Kunstkritikk blogget direkte fra Venezia-biennalens pressekonferanse onsdag 29. mai 2013. Nyeste innlegg nederst på siden.
11:52 Venezia-biennalens pressekonferanse begynner kl 12.
En rask tur gjennom Arsenale gir inntrykk av at kurator Massimiliano Gioni har forsøkt å skape en formal encyklopedi; det er mye serielt fotografi; mennesker, kultur, natur. Den andre delen i Giardini ser visstnok annerledes ut. Gioni sier i pressemeldingen at han har skapt en utstilling med kunstnere og ikke-kunstnere som har forsøkt å forestille seg hele verden. Det er åpenbart ikke en politisk utstilling, i hvertfall ikke på overflaten!
11:56 Ingen WiFi i Teatro Piccolo, der selve pressekonferansen finner sted. Derfor kommer denne bloggen fra pressesenteret, dit konferansen direkteoverføres. Forhåpentligvis med oversettelse!
12:03 Tregt nettverk (selvfølgelig), men forsøker likevel å gjennomføre.
Det er alltid to spørsmål som gjelder i Venezia: 1) Er det mulig å skape et koherent kuratorstatement i en så historisk belastet og omfattende situasjon og 2) Hvilken relevans/verdi har de nasjonale pavijongene?
12:05 Pressekonferansen er i gang. Direktøren for biennaleorganisasjonen, Paolo Baratta, snakker om organisatoriske spørsmål.
12:07 Baratta understreker betydningen av workshop-programmet.
Gråvær i Venezia i dag på morgenen. Den nordiske paviljongen er i år finsk og åpner i dag kl 15 med utstillingen «Fallende trær» av Terike Haapoja. Den norske utstillingen med Lene Berg og Edvard Munch åpnet i går. Kunstkritikk vil publisere kritikker av både de nasjonale paviljongene og den internasjonale utstillingen i neste uke.
Et raskt blikk på den nasjonale listen viser kun en håndfull kjente navn i de nasjonale pavilljongene: Sarah Sze for USA, Jeremy Deller for Storbritannia, Alfredo Jaar for Chile. Den tyske paviljongen skiller seg ut som ikkenasjonal med en utstillinge med Ai Weiwei, Romuald Karmakar, Santu Mofokeng og Dayanita Singh, kuratert av Susanne Gaensheimer. Irak presenterer seg med utstillingstittelen “Velkommen til Irak!”.
12:10 Baratta forteller at den 55. Venezia-biennalen har 88 nasjonale bidrag, 10 er nye: Angola, Bahamas, Bahrain, Elfenbenkysten, Kosovo, Kuwait, Maldivene, Paraguay, Tuvalu, og Vatikanstaten.
12:15 «Jeg valgte Massimiliano Gioni som årets kurator fordi jeg liker risiko», sier Baratta.
12:21 Nå tar Massimiliano Gioni ordet. Han begynner med å takke Baratta og biennale-teamet. Han avviser at biennalen er en «monolittisk stein» og sier at han har funnet mange venner under arbeidet og understreker hvor mange eposter og skruer som skal til for å stille ut 4500 gjenstander. Han takker organisasjonen for å ha bygget en «pop-up by» på rekordtid. Han takker også kuratorteamet sitt: Natalie Bell, Helga J. Christoffersen, Goto Design, Ian Sullivan, Roberta Tenconi og Chris Wiley.
12:24 Det er også mer enn 100.000 ord på veggen. Nok informasjon med andre ord. Utstillingen er kalt «The Encyclopedic Palace». Gioni forteller om bilmekanikeren Marino Auriti som emigrerte til USA og drømte om å bygge et palass for kunnskap i Washington og tok patent på idéen. Modellen av hans palass er introduksjonsverket i Arsenale.
12:28 «Tittelen ble valgt også for å understreke at utstillingen ikke bare består av samtidskunst, men også historisk kunst, hovedsaklig fra begynnelsen av forrige århundre fram til i dag, og dessuten figurative uttrykk fra forfattere, tenkere, outsidere. Det er altså en utstilling med både kunstnere og ikke-kunstnere. Kunst er en måte å forstå verden på, ikke visuell underholdning. Utstillingen representerer ikke en ny encyclopedi, men presenterer drømmer, visjoner, fantasier, ideer om å forstå alt», sier Gioni
12:29 Utstillingen er delt i to deler: I den sentrale paviljongen i Giardini er hovedtemaet fantasi; I Arsenale handler utstillingen om det synlige.
