Den offentlige kunsten og kritikken

Kunstkritikken har hovedsakelig handlet om det som vises i gallerier og museer. Det er på tide at den også begynner å ta for seg kunst i offentlige rom.

Temporært: House er et norsk, kuratordrevet i fire deler over fire år. Prosjektet kan i følge kuratorene Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Steffen Håndlykken finne sted «i offentlig infrastruktur, men også i mer immateriell infrastruktur, det være seg internett eller telefonlinje». Her fra Anthea Hamilton performance Primavera, vist hos bilforhandleren Bilia på Ensjø i Oslo 20. mars 2015.
House er et norsk, kuratordrevet prosjekt i fire deler over fire år. Prosjektet kan i følge kuratorene Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Steffen Håndlykken finne sted «i offentlig infrastruktur, men også i mer immateriell infrastruktur, det være seg internett eller telefonlinje». Her fra Anthea Hamiltons performance Primavera, vist hos bilforhandleren Bilia på Ensjø i Oslo 20. mars 2015.

Den lange linjen i fortellingene om kunst i offentlige rom er velkjent, fra tradisjonelle monumenter og bygningsornamenter, via 1900-tallets brudd med denne tradisjonen (tenk på happenings, land art og new genre public art), til vår tids sammensmeltning av dekorative og kritiske perspektiver i en spektakulær, hypermediert og globalisert samtidskunst.

Det er ingenting i denne historien som tilsier at denne kunsten ikke skulle være objekt for kunstkritikken. Likevel har denne holdningen festet seg, både i dagsavisene og i spesialiserte medier.

Jonas Ekeberg er sjefredaktør for Kunstkritikk.
Jonas Ekeberg er sjefredaktør for Kunstkritikk.

Vi anmelder helst utstillinger som nyter godt av nøytraliteten og autonomien vi forbinder med «den hvite kuben». Vi forsøker naturligvis samtidig å følge med på alle som utfordrer denne strukturen, særlig temporære prosjekter, men helst vil vi se at initiativet kommer fra en kurator eller kunstner. Den kunsten som bestilles av offentlige myndigheter og større private aktører går derimot i all hovedsak upåaktet hen.

En av årsakene til dette kan være at det kan være vanskelig å avgrense kunst i offentlige rom. Er det arkitekten eller kunstnerne som er ansvarlig for atmosfæren på den nye Løren T-banestasjon i Oslo? Er det myndighetene, kunstkomitéen eller kunstneren som uttrykker seg i minnestedet etter 22. juli på Sørbråten ved Utøya? Dette er ikke alltid like lett å bestemme, hvilket gjør at kritikerne viker unna.

En annen årsak til kritikernes – og redaktørenes – manglende interesse for kunst i offentlige rom er antakeligvis at visse formale og materialbaserte kunstuttrykk har overlevd lenger her enn i galleriene. Dette er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner. Den formale og materialbaserte kunsten har levd godt parallelt med abjektkunsten og kontekstkunsten de siste tyve-tredve årene. Men det er abjektkunsten (kroppskunsten, det skitne, undertrykte og fortrengte) og kontekstkunsten (konseptkunsten, institusjonskritikken, den sosiale kunsten) som har hatt kritikernes oppmerksomhet. Med sin vektlegging av dekorative og romlige effekter har den offentlige kunsten her kommet til kort.

Biennale: House of Words er et prosessbasert kunstverk av arkitekten Santiago Cirugeda og kunstneren Loulou Cherinet og en samproduksjon av Statens konstråd och Göteborgs Internationella Konstbiennal (GIBCA). Prosjektet består av en bygningskonstruksjon samt en serie rundebordssamtaler som filmes av Cherinet. Publikum kan melde sin interesse for å bruke verket som samtale- eller møteplass.
House of Words er et prosessbasert kunstverk av arkitekten Santiago Cirugeda og kunstneren Loulou Cherinet, og en samproduksjon av Statens konstråd och Göteborgs Internationella Konstbiennal (GIBCA). Prosjektet består av en bygningskonstruksjon samt en serie rundebordssamtaler som filmes av Cherinet. Publikum kan melde sin interesse for å bruke verket som samtale- eller møteplass.

En tredje årsak er at kritikerne ønsker å være førstelinjen i kunsthistorieskrivingen. De ønsker å oppdage nye tendenser og vil helst skrive om den kunsten som i størst mulig grad går i kritisk dialog med sin samtid. Og denne kunsten finner man, slik tenkes det, i kuraterte utstillinger, på gallerier, muséer og biennaler, ikke på veggene i T-banen.

