«Vil du fortsatt elske meg når jeg er avvist?» spør en ung mann som står med hodet mellom føttene og ser håpefullt mot en snakkende blomst som springer ut av hans egen rumpesprekk. Motivet kunne vært fra en scene i Hieronymus Bosch’ Lystenes hage. Men denne blomsten opptrer ikke i et frodig landskap, lik verten er den gjengitt som et hvitt omriss i et ellers svart ødeland. Mannen inngår i en dialog med tre andre på identiske flatskjermer i Özgür Kars A New Start på Unge Kunstneres Samfund, en utstilling hvor det digitale sjekkemarkedets hule løfter om romantisk og seksuell tilfredsstillelse parodieres.
Kar er opprinnelig fra Istanbul, men bor og arbeider i Amsterdam. Lik performancene til den også Amserdam-bosatte Nora Turato, som stilte ut på UKS før jul, er Kars dialoger basert på tekst funnet på nettet: utdrag fra kontaktannonser, brukeranmeldelser og bloggposter. De homoerotiske tegningene, laget med rene, presise streker, ligner en annen kunstner jeg kun kjenner fra Instagram, Louis Fratino. Den stiliserte visualiteten og den sømløse animasjonen som avspilles i evige sløyfer, gir utstillingen en glatt overflate, et ferniss av teknologisk perfeksjon.
Nå og da svarer blomsten strengt «no». Ellers leter den etter en «dominant master» som er «party friendly» og behøver en lydig hund. En klarinettlyd, liknende meldingsvarslene på en app som Grindr, forteller på hvilken skjerm neste del av dialogen vil utspille seg. Selv om figurene har enkelte faste replikker, bytter de på å fremføre andre. Hovedkarakteren i dette lille teateret sitter i fosterstilling med nedslåtte øyne og hendene holdt avvergende opp foran seg. Han snakker lenge og intetsigende om å bære rundt på en kopi av Miltons Paradise Lost. Men i dette universet imponerer ikke litteraturen, «bare sigaretter og promiskuøsitet.»
Som en ånd i lampe titter et hode frem fra rumpa til en tredje figur. De to diskuterer engstelig det å bli forlatt. Ånden forsikrer at han vil «være her hvis du trenger meg», før han stiger opp og fordufter. Denne anale «fødselen» nikker ironisk til essayet Is the rectum a grave?, der litteraturviteren Leo Bersani analyserer retorikken i den offentlige debatten om AIDS, skrevet på høyden av krisen, i 1987.
I essayet siterer Bersani leger og politikeres fordomsfulle uttalelser, hvor den homofile analsexen, med dens potensiale for uavbrutte serieorgasmer, anses som en sykdom i seg selv – en trussel mot maktrelasjonen i kjernen av det penetrerende samleiet, som tilsier at mannen skal ha kontroll. Bersani kritiserer disse argumentene, ikke fordi de er usanne, men fordi de avdekker en svært fiendtlig instilling til seksualitet. Analsex er i følge Bersani en ekstatisk erfaring som kan lede til oppløsning av det kontrollerende selvet. «Å bli penetrert er å abdisere ens makt», skriver han, og beskriver dette som en radikal mulighet til å omdefinere betydningen av samleiet, fra maktkamp til omfavnelse.
De digitale sjekkeappene, med deres innebygde oppfordring til promiskuøsitet, bygger tilsynelatende på en sexpositiv holdning. Utstillingens bunnløse, svarte skjermer og resirkuleringen av innhold i nye, ikke-lineære, konstellasjoner er en parallell til det anale samleiets antatt endeløse karakter, men med en dystopisk spin. De usikre blikkene, figurenes klumsete posering, stemmenes engstelige tone, tyder på at den teknologiassisterte hedonistiske livsstilen har latt maktkampen Bersani kritiserer intakt.
Stilt på høykant får skjermene menneskelignende proposjoner. Redusert til enkle omriss og liksom presset inn mellom skjermenes fire kanter, fremstår Kars subjekter tvunget inn i en fruktesløs symbiose med teknologien som understreker avhengigheten de sosiale mediene produserer. Den evige skrollingen setter stadig sameleiets ego-oppløsende ekstase på vent.
Sjekkeappenes utvidelse av det seksuelle markedet, innebærer altså ikke en tilsvarende utvidelse av den seksuelle nytelsens frigjørende kraft. I stedet fores brukernes narsissistiske tendenser, i en freidig utbytting av deres begjær. Dette skaper ikke nødvendigvis konsekvenser offline, snarere produserer brukerne kontinuerlig nytt digitalt innhold, og skrollingen kan fortsette. Kars melankolske og satirisk skuespill om den digitale sjekkekulturen bærer slik med seg en mer grunnleggende kritikk av nettverkteknologiens feilede løfter om en prososial emansipasjon av subjektet.