12:31 Utstillingen omfatter også en seksjon kuratert av den amerikanske kunstneren Cindy Sherman. Den handler om anatomi, om representasjoner av kroppen. Gioni avslutter med å takke kunstnerne, 158 i tallet (40 avdøde).
12:33 Og nå forteller klokkefabrikkanten Swatch at Biennalen er en perfekt samarbeidspartner fordi utstillingens tema er helt i overensstemmelse med strategien for deres varemerke…
12:39 Det første spørsmålet til Gioni handler om spiritisme og det okkulte, et av temaene under binnalen. Svar: Utstillingen er svaret! Gioni refererer blant annet til Hilma af Klint. «Det er ikke en utstilling om en retur til det irrasjonelle, selv om jeg er en romantiker», sier Gioni. «Men det er en påminnelse om at vi alle er medier, vi har alle bilder inne i oss.»
12:42 Det andre spørsmålet handler om økonomi; det hverdagsliget og immaterielle temaet på den ene siden og de enorme kostnadene forbundet med biennalen på den andre siden. Gionis svar: «Bør vi lage en biennale i krisetider? Svaret er ja, dersom vi bruker ressursene på en god måte. Bør biennalen handle om finanskrisen? Mitt svar er at vi skal se inn i oss selv og forsøke å forandre verden rundt oss med utgangspunkt i oss selv. Jeg oppfordrer ikke folk til å stikke hodet i sanden men mener at drømmer kan forandre verden. Dersom jeg ba kunstnere om å illustrere aktuelle hendelser så ville jeg forråde deres arbeider», svarer Gioni.
12:48 Det tredje spørsmålet handler om det store antallet kinesiske sideutstillinger. Gioni mener det er helt på sin plass at Kina har en stor tilstedeværelse, også på grunn av de historiske forbindelsene mellom Venezia og Asia.
12:50 Gioni snakker om kriteriene for utvelgelse til hovedutstillingen: «Å velge kunstnere er som å velge venner eller elskere. Man starter ikke med kriterier. Jeg velger heller ikke kunstnere ut fra passet. Jeg ønsker at kunstnere skal ta meg med til nye steder, jeg spør ikke hvor de kommer fra», sier Gioni.
12:52 Neste spørsmål handler om de nasjonale paviljongene. Er det fortsatt relevant med nasjonale paviljonger? Er det viktig å videreføre denne tradisjonen? Nå svarer Baratta: «Dette spørsmålet blir alltid stilt. Biennalen er som en gammel dame. Hun er organisert på samme måte som sin bestemor, som 1800-tallets store utstillinger. Vi har valgt å fornye biennalen ved å beholde denne tradisjonen samtidig som vi vektlegger den internasjonale utstillingen. I tillegg er det så enkelt at interessen for nasjonal deltakelse er økende. Et annet svar er at det er to geografier: De nasjonale geografiene og kunstnernes geografier. Uansett er innebærer deltakelse her en dialog. Den er ikke begrenset av det nasjonale. Biennalen er pluralistisk. Dette er et kraftig verktøy for å skape tillit.» Omtrent sånn svarer Baratta.
13:03 Gioni svarer på et spørsmål den maldiviske paviljongen. Den ønskes lykke til, men handler ikke om det samme som Gionis utstilling.
13:05 Spørsmål fra en fransk journalist: Hva er kunst?
13:06 «For det første: Samtidskunst og enhver annen type kunst kan defineres som et pågående spørsmål om sin egen definisjon. For det andre: Kunst er det enhver kultur bestemmer at er kunst. Kunst er noe som fører oss sammen. Folk samler seg rundt bilder og følger dem, som i kirken eller i et demonstrasjonstog. Venezia-biennalen er et sted der 500.000 mennesker kommer sammen. Her møtes mennesker og gjenkjenner seg selv. Derfor er det også en politisk hendelse, der folk lærer seg å stille spørsmål ved kunstens mening.»
Med disse ordene fra Gioni avslutter Baratta pressekonferansen.
