Representasjon betyr noe

Uttalelsene fra ledere ved norske kunstinstitusjoner etter årets Black Lives Matter-aksjoner tyder på at det ikke er viljen det står på i arbeidet for større mangfold.

Fra åpningen av jubileumsutstillingen Fadlabi – The Onset of Vertigo. Kunstnernes Hus 90 år, 5. juni på Kunstnernes Hus. Foto: Julie Hrncirova.

«Kulturdepartementets mål er et krafttak for mangfold», heter det i forslaget til kulturbudsjett som den norske kulturministeren Abid Raja (Venstre), la frem nylig. Samtidig gikk regjeringen, i en annen del av forslaget til statsbudsjett, inn for å videreføre støtte på 1,8 millioner kroner til den islamfientlige bloggen Human Rights Service, antakelig for å tekkes Fremskrittspartiet, som de trenger støtte fra for å få budsjettet sitt gjennom. Uansett – fokuset på mangfold i kulturbudsjettet sier nok ikke bare noe om Rajas personlige engasjement, selv om han fra han tiltrådte i januar har vært tydelig på at han vil arbeide for økt mangfold i kulturlivet. Det sier også noe om det intensiverte fokuset internasjonalt på spørsmål om representasjon og strukturell rasisme, som har preget det året vi er inne i.

Den amerikanske stiftelsen Black Lives Matter ble etablert allerede i 2013, mens Barack Obama fortsatt var president, som en reaksjon på frikjennelsen av mannen som drepte Trayvon Martin. Organisasjonen vakte raskt oppmerksomhet utenfor landegrensene, også i Norge. Men etter det brutale politidrapet på George Floyd 29. mai i år, som ble møtt med store protester og markeringer både i USA og verden forøvrig, er BLM ikke bare betegnelsen på en global og bred antirasistisk bevegelse, men også et internasjonalt imperativ. BLM oppleves nå som et vannskille på samme måte som metoo gjorde i 2017, i den forstand at det har blitt noe «alle» snakker om og må forholde seg til. Slagordet «black lives matter» brukes ikke lenger bare om spesifikke krav om rettferdighet for ofrene for rasistisk motivert politivold, men om en mer generell kamp mot alle former for rasisme i alle mulige deler av samfunnet – også i kunstfeltet.

I begynnelsen av juni, da bevegelsen tok av, ble det arrangert store demonstrasjoner i Norge. I Oslo samlet nærmere 15 000 seg foran Stortinget 5. juni. Blant demonstrantene var det mange kunstnere og kulturarbeidere. Dessuten kom en rekke kunstinstitusjoner med ulike støtteerklæringer til BLM-bevegelsen i sosiale medier, blant annet i forbindelse med #blackouttuesday-aksjonen 2. juni, da folk over hele verden postet svarte kvadrater i sosiale medier for å markere støtte. Men særlig de svarte firkantene, som ble postet både av privatpersoner og institusjoner, ble raskt møtt med kritikk og avfeid som uforpliktende posering.

Langsiktig aktivisme

Blant dem som stilte spørsmål om hva det betyr at kunstinstitusjonene går ut og støtter BLM-bevegelsen, var en gruppe kunstnere som opprinnelig samlet seg for å arbeide med metoo-spørsmål i 2018, og som dengang sto bak oppropet «Nei til maktbruk i kunstfeltet». Gruppen, bestående av Amber Ablett, Idun Baltzersen, Hanan Benammar, Lona Hansen, Anna Ihle, Camilla Renate Nicolaisen og Sara Rönnbäck, laget et spreadsheet med oversikt over hvordan sentrale norske kunstinstitusjoner hadde reagert eller ikke reagert på BLM, og en mal til et brev som oppfordret institusjonene til å lage forpliktende handlingsplaner.

Fra åpningen av jubileumsutstillingen Fadlabi – The Onset of Vertigo. Kunstnernes Hus 90 år, 5. juni på Kunstnernes Hus. Foto: Julie Hrncirova.

