Else Marie Hagens forrige utstilling, Pure surface på Vigeland-museet i Oslo (2008), tok utstillingslokalets maskuline, nyklassiske interiør som utgangspunkt for en feminiserende lek med overflate, kropp og rom. Med Det synlige på Galleri K videreføres dette temaet gjennom en undersøkelse av overflaten som meningsbærer. Her fremstår fotografier og installasjoner som visuelle gåter som spiller opp til en betydningsproduserende betrakter som gjennom engasjement gir innhold til det synlige.
Det synlige består av fem enkeltstående fotografier og to installasjoner, der den største av dem fyller store deler av det innerste gallerirommet. Cover (2009/10) er preget av den samme stoffligheten og delikate estetikken som de øvrige verkene og kan sies å sammenfatte utstillingens overordnede tematikk: visualitetens gåtefulle væren mellom betrakteren og verden. For ved å bevege oss dypere inn i verket kommer vi ikke nærmere det synlige, men avdekker bare stadig nye lag av overflate til det vi står igjen med er vår egen erfaringsprosess som et resultat av blikkets vandring mellom verkets ulike elementer.
Cover består av en blank rosa konstruksjon som mest av alt minner om en L-formet catwalk. Den er delvis dekket av rosa papir, som om de galleriansatte ikke riktig ble ferdige med utpakkingen før utstillingen åpnet. På veggen ved hver kortende henger et bilde pakket inn i det samme rosa papiret. Mens det ene bildet fortsatt er helt dekket, er papiret halvveis revet av det andre – et iscenesatt fotografi av en jente på 15-16 år, gjengitt i tilnærmet 1:1 størrelse.
 |
| Else Marie Hagen, Cover, 2010, installasjon |
Den avbildete ungjenta har øynene lukket og armene slapt hengende ned langs siden, og kroppen er pakket inn i flere lag klær. Men både buksesmekken og den ene skoen er åpen, og det er som om det ytterste kleslaget er på vei av, slik fotografiet selv er halvveis pakket ut av rosa papir. De øvrige elementene i installasjonen spiller opp til dette fotografiet. I bildet poserer jenta på kanten av den samme catwalken som også er fysisk til stede i gallerirommet i delvis innpakket versjon. Den visuelle gjentagelsen av installasjonens ulike elementer underbygger den doblingen av utstillingens tema som synes å finne sted: her avdekkes både fotografiet og den unge kvinnens overflater, lag på lag, som om de begge var til for betrakterens selverkjennende blikk.
Den samme erfaringen gjentar seg i Panorama (2009). I dette fotografiet benytter Hagen et grep fra det romantiske landskapsmaleriet og fordobler betrakteren i en ung skikkelse plassert med ryggen til oss og ansiktet vendt innover i bildet, her mot en krøllete gullfolie som fyller hele bildets bakgrunn. Slik understrekes betrakterens deltagerrolle eksplisitt.
Figurens mest slående trekk er et stort, blondt hår og en skarpt gul singlet, men identiteten holdes tilbake og ved nærmere betraktning kommer noen mørkere hårtuster til syne under det platinablonde håret og antyder at den vi betrakter kan være en annen enn den vi først trodde. Selv speilbildet i den krøllete gullfolien er forvrengt og uklart og gir ingenting tilbake, og betrakterens forsøk på å finne frem til figurens identitet fører ikke frem.
 |
| Else Marie Hagen, Sylindrisk plan, 2009 |
I stedet gir verket oss – igjen – fotografiet som overflate. Folien er belyst fra en lyskilde utenfor bildet selv, og refleksjonene fremstår som ekspressive penselstrøk på et lerret. Ved å henspille på maleriet, bygger Hagen ned fotografiets virkelighetseffekt og peker på mediet og betrakterens meningsproduserende rolle også i forhold til kameraets bilder. Som maleriet er også fotografiet språkløs visualitet. Mening og innhold er det vi som betraktere som tilføyer fotografiets blanke overflate. Foran Else Marie Hagens bilder blir betrakteren smertefullt klar over hvordan fotografiets hemmelighet bare er tilgjengelig gjennom hans eller hennes egen imaginasjon og innlevelse.
Jeg opplever portrettfotografiene som utstillingens sterkeste og mest komplekse verk, men de tre naturfotografiene Evergreen I og II (2009) og Forglemmegei (2009) underbygger utstillingens gjennomgående tematikk. Fotografiene er tatt utendørs, og i alle tre lar Hagen kultivert natur omslutte og dekke over ukultivert natur. I de første to fotografiene er skogbunnen tildekket av lag med ferdigplen, i sistnevnte skjuler en eksotisk slyngplante store deler av stammen på et norsk løvtre. Heller ikke i disse verkene finnes det en opplagt løsning på fotografienes visuelle gåte.
Det som er tilgjengelig for blikket vårt er det synlige, det skjulte er det vi legger til – «Det er det jeg føyer til et foto og som ikke desto mindre allerede er der » – som Roland Barthes skriver i Det lyse rommet (1980). Som utstillingstittelen avslører, er Hagens sentrale tema iscenesettelsen av betrakterens blikk. Verkene besvarer ikke spørsmålet om hva som er det
synliges – eller det kvinneliges – innhold, men formulerer gråsonen mellom det synlige og det usynlige, det virkelige og det imaginære ved å la betrakteren bli deltagende i tilsynekomsten.
Ingressbilde: Else Marie Hagen, Cover, 2010, installasjonsdetalj.
