Det delte kunstfeltet

Torsdag den 14. februar kulminerte Stockholm Art Week med vernissage på to kunstmesser. I tillegg kunne kunstpublikum denne dagen blant annet oppleve antimessen Monopol og åpningen av den store Hilma af Klint-utstillingen på Moderna Museet. Hva sier disse begivenhetene om Stockholms, enn si Nordens kunstliv anno 2013?

La oss begynne med kunstmessen Market. Den er nå inne i sitt 8. år og må sies å ha etablert seg som Nordens ledende kunstmesse. Den er mindre enn kunstmessen i København, men praktiserer en strengere utvalgspolitikk og har dermed presumptivt høyere kvalitet og status.

Småskala

Problemet er imidlertid at hverken Markets administrasjon eller de deltakende galleriene ser ut til å utnytte denne statusen til å ta noen form for risiko. Dette gjelder både det kunstneriske tilfanget og skalaen. Det virker som om Market allerede fra begynnelsen har bestemt seg for å ikke bli for stor, uhåndterlig, vanskelig eller eksperimenterende. Den er rett og slett tilpasset det lokale eller regionale markedet for småskala kunstsamlere. Alle de nordiske kunstkjøperne som tenker stort, internasjonalt, kritisk eller nyskapende må gå et annet sted. Er ikke dette et veldig reduktivt konsept for en kunstmesse?

Blant de 42 deltakende galleriene ble det i hovedsak fremvist ulike varianter av den neomodernismen som denne delen av kunstmarkedet så begjærlig har omfavnet de siste årene. Her repeteres ekspresjonisme, surrealisme, konkret kunst, minimalisme og senmodernistisk svermeri i det uendelige, tilsynelatende frigjort fra sine historiske og politiske referanserammer, men desto sterkere knyttet til en romantisk kunstnerrolle og markedets behov for salgbar kunst.

De ekstraordinære programelementene som er blitt en så viktig del av internasjonale kunstmesser var svakt kuratert og presentert. Market at Large skulle være en serie «større kunstprosjekter», men det var kun fire og disse var absolutt ikke store, men faktisk av ganske beskjedent format. Den splittede mannsfiguren Untitled (2011-2012) av Anders Kirsår synes først og fremst å være et optisk påfunn. Matthias van Arkels Sarkofag (2013) ser ut som et skråstilt kjøleskap malt i ekspressive farger og Lars Breuers Esplosione (2012/2013) var små fotografier av eksplosjoner nedlastet fra internett merket med tittelordet, «eksplosjon», på italiensk. Gruppen Ride 1, bestående av Ronny A. Hansson, Jonas Kjellgren og Stig Sjölund, presenterte en metallboks der publikum enkeltvis kunne oppleve en slags romferd. Dette var sikkert ment å skulle være en slags ut av kroppen-opplevelse og antakeligvis en metafor for kunstens overskridende potensial. Her, i en korridor i fjerde etasje på Konstakademien, uten andre referansepunkter enn denne beskjedne kunstmessen, virket det snarere som en øvelse i å oppfylle kunstmessens behov for også å være litt tivoli.

Interiørdesign

I Market XL er en enkelt kunstner vektlagt i et «omfattende soloshow» og i år var det den amerikanske kunstneren Alyson Shotz som var representert med draperiet The Shape of Space fra 2004. Teppet var stiftet sammen av små plastbiter preget med konsentriske sirkler og skulle nok virke både optisk forvrengende og kroppslig forførende, men etter mer enn tyve år med intelligente arkitektoniske installasjoner (tenk f.eks. på Felix Gonzales-Torres, Liam Gillick og Olafur Eliasson) så var dette merkelig fritt for andre konnotasjoner enn de romlige. Interiørdesign, med andre ord.

