Design fra helvete

Bjørlos møbelskulpturerer er en solid motgift til dagens design-eufori. Samtidig er det noe som ikke helt klaffer med denne utstillingen.

I inngangsdøren snubler vi nesten i noen runde stålkuler som ligger der som minelignende sprenglegemer. Dermed har Bjørlo slått an den følelsen av utsatt eksistens som vi også kjenner fra hans tidligere installasjoner, hvor tilskuerens kroppslige grenser blir utfordret. Det som er virkelig nytt med denne utstillingen er møbelskulpturene, vist for første gang på Bjørlos utstilling på Jugendstilsenteret i hjembyen Ålesund tidligere i år. Også nytt er at det i flere av hans arbeider er en nesten fetisjistisk eleganse.

Møbelskulptur
I det største visningsrommet i Galleri Wangs annenetasje finner man en hel sittegruppe med stol, bord og benk, samt noen andre møbellignende objekter. De er laget av rør i rustfritt stål som er sveiset sammen og delvis kledd med svarte gummislanger. Bordet er halveis dekket av en glassplate og er påhengt et flak med glass som er knust.

Disse skulpturene drar på interessant vis inn en designdiskurs i Bjørlos arbeid, selv om det litt for trange rommet kanskje ikke yter installasjonen full rettferdighet. Det hele assosierer til klassisk moderne stålrørsfunkis og dens bruk av materialer som stål, glass og svart skinn. Opp mot fetisjkarakteren som ligger i dette bevarer objektene samtidig en referanse til noe tungindustrielt, med sin litt klumpete form og rå sveiseskjøter. Den sylspisse piggen i skinnende stål som peker opp mot deg gjennom bordets glassplate og de tilsvarende spisse bordbeina, gir også klare signaler om at det her dreier seg om noe annet enn moderne easy living.

Slik vi kjenner det fra Bjørlos kunst forsøker han å gi situasjonen en form for intens psykisk ladning. Møblene kan med sin kliniske karakter henspille på en terapeutisk samtalesituasjon, med den klassisk freudianske analysebenken stående klar. I hjørnet kaster en klumpete lampeskulptur sitt blendende og høyspente lys ut over tablået, mens et taggete romkapsel-lignende gulvobjekt ligger der som en mini-UFO. Det er således nok av elementer her som gjør det hjemlig-kjente fremmed og fullt av noe usagt og faretruende.

Anti-design
Denne møbelgruppen er en slags design-fra-helvete, noe som gjør det gjør relevant på en spesiell måte. Man kan snakke om en veritabel design-eufori i dagens nyrike Norge. Det investeres som aldri før i stål og rene linjer rundt omkring i de tusen hjem. Familielivet og hjemmet er åsted for en stadig økende grad av estetisk og livsstilsmessig iscenesettelse. Mot denne design-lykken gaper Bjørlos møbelskulpturer som en mørk avgrunn.

Det er fristende å trekke inn Cindy Shermans anti-fashion serie fra 1980-årene, hvor hun på tilsvarende vis avkler det glatte motefotografiets fetisjering av kvinnekroppen. I stedet presenterer hun den kroppen som dette fotografiet ikke vil kjennes ved, med blåmerker, sminke som er klint utover, upassende klær og modeller som ser ut som de har vært utsatt for overgrep. På denne tiden var dette for sterk kost for motemagasinene, inntil Shermans grep ble appropriert av motefotografiet som ny markedsstrategi, i form av det som ble omtalt som heroin-chic for noen år siden.

I katalogen til utstillingen i Jugendstilsenteret gjør Bjørlo en grenseoppgang i forhold til funksjonelle møbler ved å skrive at “mine møbler er til menneskene – de er ikke protoyper til industrien”. Jeg tror det kan vise seg at hans møbelskulpturer faktisk fortjener å bli lest som et reelt bidrag til norsk møbeldesign, nettopp fordi de overskrider møbeldesignens rammer og dermed fungerer som en form for anti-design. For flere av disse objektenes vedkommende er det heller ikke umulig å tenke seg at de faktisk kunne ha fungert som avansert møbeldesign på internasjonale messer osv.; ekstrem-design på linje med f.eks. Frank Gehrys møbler laget av sammelimt pappkartong. Man kan også spørre seg om ikke Bjørlos kunstneriske prosjekt nettopp kunne ha blitt skjerpet og ikke svekket om han hadde tatt skrittet fullt ut og produsert skulpturer til menneskelig bruk? Det kunne ha utfordret henspillingen på kroppen og det psykisk ladete i hans kunst på nytt vis.