Dette kunsthistoriske «etterslepet» er imidlertid på god vei til å bli tatt igjen av både private og offentlige aktører, som nå i større grad enn tidligere åpner for ulike typer offentlig kunst. Den kan være permanent, semipermanent eller temporær; flyttbar eller prosessuell, og kan ha ulik grad av autonomi fra bygg og sted. Den kan til og med foregå i et digitalt eller diskursivt rom, eller utformes som en biennale, så lenge den aktualiserer idéer om «offentlighet». At den kan være konseptuell, institusjonskritisk eller sosial er en selvfølge. Også abjektkunsten har fått sine paradeeksempler i nordisk offentlighet – i København i form av Elmgreen og Dragsets forkrommede, mannlige havfrue (Han, 2012) og i Norge i form av Vanessa Bairds dels makabre, dels burleske utsmykning av Regjeringskvartalet (Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene, også 2012).

Onsdag 13. april åpner Elmgreen & Dragsets Van Gogh’s Ear på Fifth Avenue i New York – rett ovenfor stormagasinet Saks Fifth Avenue. Skulpturen, som er formet som et stående svømmebasseng, kan ses frem til 3. juni. Utstillingen er organisert av Public Art Fund, New York. Foto: Public Art Fund.
Onsdag 13. april åpner Elmgreen & Dragsets Van Gogh’s Ear på Fifth Avenue i New York – rett ovenfor stormagasinet Saks Fifth Avenue. Skulpturen, som er formet som et svømmebasseng stående på høykant, kan ses frem til 3. juni. Utstillingen er organisert av Public Art Fund, New York. Foto: Public Art Fund.

Samlet ser vi konturene av en konsensusbasert reinstitusjonalisering av den offentlige kunsten, denne gangen ikke som et maktspråk (som på 1800-tallet) eller som en demokratisk visjon (som på 1900-tallet), men som et forskjellsløst felt der forvaltning, kritikk og kapital smelter sammen. På utsiden av dette feltet står ikke lenger avantgardistiske kunstnere og radikale kritikere, men indignerte småborgere og forsmådde lokalsamfunn, samt en og annen konservativ kunsthistoriker. Til nå har også kunstkritikerne i all hovedsak stått på sidelinjen.

Dette er naturligvis ikke et område kritikken kan holde seg unna. Den tvilsomme autonomien, den asynkrone utviklingshistorien og den nye konsensuskulturen bør ikke være unnskyldninger for å la være å skrive kritikk av kunst i offentlige rom, det bør være anledninger til å skrive ekstra engasjert om denne kunsten. Med prosjektet «Den offentlige kunsten og kritikken» har Kunstkritikk satt seg fore å gjøre nettopp dette i 2016 og 2017.

Randi & Katrines utsmykning av Ærøfærgen fra 2012. Båten går mellom Ærøskøbing og Svendborg, og prosjektet inngikk i «Vores Kunst», et samarbeid mellom Statens Kunstråd, Statens Kunstfonds Udvalg for Kunst i det Offentlige Rum og Danmarks Radio. Ønsket var å skape en bred debatt som både var folkelig og kunstfaglig forankret.
Randi & Katrines utsmykning av Ærøfærgen fra 2012. Båten går mellom Ærøskøbing og Svendborg, og prosjektet inngikk i «Vores Kunst», et samarbeid mellom Statens Kunstråd, Statens Kunstfonds Udvalg for Kunst i det Offentlige Rum og Danmarks Radio. Ønsket var å skape en bred debatt som både var folkelig og kunstfaglig forankret.

Det faktum at vi har fått støtte fra den norske myndighetsorganisasjonen Kunst i offentlige rom (KORO) for å gjøre dette er naturligvis paradoksalt og til dels problematisk. Gjør ikke dette at Kunstkritikk blir en del av det som nettopp er omtalt som et «konsensusbasert og forskjellsløst felt»? Vi mener det er mulig å unngå dette. Det avgjørende punktet er naturligvis den absolutte redaksjonelle friheten og, ikke minst, kritikernes uavhengighet. Alt vi publiserer er basert på dette.

Samtidig er det viktig å påpeke at den situasjonen Kunstkritikk opererer i, er større enn det området KORO dekker. Vi vil skrive om kunst i offentlige rom i hele Norden, utført av ulike offentlige og private aktører. Dette er et vesentlig poeng, for KOROs støtte muliggjør et bredere blikk på kunstfeltet også i Sverige og Danmark, der kritikken har vesentlig dårligere kår enn den har i Norge. Dette prosjektet er derfor også en påminnelse til nordiske myndigheter om at den uavhengige kritikken må styrkes, slik at den offentlige samtalen om kunst også kan omfatte kunst i offentlige rom.

Comments (2)