Mens de klassiske idealene faren representerer handler om harmoni, symmetri og kontemplasjon, er Bairds estetikk leken, skitten og til tider vulgær.
Vanessa Bairds malerier og akvareller får meg alltid til å tenke på Alice in Wonderland. Og ikke bare fordi den hvite kaninen figurerte i flere av hennes tidligere arbeider, eller på grunn av barne- og eventyrbokassosiasjonen, men kanskje like mye på grunn den fremmedgjørende effekten de har på meg. Alice følger som kjent etter den hvite kaninen ned et hull og kommer ut i en verden hvor logikken opphører. I science-fictionlitteraturen og fantasyromanen er det vanlig å plassere en figur vi kan identifisere oss med inn i en annen verden og dermed stille spørsmål ved de sannheter som vi omgir oss med.
 |
| Vanessa Baird, Tout compte fait (Når alt kommer til alt), 2007. Courtesy c/o – Atle Gerhardsen, Berlin. |
På mange måter har ready-maden vært et forsøk på å oppnå den samme effekten av fremmedgjøring gjennom å plassere virkeligheten inn i kunstkonteksten. Ready-maden er avhengig av at kunsten oppleves som noe radikalt anderledes enn virkeligheten for at denne effekten skal finne sted, mens hos Baird finnes dette i essensen av arbeidene gjennom teknikk og estetikk. Det at hun approprierer eventyrillustrasjonens språk for å fortelle om sin egen virkelighet skaper en distanse som gjør den underlig og fremmed.
Far og datter
I utstillingen «Me, my father – and somewhere else» som for tiden vises på c/o – Atle Gerhardsen i Berlin utforsker hun forholdet mellom seg selv og faren. Tittelen synes å referere til Bairds forrige utstilling i galleriet, «Me, myself and someone else» i 2006, hvor det gjennomgående tema var relasjonen mellom mor og barn. Nå legges det altså opp til en tematisering av forholdet mellom Baird og faren, selv om faren bare opptrer i to av verkene. Kanskje betyr det at han er til stede i livet hennes som et merkbart fravær og at hun savner en tilstedeværende farsfigur.
You can’t touch wood er et portrett av faren, arkitekten Erik Hultberg, hvor hun viser fragmenter fra livet hans. I Bairds utstilling på galleri MGM i fjor var det også et portrett av faren blant akvarellene. Begge portrettene fokuserer det på urbane bygninger. Portrett av min far Erik Hultberg viser bygninger faren har tegnet og to store, skapende hender. I Toute compte fait fremstiller hun faren som en alvorlig mann. Bildene gir følelse av en slags ærefrykt for faren som gjennom sin skaperkraft og sin person er blitt en uangripelig størrelse.
Høykultur og idealisme
 |
| Vanessa Baird, You can´t touch wood, 2007. Courtesy c/o – Atle Gerhardsen, Berlin. |
Utstillingen i Berlin består av fem store og en serie mindre akvareller. Det er typisk for Bairds større akvareller at de inneholder mange mindre motiver som fungerer som fragmenter i en slags fortelling, mens serien med mindre bilder bare inneholder ett motiv.
Portrettet av faren er et av de fortellende bildene, men mens de fleste av disse er ganske sobre i farve og strek, er You can’t touch wood mer røft utført, med flere motiver som overlapper hverandre og med sterkere farver. Bildet antyder en bereist arkitekt med sans for klassisk kultur. Noen bygninger, som akvadukter fra romertiden og Taj Mahal fra India er gjengitt på en måte som minner om postkort, mens andre ligner mer på arkitektskisser. Jeg får inntrykk av at postkortmotivene representerer inspirasjoner og idealer, mens skissene er Hultbegs egne arkitektoniske verk.
Et av motivene viser en ti-tolv år gammel Baird som går hånd i hånd med faren i et idyllisk italiensk bylandskap. Arbeidet skaper et inntrykk av en pedagogisk far med klassiske romerske og greske idealer. Kanskje ligger det en underliggende konflikt i bildet mellom farens idealer og Bairds ofte groteske gjengivelse av virkeligheten. Mens de klassiske idealene faren representerer handler om harmoni, symmetri og kontemplasjon, er Bairds estetikk leken, skitten og til tider vulgær.
