Den kritiske distansen

Schröder fremstiller kvinnefiguren som tom og avpersonalisert klisjé, men det distanserte opplegget tilfører tematikken lite nytt. Slattelids prosjekt evner i større grad å engasjere fordi det har et større element av subjektivt formidlet erfaring.

Utstillingene Sleepwalker av Tiril Schrøder og Solitær av Mari Slaattelid fremholder to ulike måter å tilnærme seg forholdet mellom subjekt og verden. Eller for å si det med andre ord; de stiller seg forskjellig til hvordan verden utenfor skal komme til syne igjen, etter å ha vært innenfor et individ.

Kvinne i limbo
Tiril Schrøder viste utstillingen Sleepwalker i prosjektrommet til Stenersenmuseet i april måned. Prosjektrommet er et lite rom, men Schrøder brukte plassen effektivt. Sleepwalker var montert som en slags tredimensjonal fortelling om en kvinneskikkelse der lagene bestod av interiør, kropper/tekst, og natur/landskap. De ulike lagene uttrykkes i forskjellige teknikker og effekten av et slags rom i rommet er fin. Innenfor dette rommet utspiller det seg så et slags handlingsforløp, der kvinnen skildrer en følelse av å være fanget: «I walk into the bathroom. Here there are no windows. The door is the only way out».

På den tredje veggen har Schrøder tegnet et soverom. Ved siden av sengen er det et vindu med utsikt til skogen. Vinduet er laget som datacollage på fotopapir. I skogen står det et sjablongaktig tre som går igjen flere steder i rommet. Formen på treet, en gran, henviser meg til noe eventyraktig, noe uangripelig.

Schrøder bryter enheten mellom hovedpersonen, handlingen og rommet midtveis i prosjektrommet. Frem til dette punktet har de fulgt hverandre. Hovedpersonen forsøker å sove, men tankene spinner: «Sometimes I find myself walking through a dense forest on my way to or from a big party. It is very quiet. I start running – I need to get away from my body, as quick as possible». Herfra og ut punkterer utstillingen litt for meg, den flater ut.

Klisjéer
Dialogen Tiril Schrøder fører er med klisjeene, og med et underskudd på virkelighet. Skikkelsene i hennes univers har ikke kontakt med seg selv – de er ikke forankret i verden gjennom noe som oppleves som meningsfylt. Dagens små og store Nora’er er ikke fanget av borgerskapets ideologi, men av klisjeenes styrke. I begynnelsen av sitt prosjekt hadde Schrøder en slags direkthet i sin omgang med tematikken som gjorde den pulserende og viktig. Nå virker det som den nitidige, nærmest broderiaktige gjennomarbeidingen av temaet omtrent kveler hele prosjektet. De nye elementene, monteringen og handlingsforløpet, tilfører ikke alene nok frisk luft.

Sleepwalker forsøker å dekonstruere myten eller klisjeen om det kvinnelige gjennom å strippe subjektet for personlighet. Kvinneskikkelsen i Schrøders rom virker omtrent som en hybrid av en maskin og et menneske – nærmest en kyborg. En teoretiker som har benyttet seg av denne figuren i sin teoriproduksjon er Donna Haraway, som i sitt essay A Cyborg Manifesto skriver: «The cyborg is a matter of fiction and lived experience that changes what counts as women’s experience in the late twentieth century». Jeg vet ikke om Schrøder har hatt Haraway i bakhodet når denne utstillingen ble til, men hos Haraway er blandingen av fiksjon og levd erfaring essensiell for kyborgens evne til å forandre bevissthetsstrukturer. Kanskje noe av årsaken til at utstillingen halter på slutten er at det visuelle uttrykket hovedsakelig beveger seg langs det symbolske planet. De referansene eller elementene som skal utfordre den symbolske strukturen er utelatt, eller kontrollert i så stor grad at det undergraver prosjektets kritiske potensial: Å skape en bevissthet om at en annen kvinnelig erfaringshorisont er mulig.