– Ved å gjøre brevet vårt til kunstinstitusjonene offentlig, og ved å dele det og invitere andre til å arbeide med oss ved hjelp av dokumenter på nettet, håpet vi at vi i fellesskap kan fortsette å stille visningsstedene til ansvar. Selv om mangfold, representasjon og vestlig kanon ikke er nye diskusjonsemner i kunstfeltet, så var den svarte firkanten et tydelig eksempel på performativ støtte, og vi håpet at det å henvende oss direkte til institusjonene om deres antirasistiske strategier ville hjelpe oss til å reflektere over virkelig endring i bransjen vår og konkrete skritt for å få det til å skje, skriver gruppen i en e-post til Kunstkritikk.

Aksjonen var inspirert av en tilsvarende aksjon som den britiske kunstkritikerduoen The White Pube sto for, og det norske brevet er en oversettelse av deres brev, lett tilpasset norske forhold. Brevaksjonen fikk litt omtale rundt lanseringen i begynnelsen av juni, blant annet i en artikkel i Aftenposten, men diskusjonen om museene og gallerienes forhold til BLM stilnet ganske raskt. I stedet har debatten i norske medier særlig rast rundt undervisningen på Kunsthøgskolen i Oslo, statuer av Winston Churchill og Ludvig Holberg og en benk til ære for Carl von Linné.

I motsetning til det svenske BLM-oppropet «Tystnad är vold», som ble sendt ut anonymt, har den norske gruppen stått frem med navn, men da Kunstkritikk tok kontakt for intervju, valgte de å svare kollektivt. De forteller at responsen de fikk fra institusjonene var litt blandet, men for det meste positiv.

– Mange institusjoner la frem praksiser de allerede hadde innført, men innrømmet at de trenger å gjøre mer. Noen svarte at brevet og «påtrykket» var velkomment og noe de ønsket seg, og samtalene våre fortsetter. Det ble også uttrykt noe kritikk i sosiale medier og aviser, men vi fikk ingen kritikk i innboksen vår.

Noe av kritikken i sosiale medier gikk på tonen i brevet, som ble beskrevet som «totalitær», «hard» eller «frekk». – Vi vil gjerne invitere de som reagerer slik til å reflektere over akkurat hva det er som trigger forsvarsreaksjonene deres, og hva som er så provoserende eller radikalt ved å be store institusjoner om å jobbe med antirasistiske strategier og en rettferdig og demokratisk samfunnsrepresentasjon, sier gruppen.

De forteller at en håndfull institusjoner inviterte dem til å følge opp med et møte, noe de satte pris på, men avslo ettersom de opplevde at de manglet kompetanse til å være konsulenter. Istedet ga de institusjonene forslag om hvem de kunne motta råd fra. Særlig trakk de frem Critical Friends, et nettverk som Kulturrådet tidligere har gitt støtte til.

Critical Friends: Alexander Montgomery-Andersen (Grønland), Jeannette Ehlers (Danmark), Ninos Josef (Sverige), Nayab Ikram (Åland), Sandra Mujinga (Norge), Nermine El Ansari (Island) og Kemê Pellicer (Finland). Foto: Marta Anna Løvberg.

Kunstmetoo-gruppen understreker at de ser aktivismen som en langsiktig praksis, og at de ikke forventer noen plutselig endring i kunstinstitusjonene.

– Vi har blitt foret med ideen om at kulturfeltet er progressivt per se, men vi tror ikke det er en riktig analyse. Kunstmiljøet er ikke en homogen enhet adskilt fra resten av samfunnet, det reflekterer de samme maktmekanismene og strukturene. I et land hvor hvithet er «normen» og hvor kolonihistorien har vært veldig lite snakket om, eller i det hele tatt anerkjent, mener vi at det er mye arbeid å gjøre.

– Det går så treigt

Critical Friends, som kunstmetoo-gruppen henviser til, var et nettverk av kunstnere med flerkulturell bakgrunn fra de nordiske landene. I 2019 presenterte de en liste med anbefalinger for å sikre en inkluderende nordisk kultursektor. Blant kunstnerne som deltok i dette nettverket, er Sandra Mujinga.