Kroppslig forfall
Også forholdet mellom sitater og illustrasjon er noe Baird benytter i flere av bildene. Som f.eks. i How it is som viser et enslig motiv med en naken dame på knærne på bakken som støtter seg til et tre. Tittelen er hentet fra en bok av Samuel Beckett hvor fortelleren krabber gjennom en endeløs myr på alle fire.
Krabbingen i Becketts bok kan forstås som en reise gjennom skjærsilden. Det er en tolkning av livet som kanskje ikke ville være så fremmed for Baird. For Becketts absurde univers synes å ha influert Bairds fremstilling av mennesket. I Becketts litteratur møter vi ofte gamle mennesker som lever i forfall, ensomhet og avmakt og med kroppslige problemer, noe som også må kunne sies å være et ledemotiv hos Baird.
All that fall / Tous ceux qui tombent er et annet verk i utstillingen som refererer direkte til Beckett, nærmere bestemt til radioteateret med samme navn der vi møter en feit, gretten og masete dame som er plaget av revmatisme og mangler evnen til å få barn. Bildet viser en ensom kvinneskikkelse på en stol i hjørnet av et rom.
Kritikk av autoritet
 |
| Vanessa Baird, How it is, 2007. Courtesy c/o – Atle Gerhardsen, Berlin. |
Fremstillinger av menneskelig forfall og avfall på en karikert måte er gjennomgående hos Baird og er noe som knytter både henne og Beckett til en folkelig tradisjon fra Rabelais. Rabelais fortellinger om kjempene Gargantua og Pantagruel utfordret rennessansens bilde av menneskekroppen. I den groteske humoren hans gjøres det gjerne narr av kroppslig forfall, vonde kroppslukter, alderdom, avføring og fedme. I boken Rabelais and his world knytter Mikhael Bakhtin denne humoren sammen med karnevalets symbolske ødeleggelse av autoritet. Ifølge Bakhtin ble den offisielle makten, kirken og føydalsamfunnets hierarkiske strukturer helliggjort gjennom alvor og dysterhet. I dette hierarkiet hadde det åndelige forrang, mens det kroppslige hadde plass nederst i hierarkiet. En folkelig kultur knyttet til markedsplassen og karnevalsfesten fungerte som motstand til den offisielle kulturen gjennom å snu hierarkiet på hodet og å feire det kroppslige.
I lys av fremstillingen av faren som autoritet og idealist, kan Bairds kunstneriske univers ses som en motkultur til det borgerlige og kultiverte som faren representerer. Bildene refser det borgerlige tabuet rundt kroppslighet, sykdom, forfall og spesielt kroppslig avfall som urin, menstruasjonsblod og avføring. I bildet Experience and shame fremstiller hun f.eks. et hus hvor det renner ut blod og et annet hus hvor det renner ut bæsj. Det blir lett å se den menneskeliggjorte bygningen som koblet opp mot kroppen på den ene siden, og mot arkitektfaren på den andre.
Baird begir seg gjennom utstillingstittelen og gjennomgående hjemlige og selvbiografiske motiver inn i intimsfæren uten å bli kvalmende bekjennede eller tyrranisk utleverende. Det skyldes den illustrasjonsteknikken som Baird har gjort til sitt kjennemerke hvor hun gjennom en overbevisende bruk av blekk og vannfarver innlemmer motivene i en eventyr- og barneboktradisjon.
Ved å vise kvinnekroppen som svak og avfeldig tilbyr hun et forgjengelig og levende alternativ til den objektifiseringen som man finner både i kunsthistorien og i massemedia. Utstillingen har på denne måten et snev av feministisk kritikk over seg, og gir anledning til å lese forholdet mellom far og datter som en kritikk av det almengyldige ved patriarkatet. Alle tegn på forfall og kroppen som del av naturens kretsløp minner også betrakteren om sin kroppslige tilstedeværelse og forgjengelighet. Bairds arbeider kan slik oppleves som en modernismekritikk hvor det personlige både i stil og tematikk står i kontrast til idealer om renhet, effektivitet og det evige.
(Ingressbildet er et utsnitt av Vanessa Bairds All that fall / Tous ceux qui tombent fra 2007. Courtesy c/o – Atle Gerhardsen, Berlin.)