Kunstnermyte
Mari Slaattelid snakker med Lars Hertervig i Nasjonalgalleriets Dialoger. Hun har snakket med ham ved tidligere anledninger også, senest på utstillingen Landskap med plageånder ved Rogaland Kunstmuseum i 2002. I Solitær, som utstillingen på nasjonalgalleriet heter, trer forholdet mellom kunstnerne tydelig frem. Utstillingen avdekker også noe som har blitt karakteristisk for Mari Slaattelid de siste årene, nemlig en sikkerhet som bare kan komme når man stoler på seg selv og sine egne referanser.

Første gang jeg så dette var i bildene hun vant Carnegie Art Award med i 2000, Protective og Reading Woman. Bildene gjorde sterkt inntrykk på meg fordi de forener de trivielle ritualene som fyller og utgjør hverdagen vår, med abstrakte problemstillinger som dreier seg om hvordan vi representerer oss selv. Jeg skal eksemplifisere: I Protective ser vi et jenteansikt i klassisk frontal portrettposisjon. Jenta er kledd i hvit skjorte og ansiktet er delvis dekket av hvit farge. Stilles dette fotografiet opp sammen med Reading Woman pekes det mot en i hovedsak kvinnelig erfaring. De fleste jenter bruker make-up, de «maler seg» som det heter. Å sminke seg innebærer en form for gjemsel. Når man er mindre vil man skule barnet i seg, og være kvinnen. Senere håper man at sminken, eller malingen skjuler i kraft av å forskjønne. Slaattelid viser hvordan det trivielle ved å sminke seg tangerer mange av maleriets indre problemstillinger. I kraft av dette grepet angripes for eksempel det selvopphøyde og åndelige monokromet på en særdeles effektiv måte, og kunstneren viser hvordan man kan tenke gjennom maleriet uten at det låses i en tradisjon.

Det finnes en mekanisme i Slaattelids bilder som flytter kunsten inn i livet og omvendt. I tilfellet Solitær hviler denne mekanismen i det problemfylte forholdet mellom kunstner og verk. De fleste kjenner Lars Hertervigs skjebne; et liv på utsiden av et sosialt felleskap, et liv uten aksept for det man vier all sin tid til. Historien om Hertervig rommer alle ingrediensene for et liv under Saturns innflytelse i følge Rudolf og Margot Wittkowers Born under Saturn. The Character and Conduct of Artists. Den biografiske slagskyggen har opptatt så stor plass at det er umulig å unnslippe den i møte med hans verk. I utstillingen kommenterer da også Slattelid kunstnermyten – denne låste posisjonen mellom verk, kunstner og betrakter – ved å snakke med verkene, og ved å henvise til Julia Kristevas Svart sol.

Slaattelid tar både avstand fra kunstnermytens innflytelse ved å behandle maleriene til Hertervig som ting, som objekter i verden, og hun går i dialog med de historiske vitnesbyrdene når hun symbolsk lar maleriet vende baksiden til utstillingen, på samme måte som Hertervig (snauklipt mot sin vilje) skamfullt snur ryggen til Alexander Kielland da han kom på besøk. Måten dette er gjort på er ganske fin. Mari Slaattelid avfotograferer baksiden av maleriet og kaller det Tredjeperson, en presis tittel som henviser til rollen den mytiske historien om Hertervig spiller i resepsjonen.

Svart sol
I tre av de andre bildene avfotograferer hun forsiden av Hertervigs maleri Skogstjern. To av dem med blits. Ved å avfotografere maleriene objektiveres de, og subjektet Hertervig får redusert sin innflytelse, selv om det melankolske fremdeles slipper gjennom, som i hovedbildet Solitær. Her er solen i maleriet transformert til en svart sol i det fotografiske negativet. I informasjonsteksten til utstillingen skriver Slaattelid; «Maleriet, der sollyset allereie er tematisert, er forstyrra av ei ny sol».