– Det har virket som vi har gjort arbeidet og gitt anbefalinger, og kunstfeltet har lagt det på en hylle og latt det støve ned, sier Mujinga til Kunstkritikk. – Nå har interessen dukket opp igjen, og jeg håper at det ikke bare er en trend.

Mujinga sier at hun alltid har tenkt på hvor hvitt det er i kunstfeltet. Hun mener det er viktig å spørre hvorfor institusjonene fortsetter å se ut som de gjør.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett en institusjon lage kunstutstilling om eller ta opp dekolonialisering, uten å faktisk jobbe med det internt gjennom ansettelser. Representasjon betyr noe. Før jeg ser det, så blir det performativt, og det blir en fortsettelse av å sentrere hvithet. Disse samtalene fortsetter gjennom en hvit linse, og det går så treigt. Akkurat nå er samtalene rundt dekolonialisering og strukturell rasisme avhengige av at hvite institusjoner synes det er «interessant». Vi trenger strukturell endring som sikrer at arbeidet fortsetter når dekolonisering ikke lenger er en trend.

Har et eget blindsoneteam

Samlingsdirektør for Nasjonalmuseet, Stina Högkvist, sier til Kunstkritikk at Nasjonalmuseet etterstreber mangfold i nye ansettelser, og at de er svært opptatt av at Nasjonalmuseet skal være hele folkets museum.

– Frem mot og etter åpningen av det nye museet er det et mål for oss å nå de gruppene som vanligvis ikke besøker Nasjonalmuseet, sier Högkvist.

Sammen med kurator Geir Haraldseth deltok Högkvist på BLM-demonstrasjonen i Oslo 5. juni. Et bilde av de to fra demonstrasjonen ble postet på Nasjonalmuseets Instagramkonto.

– Min deltagelse var en ren støtteerklæring til en viktig sak. Bredere representasjon og økt mangfold, både i samlingen, blant våre ansatte og i publikum, er noe Nasjonalmuseet har jobbet med over tid og vil jobbe videre med, sier Högkvist. Hun forteller at Nasjonalmuseet har egne team som jobber med å endre måten de jobber på. – Museets blindsoneteam forsøker å justere ansattes speil slik at blindsoner kommer til syne, og jobber for at museet skal bli mer inkluderende.

Nasjonalmuseets samlingsdirektør Stina Högkvist og kurator Geir Haraldseth fotografert i forbindelse med Black Lives Matter-demonstrasjonen i Oslo 5. juni. Fra Nasjonalmuseets Instagramkonto. Foto: Mohamed Abdirashid.

Högkvist forklarer at grunnen til at de har kalt det blindsoneteam, er for å vise at de er oppmerksomme på at slike blindsoner faktisk finnes og at de må jobbe aktivt og bevisst for å få til endring. Blindsoneteamet består av noen av museets egne kuratorer og samlingsmedarbeidere, som sitter der to år hver før oppgaven rullerer. De arbeider med alt fra store, overgripende forskningsprosjekter til små etikett-tekster.

– Vi ønsker at museet skal framstå som oppdatert og kritisk på alle flater og alle visningssteder. At de jobber med ting som etiketter, kan låte enkelt, men i en etikett kan det ligge mye ideologi, sier hun.

Högkvist trekker frem at Nasjonalmuseet også er medlem av Balansekunst, som jobber for et likestilt og mangfoldig kulturliv, og at de i den senere tiden har samarbeidet med Transcultural Arts Production (Trap) og Nordic Black Xpress.

– Samlingen skal speile mangfoldet i befolkningen, og derfor er representasjon og identitet aktuelt ved innkjøp av nye verk til museets samling. Her har Nasjonalmuseet ikke vært flinke nok historisk sett, men de siste årene har vi jobbet aktivt for å bli bedre. Dette arbeidet vil fortsette, sier Högkvist.