Fantes det da ikke innenfor rammen av Nordens ledende kunstmesse positive opplevelser? Jo, selvfølgelig. Og disse opplevelsene kom stort sett fra de galleriene som innenfor dette formatet tross alt viste et minstemål av engasjement, mot og dristighet. Jeg satte pris på vitaliteten og lekenheten til flere av kunstnerne hos Galleri Jonas Kleerup, blant annet en fæl kanvas signert gatekunstneren NUG. Christine Ödlunds lydlandskaper i akvarell og blyant på papir på Galleri Riis var veldig skikkelige. Martina Hoogland Ivanow, representert av Gun Gallery – messens eneste rendyrkede fotogalleri – viste mørke, romantiske dagboksfotografier av ikke-steder. Blant de unge galleriene var Annaellegallery et positivt bekjentskap, blant annet med kyniske og fine flate objekter av Olof Inger. Slike enkeltopplevelser kan likevel ikke veie opp for inntrykket av at Market er en regional kunstmesse med begrenset kunstnerisk verdi og uten vilje og evne til å overskride sitt eget format.

Absurd

Dersom opplevelsen av Market var skuffende var motmessen Supermarket på Kulturhuset på Sergels Torg ganske enkelt absurd. Supermarket startet samtidig med Market i 2006, da under navnet Minimarket, og har utviklet seg til et omfattende arrangement – mer enn dobbelt så stort som Market. I markedsføringen heter det at Supermarket presenterer «kunstnerdrevne» gallerier. Denne benevnelsen skal ikke betviles, men når disse svært ulike initiativene sidestilles opplever man også at begrepet «kunstnerdrevet» tømmes for mening.

Supermarket består av tre typer stands: Store utstillingsbåser, små utstillingsbåser og såkalte presentasjonsbåser. De sistnevnte er i stor grad forbeholdt mer eller mindre byråkratiske kunstnerorganisasjoner som Nordisk Kunstforbund, Konstnärernas Riksorganisation og Konstnärernas Hjälpfond. Også i de andre båsene på messen, der det er plass til å vise kunstverk, blandes kunstpolitikk, kunstbyråkrati, kunstnerdrevne visningssteder (som springer ut av kunstnernes fagforeninger) og kunstnerinitierte prosjekter (som er skapt av frittstående kunstnere). Ingen steder er de forskjellene som preger disse stedene tematisert. I stedet presenteres det hele som en fantastisk, stor famile av kunstnere som driver med gallerier og politikk.

Forskjellen på et svensk nettverk av kunstkonsulenter (Konstkonsulenterna i Sverige), et feministisk galleri i Luleå (Galleri Syster), et metamuseum i Berlin (The Muesum) og et sosialt kunstprosjekt i Alexandria (Gudran Association for Art and Development) viskes dermed ut og det hele presenteres som en sosial og estetisk kakafoni. For noen (deltakerne?) er dette fellesskapet antakeligvis dypt meningsfylt, men for meg fremstår det som et sammensurium av gode hensikter, dårlig kunst  og ny, nordisk (global!) kulturpolitikk. Det er som om hele søkerlisten til Statens Kulturråds svensk-internasjonale avdeling er samlet i to etasjer i det gigantiske Kulturhuset, og roper ut sine slagord: Politikerna är kulturens fiender, Don’t Worry, Be Happy, DET KÄNNS LITE OVERKLIGT, How Art Things?, Come visit the north! Ved båsen til Art Lab Gnesta kan vi se en kvinne med hvit maske som ror i en koffert. En mann akkompagnerer på trekkspill. Publikum har ryggen til. Slik fortsetter det.

Kun kul kunst

Om Supermarket er en motmesse så er nyskapningen Monopol en antimesse, altså et forsøk på å komme unna messeformatet. Fem av galleriene som deltok på fjorårets Market (Christian Andersen, Niklas Belenius, Johan Berggren, Crystal og Elastic) og som sannsynligvis ser seg som 10-tallets ledende nordiske gallerier, hadde brutt ut av Market og skapt sin egen, «kuraterte» kunstmesse. Altså: Ingen oppdeling av rommet mellom galleriene, ingen informasjon (dersom du ikke ville spørre), kun kul kunst i et nedlagt banklokale. Perfekt!

Vel, kanskje ikke helt. Også Monopol var preget av den samme neo-modernistiske tendensen som Market. Den var selvfølgelig bedre presentert, og hadde større vekt på det postkonseptuelle og populærkulturelle, men hovedinntrykket også her var den resignasjonen overfor kunstens overskridende potensial som preger neomodernismen. Innenfor denne retningen er man rett og slett godt fornøyd med å skape kunst, en eventuell krise, estetisk eller politisk, er skjøvet til side. En del av disse verkene kan sikkert oppleves som relevante i en mer stringent presentasjon, men her ble det først og fremst et marked også av dette: en trådhengt mobil skapt av røde og svarte kvadrater (Camilla Løw), et gult draperi (Astrid Svangren), en tom, konseptuell sokkel (Pind) eller to lange sokler med delte objekter (du kan gå mellom soklene, dvs. mellom objektene; Yngve Holen).