Indre objekter
I første etasje er et antall skulpturelle objekter plassert utover gulvet, en slags halveis organiske former (også i rustrfritt stål) som samtidig gir konkrete assosiasjoner. To av disse metaforiske objektene danner en slags farkoster med påsveisede sledemeier og propeller. Man får umiddelbart assosiasjoner til Joseph Beuys’ installasjon med sleder som strømmer ut av bakluka på en forfallen folkvognbuss i Darmstadt, eller hans siste installasjon på utstillingen Zeitgeist i Berlin, hvor han ut av et berg av leire laget en mengde “urdyr”. Men det er ikke minst i den kunstneriske holdningen det synes å ligge noen paralleller, i måten å bruke materialer og den underliggende henspillingen på noe traumatisk.

Det som ellers går igjen i dette rommet er de minelignende kulene som yngler rundt omkring, buktende og vridde stålrør, pigger, glasskiver og høyspent lys som blender betrakteren. Det er denne gruppen med objekter som bærer utstillingens tittel, som en henvendelse og lovsang til morsfiguren (Mor, du er så vakker i dag…). Skulpturene kalles enkeltvis Familie I, II, III osv. Det ligger dermed en suggestiv henspilling på noen psykiske grunnstørrelser i utstillingens regi. Bjørlo ønsker åpenbart at vi skal oppfatte hans skulpturer som bilder på en slags indre objekter. I psykoanalytisk tradisjon sikter man med dette til hvordan tidlige relasjoner blir internalisert og lever videre som strukturer i den enkeltes psykiske husholdning. Titlene synes å henspille på familien som en slik grunnleggende matrise, med morsfiguren i sentrum som sublimt og affektivt objekt.

Overtydelig
Som metaforiske gjenstander skal skulpturene gjenskape eller peke på et motsetningsfylt og ladet indre landskap. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på om dette rommets ansamling av objekter helt lykkes i å bære vekten av en slik ambisjon. Et moment kan være at Bjørlo tenderer mot å bli overtydelig og ikke i tilstrekkelig grad økonomiserer med virkemidlene. Det er mulig at en slik ambisjon mer effektivt lar seg innløse i installasjoner, hvor de skulpturale elementene er strengere underordnet helheten, objektkarakteren mindre uttalt og betrakteren i større grad innlemmes totalt. Samtidig opplever jeg at “urdyrene” Bjørlo har laget til Oslo S og Gardermoen, har beholdt noe udefinert og underlig som gjør at de fortsetter å ha tiltrekningskraft, til tross for at de stort sett opererer som avgrensede skulpturer.

Noe av det som har kjennetegnet Bjørlos installasjoner har vært det nærmest klaustrofobiske og faretruende prekære i dem. Det postindustrielle “gummirommet” på Henie-Onstad i 1984 er det antakelig mange som fortsatt husker med kroppen. Spesielt er det den tette lukten i det overfylte kjellerrommet og hvordan det myke underlaget sviktet jeg mener å huske. På Festspill-utstillingen i Bergen kunstforening i 1991, ble man ledet opp en trapp og ut på et “stupebrett” hvor man i en litt svimlende positur kunne skue ut over det tomme hvite rommet. Bjørlos kunst har på sitt mest intense regissert fysiske erfaringer som setter seg i kroppen. I denne utstillingens tildels skinnende “design” med dens fetisjistiske bruk av rustfritt stål, er det kommet inn en noe annen gjenstandskarakter. Dette representerer i mine øyne et interessant trekk som gir noen nye åpninger til hans kunst. Samtidig lykkes en del av de mer abstrakte objektene ikke helt i å bære frem den psykiske spenningen de aspirerer til.