Spontan kneleaksjon

Kunstnernes Hus var også blant institusjonene som markerte støtte til BLM-bevegelsen i sosiale medier, ved å bruke hashtaggen blacklivesmatter i forbindelse med åpningen av Fadlabis jubileumsutstilling, som tilfeldigvis sammenfalt med demonstrasjonen i Oslo fredag 5. juni. En gruppe kunstnere og kulturarbeidere som møttes på Kunstnernes Hus før de skulle delta i demonstrasjonen, arrangerte også en spontan kneleaksjon foran huset.

– Flere av Kunstnernes Hus’ ansatte var med på kneleaksjonen, meg inkludert, men det var ikke arrangert av oss, forteller direktør Anne Hilde Neset. – Vi er glade for at kunstnerne bruker Huset som møtested. Kunstnernes Hus er eid av alle kunstnere i Norge og har en lang tradisjon som åsted for kulturpolitisk meningsytring og aksjon.

Neset sier at Kunstnernes Hus gjennom årene har jobbet offensivt med mangfold gjennom formidlingsprogram, ansettelser og filmprogram, og forteller at de holder på å bearbeide en handlingsplan for de neste fem årene, og kommer til å ta det videre med inn i styret og pågående strategiprosesser der.

– Vi kommer til å fortsette å samarbeide med organisasjoner som Trap, men også videreføre satsninger vi allerede gjør. I samarbeid med OCA organiserer vi en stor internasjonal utstilling om solidaritet og representasjon, som skulle ha åpnet i år, men som ble utsatt på grunn av korona og dermed kommer i januar 2021.

Å bøye buen hver dag

– Vi får ikke meningsfull endring i kunstfeltet med mindre disse tre områdene adresseres samtidig: personale, program og publikum, sier direktør for Office for Contemporary Art Norway (OCA), Katya García-Antón. – Det er ikke lenger nok eller akseptabelt å bare «inkludere» kunstnere fra marginaliserte eller ignorerte miljøer i programmet, for «inkludering» alene er ikke nok til å endre rammen som de inkluderes inn i.

Under García-Antóns ledelse har OCA de siste årene særlig markert seg med sitt arbeid for dekolonialisering, og med et spesifikt fokus på samisk kunst, nå senest med lanseringen av de samiske kunstnerne Máret Ánne Sara, Anders Sunna og Pauliina Feodoroff som representanter for Sápmi i den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen 2022.

– Jeg blir ofte spurt når vi vil være «ferdige» med samisk programmering, men det er som å spørre når vi vil være «ferdige» med demokratiet, sier García-Antón. – Vi i OCA har en enorm oppgave foran oss med å fortsette å adressere utfordringene i systemet vårt som stammer fra kolonisering, rasisme, patriarkatet, klimaendringer og så videre, på daglig basis. Det er et demokratisk imperativ, vi kan ikke bli «ferdig» med noe av dette etter bare ett eller to prosjekter.

ARISE-teamet. Bakre rekke fra vestre: Chimaobi, Tshivuma, Babu. Foran: Ruvimbo og Mwavita. Foto: Didier Muya.

I juni arrangerte OCA en ukes Instagram-takeover med organisasjonen ARISE, som var blant arrangørene av den store BLM-demonstrasjonen i Oslo.

– I dagens krise følte vi at det var nødvendig å reagere, så vi tok kontakt med Deise Faira Nunes, som vi allerede hadde arbeidet med i 2019. Vi foreslo en Instagram-takeover som et første steg, for å gi en plattform til en organisasjon som kunne fremme svarte perspektiver fra deres eget synspunkt. Hun anbefalte at vi tok kontakt med ARISE, med tanke på deres arbeid med BLM-bevegelsen i Norge og pan-afrikansk empowerment i den yngre generasjonen, sier García-Antón. Hun føyer til at OCA er i startfasen av et prosjekt sammen med den norsk-kongolesiske kunstneren og kuratoren Nicole Rafiki, som vil utvikle prosjektet i løpet av 2021, med fokus på å fremme kunstnere og tenkere fra det afro-nordiske miljøet.

