Banal rigor mortis
Med uvanlig tydelighet – for ikke å si banalitet – viser Crispin Gurholt oss fruktene av sitt erkjennelsesarbeid i utstillingen Please Kill Me.
Med uvanlig tydelighet – for ikke å si banalitet – viser Crispin Gurholt oss fruktene av sitt erkjennelsesarbeid i utstillingen Please Kill Me.
Den forskningsbaserte utstillingen om samisk samtidskunst, Beauty and Truth i Tromsø Kunstforening, er til tider litt for hemmelighetsfull til å fullende sitt annonserte oppgjør med kunsthistorien.
På Marabouparken länkas The Great Learning Orchestra, Angelica Mesiti och Erik Bünger samman kring ett tema om lyssnande, röst och musik.
Olafur Eliassons Riverbed på Louisiana er en slags antiforførelse, der vinder på den tid, man tvinges til at bruge i installationen.
I Matias Faldbakkens siste utstilling på Standard pendles det fortsatt mellom populærkulturens kommunikative ethos og opak formalisme, dog svermes det stadig mer for det siste.
I motsetning til mange kolleger er Emil Westman Hertz’ materialitet verken presiøs, kjælende eller aggressivt amorf.
Hos Carl Kostyál i Stockholm ställer Michael Manning punkens historia mot dagens nätverkskultur i en utställning som inte förmår utreda de positioner som den själv intar.
I Sofia Ekströms debut på Galleri Riis blir fotostudions rekvisita utgångspunkt för ett måleri som finner nya vägar genom familjerelationernas snåriga terräng.
Munan Øvrelid komponerer bilder i pingpong mellom vitenskapens skjematiske abstraksjoner og naturkreftenes likegyldighet, men subjektet skygger fortsatt for motivet.
Fra Lars Brekkes utstilling på UKS siver det påtrengende spørsmålet mang en kunstner har bukket under for: Hva skal man meddele?
Manifesta i St. Petersburg kan ikke skryte på seg hotte nye kunstnernavn, luftige teser eller ville kuratoriske eksperimenter. Til gjengjeld er det en gjennomarbeidet og intelligent biennale.
Afgangsudstillingen fra Kunstakademiet i København er en rygvendt dame klædt i hvidt. Scenariet er fjernt, lidt sløret. Måske vander hun blomster, måske stirrer hun bare drømmende frem for sig.
I Wien omformar Mumoks nya chef Fatima Hellberg hur vi rör oss genom museet – och hur museet rör sig genom oss.
Cecilia Vicuña fyller overlyssalene i Kunstnernes Hus med to monumentale kollektive verk om kampen for livet i havet.
Fortiden hjemsøker nåtiden gjennom apparatene som lager bildene våre i Lap-See Lams utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Besøgstal er ikke så uskyldig en størrelse, som det umiddelbart ser ud til.