Institusjonens samvittighet

De tolv fotocollagene som utgjør Gavin Jantjes’ A South African Colouring Book (1989) er en brennende tiltale av apartheidsystemet. Ordet «dead» er trykket i blokkbokstaver på en foto-faksimile av massegravleggingene etter Sharpeville-massakren, som et byråkratisk stempel. Et annet blad gjengir kunstnerens sørafrikanske ID-kort hvor han kategoriseres som «cape coloured». På gulnet papir, festet til et av trykkene med binders, finnes et Frantz Fanon-sitat. Verkets intensitet og indignasjon – kombinert med analytisk teft – har mye til felles med Fanons blottlegging av kolonialismen i boken The Wretched of The Earth (1961). I begge tilfeller handler det ikke bare om å vise urett, men om å forstå mekanismene som gjør at den undertrykkede opplever det å innordne seg i hierarkiet som eneste mulighet, uansett hvor brutalt eller uverdig.

Jantjes’ verk er et av høydepunktene i utstillingen Actions of Art and Solidarity på Kunstnernes Hus, kuratert av Office of Contemporary Art Norways (OCA) direktør Katya García-Antón, en omfattende mønstring av historiske og samtidige kunstverk som protesterer mot eller analyserer diskriminering, rasisme, vold og undertrykkelse – verk som stadig hevder at en mer rettferdig verden er innenfor rekkevidde. Flere er monumentale, for eksempel Beatriz González’ hommage til Guernica, Mural para fábrica socialista (1981), plassert på akkurat de samme veggmeterne hvor Picassos originalverk hang da det gjestet Kunstnernes Hus i 1939.

Grovt sett kan verkene i Actions of Art and Solidarity fordeles langs tre akser, hvor hver representerer både en kunstnerisk og en politisk strategi. Man har verk man kan kalle noe sånt som «monumentale symboler», som det nevnte verket av González. Antonio Dias’ røde flagg på flaggstangen utenfor Kunstnernes Hus (Bandera, 1972), Hanna Ryggens atomvåpen-kritiske vev H.K.H Atomsen (1951) og Gitte Dæhlins skulptur av en kvinne som bærer noe som ligner flammer på ryggen (Hun som bærer minnet om denne jorda, hvor bærer denne jorda henne?, 1981-83) med flere, inngår i denne kategorien. Dette er ofte store, absorberende kunstverk som lener seg på allment leselige, ladede metaforer og heroiske personfremstillinger. Det er kunst som ønsker å være symboler man samler seg om, ikke helt ulikt nevnte Guernica.

Den andre aksen i utstillingen består av verk som er kollektivt anlagt. Det vil si at de er laget av kunstnere som har alliert seg med hverandre eller sine medborgere, slik at verket ikke bare representerer en kampsak, men også tro på det kollektive som politisk strategi. Det indiske kunstnerkollektivet Sahmat er omfattende representert med både bilder, video og skulpturer, blant annet et telt laget av fargesterke bannere. Noen av bannerne siterer ikoniske sosialister og revolusjonære, deriblant Martin Luther King Jr, Bertolt Brecht og Che Guevara. Andre fordømmer ulike sekteriske voldshendelser i India. Slagordene og sitatene sitter også tett i Solidaritetsteppet (2021), et massivt veggteppe som samler over hundre broderte bidrag fra aktivister knyttet til Latin-Amerikagruppene i Norge, en prodemokratisk organisasjon med røtter i protestene mot Augusto Pinochets militærdiktatur i Chile. Her finnes logoene til ulike politiske partier og organisasjoner, slagord på norsk og spansk, samt mer dekorative innslag som viser dyr, blomster og landskaper. Det ligner, i likhet med Sahmats telt, et destillert demonstrasjonstog, der det er summen av bidragene, heller enn noe enkeltbidrag, som skaper estetisk appell og gjør verkene levende.