Svart sol av Julia Kristeva dreier seg om hvordan melankolien, som kommer som følge av morstapet, kan transformeres til en positiv, skapende energi gjennom skapende virksomhet, og denne virksomheten kommer som resultatet av en kontinuerlig samhandling mellom det Kristeva betegner som det semiotiske og det symbolske. Det semiotiske utledes av kroppslige drifter og kan leses gjennom ikke-representative, men likevel meningsskapende uttrykk. I det symbolske finner man det representative, det som tilfører meningsdannelsen språk. All representasjon er for Kristeva et resultat av at disse posisjonene stadig snakker og forhandler med hverandre, for det semiotiske vil alltid forsøke å utfordre og destabilisere betydningsbærende strukturer. Svart sol dyrker med andre ord ikke det mytiske, men etablerer det som en skapende forutsetning for hver og en av oss.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på Kristevas teori, men jeg tror at Slaattelids interesse for Hertervig bunner i hans utrettelige arbeid med å tvinge frem uttrykk som kan representere verden slik bare han kan. Hertervigs malerier har en nesten suggererende kvalitet som drar betrakteren inn i et rom fylt av særpregede farger og en merkelig rytme, elementer som i Kristevas terminologi kan defineres som semiotiske kvaliteter. (For meg har han alltid minnet om den italienske maleren Jacopo Pontermo (1494-1557), men det er en digresjon). Skal man gå inn i dialog med Hertervig må man, som Slaattelid gjør i Tredjeperson, tydeliggjøre myten slik at verkene blir tilgjengelige i seg selv. Her, og i Solitær befinner Slaattelid seg på det symbolske planet. Der hvor verkene snakker til hverandre på et mer semiotisk plan fungerer det ikke like godt. De to saltsyre-bearbeidede fotografiene av motivet Landskap i Düsseldorf er svært vakre, men i forhold til intensjonen om dialog stopper det litt opp her.

Tore Næss i Klassekampen mener man kan «lese inn en nostalgisk-sentimental linje i Slaattelids Hertervigprosjekt». For ham dreier utstillingen seg i bunn og grunn om at Mari Slaattelid har en underliggende lengsel etter «å komme hjem til det tradisjonelle maleriet» (Klassekampen 7.5). Her er jeg mildt sagt uenig med Næss. Når Slaattelid «bærer» Hertervig inn i en samtidig diskurs, problematiserer hun samtidig det maktforholdet mellom mester og elev som malerkunsten tradisjonelt har dyrket. Ved å gripe direkte inn i verkene, og ved nærmest å destillere den romantiske kunstnermyten, blir dette et møte mellom jevnbyrdige.

Subjektiv erfaring og distanse
Forholdet mellom subjekt og struktur spilles ut på forskjellige vis hos Schrøder og Slaattelid. I Solitær er det lett å tre inn som subjekt, fordi målestokken er 1:1. Det kunstneriske materialet man møter har gått den lange veien gjennom en personlig erfaring. Referansene er aldri utvendige, og de knyttes uløselig sammen med hennes egne arbeidsmetoder og gjøres tilgjengelige for betrakteren. I Sleepwalker er utgangspunktet et kritisk blikk på en overgripende samfunnsstruktur, men utstillingen mister brodden fordi klisjéen forblir på armlengdes avstand. Den mangler de subjektive nedslagene som kunne ha løftet prosjektet ut av utstillingsrommet og inn i virkeligheten.

Referanser:
Donna Haraway, «A Cyborg Manifesto: Science, Technology, and Socialist-Feminism in the Late Twentieth Century,» Simians, Cyborgs and Women: The Reinvention of Nature: s.149-181, New York, Routledge, 1991.

Julia Kristeva, Svart sol. Depresjon og melankoli. Oversatt av Agnete Øye, Oslo, Pax forlag, 1994

Rudolf og Margot Wittkower, Born under Saturn. The Character and Conduct of Artists. A Documented History from Antiquity to the French Revolution, W.W Norton Company, New York, 1969