García-Antón sier hun setter pris på oppfordringen til handling og veiledningen til endring i brevet fra kunstmetoo-gruppen. – Det er rundt én million mennesker i Norge med diasporisk bakgrunn, og i Oslo alene tilhører nesten en tredjedel av befolkningen disse miljøene. Til tross for disse tallene, er representasjonen i maktposisjoner i kunstfeltet fortsatt minimal.

Hun forteller at halvparten av teamet på OCA består av medlemmer av samiske, diasporiske og LGBTQI+-miljøer i Norge, som arbeider med koordinering, forskning, kuratering og kommunikasjon på mellomnivå eller seniornivå. Juryen som deler ut stipender til kunstnere skiftes ut jevnlig og er konstituert av medlemmer fra hele Norge, inkludert Sápmi. OCA har også forsøkt å åpne residencies utenfor den hegemoniske euro-amerikanske aksen, som Rio de Janeiro og Mumbai, men budsjettkutt gjorde at de har blitt lagt ned. García-Antón sier de gjerne skulle hatt en egen mangfoldsleder.

– Vi har en lang vei å gå i mangfoldsarbeidet. Martin Luther King Jr sa en gang: «Buen til det moralske universet er lang, men den bøyer seg mot rettferdighet.» Hvis vi ikke vil at momentumet som dagens sosiale bevegelser skaper skal ende i tomme forbrukerslagord, må vi arbeide sammen som ett kunstfelt for å sette dem sentralt ved maktens bord på permanent basis, sammen med og på tvers av alle samfunnsgrupper, for å kunne fortsette med å bøye den buen hver dag.

En åpen prosess

Direktør ved Bergen Kunsthall, Axel Wieder, sier til Kunstkritikk at han synes det var nyttig med ansvarliggjøringen som brevet brakte med seg.

– Selv med gode intensjoner, er de administrative nivåene ofte for langsomme og tersklene for høye, og det er noen av måtene strukturell rasisme og eksklusjon virker på. Mangfold og åpenhet er avgjørende for å reflektere samtiden vi lever i, vår konkrete kontekst. Det er viktig å tenke forbi der vi er for øyeblikket, å formulere ideer og målsetninger for mer rettferdighet i samfunnet, bredere tilgjengelighet til sosiale ressurser, inkludert kultur, en annen måte å samhandle på, en mer rettferdig fremtid.

Teaterviter Deise Faira Nunes. Fra ARISEs takeover av OCAs Instagram-profil. Foto: Deise Faira Nunes.

Wieder sier Bergen Kunsthall arbeider aktivt med programmet for å skifte oppmerksomhetsfokuset fra dominerende historiske narrativer, til områder av kunsten som har vært mindre anerkjent eller representert. Men han mener det som trengs mest er å lære og tenke nytt om våre egne strukturer, og å skape antirasistiske institusjoner, ikke bare programmer.

– Kravet om offentlige erklæringer, en slik antirasistisk handlingsplan som kunstnergruppen har bedt om i brevet sitt, er et godt skritt i denne sammenhengen, siden det gjør det mulig å formulere og diskutere organisasjonenes engasjement, sier han, og forteller at en slik plan vil være en sentral del av kunsthallens institusjonelle strategi for fremtiden.

Wieder mener spørsmålet om mangfold i personalet og styret er avgjørende, med tanke på representasjon og erfaringer, men også for dialogen med miljøer i byen og deltakelse i programmet. – Det er en åpen prosess, og selv om jeg mener det er viktig å vise ambisjoner, vil det bli enda viktigere å presentere konkrete handlinger.

Ekskluderende aktivisme?

Kristiansand Kunsthall postet 5. juni følgende støtteerklæring til BLM på Instagram: «Kristiansand Kunsthall vil stå opp mot rasisme. Dette er ikke bare et problem i Amerika, men også i Norge. Ingen skal måtte stå alene i denne kampen».