Den tredje aksen i utstillingen – etter min mening den mest engasjerende – er arbeidene som vektlegger en analytisk tilnærming. Dette er verk som er opptatt av å forstå maktforhold, samt ulike strategier for å organisere seg politisk, også i tilfeller der de politiske målene ikke ble innfridd. Bouchra Khalilis videoinstallasjon The Tempest Society (2017) viser en gruppe grekere og flyktninger i Aten alliert på en teaterscene, inspirert av et tilsvarende initiativ i Frankrike på 70-tallet. Filmen viser en solidarisk allianse mellom de som var mest utsatt for EUs økonomiske innstramningspolitikk i kjølvannet av gjeldskrisen i 2009, som motgift til den europeiske høyresidens splitt-og-hersk-strategi. Naaeem Mohaiemens trekanals videoinstallasjon Two Meetings and a Funeral (2017) var i likhet med Khalilis verk del av Documenta 14. Her også handler det om parter som stiller svakt hver for seg, men som sammen ser muligheter for innflytelse. Med den kalde krigen som bakteppe, godt hjulpet av arkivopptak fra 1970-tallet, viser Mohaiemen hvordan sosialistiske ledere, hovedsakelig fra land i Afrika, Midøsten og Asia, forsøkte å skape en diplomatisk blokk som kunne motsette seg amerikansk og til dels sovjetisk innflytelse. Et av de mest interessante aspektene ved filmen er at den argumenterer for at sosialistiske og antikoloniale mål i den tredje verden ikke alltid sammenfalt; et resultat av denne fastlåste situasjonen var fremveksten av internasjonal islamisme .

Heather Dewey-Hagborgs Probably Chelsea (2017) er et smart verk, mye vist og omtalt, slik at det ikke ville overaske om det blir stående som et av forrige tiårs viktigste politiske kunstverk. Det består av en sverm med ansikter, hengende fra taket i skulderhøyde, alle av 3D-printet silikon. Hvert ansikt er unikt, selv om det er basert på algoritmiske tolkninger av genmateriale fra den amerikanske varsleren Chelsea Manning, som i 2013 ble dømt for å ha lekket graderte forsvarsdokumenter. Hensikten er å vise, nesten didaktisk, at algoritmiske tolkninger av genuttrykk er en uetterrettelig teknologi; samme DNA-sekvens kan gi opphav til vidt forskjellige resultater. Probably Chelsea står i dialog med Jantjes’ verk, beskrevet helt innledningsvis. De to er plassert like ved hverandre, som om for å si at den bioteknologiske utviklingen åpner døren for nye former for totalitære regimer, mer sofistikerte enn de som lener seg på trusler om vold. Dermed våger denne utstillingen, som ellers har blikket nokså fiksert på det 20. århundre, også å spekulere ørlite om hva fremtiden vil kunne bringe.

Actions of Art and Solidarity er en mønstring som utforsker hva kunsten er i stand til å gjøre når den settes i arbeid for politiske formål. Fra bidragene er det tydelig at kunsten kan skape symboler man kan samle seg rundt og at den kan forsøke å aktivisere politiske felleskap. Den kan også drøfte hvordan man organiserer seg, undersøke fortidens politiske prosjekter, samt spekulere om den politiske fremtiden. Til forskjell fra Bouchra Khalilis soloutstilling på Oslo Kunstforening og Fotogalleriet i fjor høst, er dette derimot ikke en utstilling med et tydelig argument om hva solidaritet er, hvilke kriterier som gjør en handling – i eller utenfor kunsten – solidarisk.

Under Katya García-Antón som direktør har OCA, i hvert fall siden 2015, vektlagt den samiske samtidskunsten og lyktes med å utfordre kunstscenen i Norge til å utvide horisonten og øke kunnskapsnivået når det kommer til samisk kultur og kulturuttrykk. Å påstå at denne utstillingen handler om å hevde dette arbeidet som solidaritetsarbeid er nok å strekke seg, men muligens ikke så langt unna intensjonen heller. Kanskje handler det, overordnet sett, om å minne om at OCAs fokus på den ofte aktivistiske samiske kunsten er del av et større internasjonalt arbeid med å rette søkelys på alternative og oversette kunsthistorier, med endelig mål om å riste av seg kanon. Utfordringen er at det er umulig å unngå at de individuelle politiske kampene blir instrumentelle, når de smeltes sammen i skyggen av slike institusjonelle målsetninger.