Det frister å klemme på Kim Laybourns akrylgipsrelieffer i utstillingen The Realm of Things (2026) på Billedkunstnerne i Oslo. De tre beige og hvite relieffene, store som kirkedører, er fordelt på to rom, og satt sammen av tolv paneler med et mønster av organiske forgreininger i forgrunnen og menneskelignende øyne i bakgrunnen. Overflaten ser myk og gummiaktig ut, som et fiklebrett der du kan trykke inn rundinger til sin inverterte form.
Relieffene, som har undertitlene portal 1-3, rammes inn av et listverk i lyst tre som er buet på toppen, og støttes opp på baksiden med sandsekker i plast. Kondens på innsiden av plasten hentyder både til havet sanden har vært i kontakt med, og at selv noe ikke-levende, som vann, kan være i bevegelse – i dette tilfellet når fuktigheten i sanden fordamper og blir til dråper.
I det innerste rommet vises videoen The Realm of Things, der Laybourn har gitt liv til steiner han har funnet – samt noen fossiler og steinalderverktøy fra ulike museer – gjennom å skanne dem og animere sekvenser der de er i aktivitet. Blant annet ruller en tilsynelatende endeløs rekke steiner ut av en gruveåpning, som om de er på et oppdrag. Et større stykke stein står på en høyde og minner om en leder, kanskje over bølingen som spretter rundt på stranda, eller dem som smeller mot hverandre så det gnistrer. Noen biter beveger seg langsomt, men generelt er det mye futt i mineralbitene. Hva er det som driver dem?
Artens overlevelse er gjerne noe som motiverer oppførselen til planter og dyr. Men ettersom det ikke er noe steinene trenger å tenke på, må virkelysten deres komme fra et annet sted. Jeg merker hvor lett jeg appliserer min verdensforståelse på de virrende, ristende og tumlende klumpene, og automatisk forsøker å ramme inn framferden deres med menneskelige forklaringsmodeller. I Laybourns forrige videoarbeid, The Animate Landscape (2023), var det planter som danset og beveget seg uttrykksfullt. The Realm of Things går et skritt lenger, når den også besjeler naturelementer vi ellers ser på som passive.
På framsiden av den ene relieffen ligger en haug med omlag hundre avstøpninger av steiner fra videoen, også disse i akrylgips. Flesteparten er hvite, men variasjoner over rosa, blå og svart finnes også. Noen av steinene har skrevne ord på seg, jeg ser tanke, iturevet og ubehag, men i den ellers ordløse utstillingen oppleves denne teksten overflødig, nesten patroniserende. Mer ansporende er de åpne historiene steinkopiene antyder med sin egen materialitet, som den svarte med lysere strimer, eller flere små som ligner kråkeboller, der begge sier noe om tid og det å lage et avtrykk.
I boka Planetary Realism (Sternberg Press, 2025), skriver teoretikeren Josephine Berry om samtidskunst som orienterer seg mot en ikke-menneskelig formålsrettethet, med en følsomhet for det å være i relasjon til planeten og naturen. Hun påstår at det dreier seg om en avvisning av den kartesianske objektiviteten, der det tenkende subjektet anses for å være separert fra den ytre verdenen, og en søken etter en planetarisk samfølelse er noe jeg også leser ut av Laybourns arbeider.
Samtidig aner jeg også en tvil om i hvilken grad denne intimiteten er mulig, ettersom kunstneren både skaper en distanse til materien med sin fysiske og digitale kopiering, og levendegjøringen av steinene får opp i dagen hvor vanskelig det er å unnslippe det antroposentriske blikket. Utfordringen for den økologisk intime kunsten, som implisitt vil øke forståelsen vår av naturen gjennom å se den på ny, er nettopp også at synsvinkelen sjelden blir noe annet enn utenfra.