Cecilie Nissen, direktør ved Kristiansand Kunsthall, er imidlertid blant dem som har stilt seg kritisk til brevet fra kunstmetoo-gruppen. – Vi får offentlig støtte og representerer i tillegg våre medlemmer. Det er problematisk om vi skal bli politiske aktivister på den måten de krever, uttalte hun til Aftenposten i juni.

På spørsmål fra Kunstkritikk om ikke nettopp det å motta offentlig støtte er noe som forplikter til å arbeide mot diskriminering, for å nå et bredt publikum og ha et mangfoldig program, sier Nissen at Kristiansand Kunsthall skal synliggjøre samtidskunsten og stimulere til økt interesse for den hos et bredest mulig publikum, og at de også gir plass til kunstnere som jobber politisk. Men hun gir uttrykk for en bekymring for at aktivisme kan virke ekskluderende.

– Som organisasjon er vi opptatt av å være inkluderende og vi følger norsk likestillings- og diskrimineringslov. Vi søker bred representasjon både i program og organisasjon. Dette vil man se om man ser oss i kortene. Derfor tar vi også signaler om diskriminering innenfor vårt felt på alvor. Likevel må vi være oss bevisst vår rolle i dette. Offentlig støtte gis ofte for å sikre den smale, ikke-kommersielle kulturen anstendige livsbetingelser. Det er det som er kjernen i vår virksomhet. Det er også et paradoks at idet man setter grenser og inkluderer, så ekskluderer man samtidig noe annet. Det er fort gjort dersom man aktivt går i favør av enten grupper, miljøer eller annet, sier Nissen.

– Det er på bakgrunn av dette jeg mener at vi som organisasjon ikke skal innta en politisk aktivistisk rolle. Men ansatte skal selvsagt kunne ytre seg og engasjere seg fritt som privatpersoner.

Kunstneren Jelsen Lee Innocent. Fra ARISEs takeover av OCAs Instagram-profil. Foto: Takamasa Ota.

Rasismen i vår kontekst

Astrup Fearnley Museet var blant institusjonene som deltok i blackouttuesday-aksjonen i sosiale medier i juni.

– Da jeg tiltrådte stillingen som direktør og sjefkurator 20. mai i år, uttrykte jeg et ønske om å lede et museum med økt fokus på mangfold og inkludering i arbeid med utstillinger, samlingen, stab og publikum, sier Solveig Øvstebø til Kunstkritikk.

– Jeg og kollegaene mine er nå inne i en prosess med å kartlegge hvor vi er og hvor vi ønsker å være i forhold til disse problemstillingene. Det første steget er å ta et ansvar for å tilegne oss kunnskap og å skape rom for å diskutere denne. I løpet av høsten vil vi også invitere ulike aktører til dialog og kunnskapsdeling som blant annet vil danne grunnlag for utarbeiding av konkrete forslag og målsettinger om hvordan vi vil jobbe fremover. Vi ønsker å utarbeide spesifikke tiltak som så fastsettes i museets strategiplaner.

Øvstebø, som kommer fra en direktørstilling ved museet The Renaissance Society i Chicago, understreker at initiativer og spesifikke tiltak må funderes i institusjonene selv og med utgangspunkt i den konteksten de er del av. Selv om den grunnleggende problematikken rundt rasisme er global, mener hun at vi må være forsiktige med å adaptere amerikansk språk, tone og fokus. – I de sju årene jeg jobbet i USA var denne problematikken ekstremt prekær, og vi tok disse spørsmålene med oss som en naturlig del av arbeidet. Jeg mener dette er et ansvar vi har, uansett hvor på kloden vi befinner oss, men spørsmålene ser ikke nødvendigvis helt like ut.

– Rasisme er noe som infiltrerer ulike systemer på ulike måter og for å effektivt kjempe mot den, må man skaffe seg kunnskap om hvordan den helt konkret opererer i vår kontekst: i vår hverdag, i vårt arbeidsliv, og i vårt samfunn, sier Øvstebø. – Det krever at man tar seg tid til å lære og til å plukke strukturer fra hverandre og bygge dem opp igjen på nytt.

Comments