Selv kunstnergruppen Institutt for Degenerert Kunst (Anders Nordby, Arild Tveito og Eirik Sæther), som vi venter en viss villskap fra, hadde degenerert til en gruppe uengasjerte messekunstnere. IDG presenterte en serie silketrykkede fotolerreter som i varierende grad var bemalt med vinrødt. Her var IDG representert av Crystal, men det viste seg, vittig nok, at fotografiene på maleriene var bilder av utstillingen som gruppen gjorde for Johan Berggren i fjor. Ingen villskap her altså, bare et ironisk bidrag til en kunstscene som ser ut til å rotere rundt sin egen akse.

Det mest oppmuntrende på Monopol, sett med mine øyne, var Dave Allens to sort/hvitt inkjetfotografier av trommesett, Untitled (Full drum kit) og Untitled (stack of 3 drums), begge nye av året. Fotografiene så ut til å være hentet fra rubrikkannonser for salg av musikkinstrumenter og var nonchalant presentert klistret opp på veggen, det ene inne i et lite kott. Her fantes et format og et estetisk grep som var tilpasset formålet: En ironisk-melankolsk kommentar til popmusikkens grep om hverdagslivet, enten i form av drømmen om den riktige rytmen, drømmen om den analoge musikken eller drømmen om en musikerkarriere. Eller, rettere sagt, monumenter over disse drømmene.

Befriende

Etter alt dette gjensto kun åpningen av Hilma af Klint-utstillingen på Moderna Museet. Klint-utstillingen skal anmeldes på Kunstkritikk i nær framtid, men etter å ha sett så mange svakt presenterte verk av så mange halvt uengasjerende kunstnere var det klart befriende med rikdommen og substansen i denne imponerende presentasjonen av af Klints kunstnerskap. Det er selvfølgelig en urettferdig sammenligning for alle de kunstnerdrevne og kommersielle galleriene som forsøker å skape noe ut av det kaoset vi har rundt oss – Hilma af Klints kunst har hatt nær ett hundreår på å modnes. Men dersom Stockholms kunstscene skal sette spor av seg i Norden og i verden anno 2013 så tror jeg en revurdering av formatene på disse kunstmessene er helt nødvendig.

Sjansen for Markets del kommer allerede til neste år, da messen må ut av sine attraktive men litt beskjedne lokaler på Konstakademien (der skal Nationalmuseum husere under en ombyggingsperiode). Kanskje kan nye lokaler inspirere til å finne en et format som både kan tiltale gallerister, samlere, kritikere, kuratorer og et generelt publikum. Det burde være mulig, men da må man øke ambisjonsnivået, etablere en sterk kunstnerisk ledelse, et sterkt seminarprogram og få inn en internasjonal dimensjon. Først da vil en kunstmesse i Stockholm virkelig kunne fungere som en møteplass for det nordiske kunstfeltet.

Spørsmålet er om det er økonomi i det nordiske kunstmarkedet til en slik ønskemesse. Og om det er interesse. Det vi ser konturene av i Stockholms kunstuke er jo et delt kunstfelt der småskalamarkedet er strålende fornøyd med å holde det alternative og statsfinansierte kunstfeltet på avstand mens de to sistnevnte delene av feltet er kommet sammen på Supermarket uten å lykkes med å skape noe som er kvalitativt interessant. Og ingen av disse ser ut til å ønske å ha noen relasjon til den kritiske, kuraterte delen av kunstfeltet. Kanskje kan man si at Market og Supermarket er to portretter av hvordan det nordiske kunstfeltet ser ut når kuratoren har mistet sin maktposisjon.

Når det gjelder antimessen Monopol er en helt annen historie. De beste galleriene vil alltid finne en vei. Det kan være at den også i framtiden går utenom Stockholms kunstmesser.