Bonniers konsthall i Stockholm. «Människor som skrot, skrot som bärare av intima relationer. Och i allt detta svårigheten att vara tillsammans i en vardag definierad av relationen till produktion. En otrolig utställning», skriver han.
Fjorten av utstillingene som trekkes frem i kalenderen er gruppeutstillinger, og mer enn tretti er soloutstillinger. Når det gjelder soloutstillingene er det en viss overvekt av maleri – blant dem Miriam Cahn, Lena Cronquist, Faith Ringgold, Runhild Hundeide, Calle Segelberg, Lina Bjerneld og Windy Fur Rundgren – men de fleste medier er representert. Det er også en liten overvekt av kvinnelige kunstnere i årets kalender, og bildet som dannes av nordisk samtidskunst anno 2020 er forholdsvis mangfoldig. Tjueen av de nevnte utstillingene er anmeldt på Kunstkritikk.
Ellers er det påfallende få større museumsutstillinger i kalenderutvalget – hovedvekten ligger på kunsthaller og gallerier. Det kan naturligvis ha med interessene til bidragsyterne våre å gjøre, men det er nærliggende å tenke at det kan være en konsekvens av at de fleste museene har måttet holde stengt i deler av året, og avlyse eller utsette deler av sitt planlagte program. Når det gjelder situasjonen i Norge, kan mangelen på museumsutstillinger i kalenderen åpenbart også ha med å gjøre at det nye Nasjonalmuseet, som egentlig skulle ha åpnet i 2020, forsatt står der som en uinntakelig borg, uten at hele skylden for det kan legges på pandemisituasjonen.
Bergen Kunsthall pleier å omtale den årlige Festspillutstillingen – som i 2020 tilfalt den samiske kunstneren Joar Nango, som jeg selv trakk frem i mitt kalenderbidrag – som det mest prestisjefylte oppdraget en norsk kunstner kan bli tildelt i hjemlandet. For noen år tilbake var det en sannhet med modifikasjoner, da det å få en større utstilling på Museet for samtidskunst også var ganske så gjevt. Men det begynner å bli lenge siden Tori Wrånes’ trolske solo fylte det gamle museets saler som den siste før stengningen i 2017.
Nå er åpningen av Nasjonalmuseet utsatt helt til 2022. Det er en skandaløs situasjon, som går ut over hele det norske kunstfeltet, og ikke minst norske kunstnere. Fire-fem år uten et fungerende museum for samtidskunst er merkbart. Selv om Nasjonalmuseet fremstår som et gedigent sort hull som sluker penger og faglig kompetanse, er det heldigvis mye liv i det norske kunstmiljøet, og til tross for pandemien har det poppet opp en mengde nye visningsrom i løpet av 2020. Men naturligvis verken kan eller skal den kunstnerdrevne scenen, de mindre institusjonene eller private museer som Astrup Fearnley og Henie Onstad spille den rollen som det fraværende Nasjonalmuseet skulle ha spilt.
Når det gjelder avvikene fra kravet vårt til bidragsyterne om å forholde seg til utstillingsformatet, faller de i to hovedkategorier. Ikke overraskende er den ene ulike digitale formater, som den tidligere nevnte Youtube-serien til Ways of Seeing Collective, den finske kunstneren Jaako Pallasvuos Instagramkonto Avocado Ibuprofen og den britisk-danske kunstnerduoen Sophie Carapetian og Jakob Jakobsens podcast Social Crisis! Mental Crisis! Den andre kategorien er – heller ikke spesielt overraskende – aktivistiske markeringer, som den store Black Lives Matter-markeringen utenfor Stortinget i Oslo 5. juni, og en annen BLM-relatert protest, den såkalte bysteaksjonen i København, hvor en gipsbyste av Det Kgl. Danske Kunstakademis grunnlegger Frederik V ble kastet i havnebassenget og ødelagt.
Så relevante som disse sakene er i beskrivelsen av året 2020, virker det på sin plass at bidragsyterne ikke gjorde helt som de ble bedt om. Selv om digitalisering ikke er noe nytt, har den ekstreme graden av skjermavhengighet vært definerende for opplevelsen av det siste året. Og Black Lives Matter-bevegelsen var helt klart noe av det vesentligste som skjedde i 2020, og vil utvilsomt være en viktig kraft både i og utenfor kunsten også i tiden fremover.
Samtlige bidrag til Kunstkritikks julekalender 2020 kan leses her.
