En slags maktarroganse

Onsdag 25. februar inviterte Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Trap (Office for Transnational Arts Production) til debatt på Litteraturhuset under overskriften «Kunstfeltets uutholdelige skjevhet». Med utgangspunkt i kunstner og kurator Samir M’kadmis tekst «I Nasjonalmuseets Blindsone» – skrevet til utstillingen med samme navn – skulle et panel diskutere om norske kunstinstitusjoner er preget av konsensus eller om de reflekterer «kunstverdens meningsmangfold».

Debatten åpnet med ordstyrer Ellen Aslaksens oppfordring om at dette ikke måtte bli en debatt utelukkende om Nasjonalmuseet, men om makt i kunstfeltet generelt. Dette var ønsketenkning. Med M’Kadmis tekst som utgangspunkt måtte det bli en diskusjon om Nasjonalmuseet. Andre temaer, som diskusjonen om kunstsosiologisk metode og etterlysningen av 90-tallsgenerasjonen i 10-tallets institusjonslandskap, var av underordnet betydning.

I Nasjonalmuseets blindsone er en utstilling som presenterer syv sosialt og politisk engasjerte kunstnerskap. Den åpnet på Nasjonalmuseet arkitektur i februar 2014 og vises i øyeblikket i Stamsund i Lofoten. I katalogen til denne utstillingen leverer Samir M’kadmi en politisk kritikk av Nasjonalmuseet, forkledd som en vitenskapelig tekst. M’kadmi følger to spor. For det første henviser han generelt til de siste femti årenes institusjonskritikk og påstår at Nasjonalmuseets ideologiske, metodiske og konseptuelle rammeverk er et hinder for deres evne til «å ta vare på og gjøre rede for hva som skjer i kunstfeltet i dag». For det andre låner M’kadmi begrepet «det eksklusive kretsløpet» fra kunstsosiologene Dag Solhjell og Jon Øien, og benytter dette til indirekte å påstå at Nasjonalmuseet er «vestligsentrert», «mannsdominert» og «formalistisk». M’kadmi avslutter med å stille spørsmål ved «den kløften, som stadig blir større, mellom et mangfoldig og pluralistisk kunstunivers og et Nasjonalmuseum viet til kunstobjektet som eksklusivt og ekskluderende unikum».

Flere av paneldeltakerne påpekte at M’kadmis tekst er vitenskapelig svak. Kurator Ingvild Krogvig, som representerte Nasjonalmuseet i panelet, mente at teksten var «bisarr», «uholdbar» og at den «manglet faktuelt belegg». Med noe av den samme begrunnelsen mente sosiologiprofessor Tore Slaatta at den var et uheldig utgangspunkt for debatten. Teksten var «altfor lett å avvise», hevdet han, og etterlyste en redaksjonell oppfølging av forfatteren.

Problemet med dette er først og fremst at den krasseste kritikken kom fra Krogvig, som representerer den samme vitenskapelige institusjonen som har publisert M’kadmis tekst. Dette kan nesten synes som en tilfeldighet eller kanskje et lite feilgrep. Jeg tillater meg imidlertid å se det annerledes.

Etter mitt skjønn er den svake teksten, formidlingen av den og Nasjonalmuseets påfølgende nedsabling av forfatteren i full offentlighet, nettopp et uttrykk for Nasjonalmuseets institusjonelle svakheter og manglende evne til selvkritikk, hvilket samlet sett dessverre fremstår som en slags maktarroganse. Krogvig argumenterte godt, men det er lite overbevisende at museet velger å sende sin nyeste tilsatte kurator (hun begynte i stillingen i januar 2015) for å felle en knusende dom over en tekst institusjonen selv har publisert. At museets ledelse ikke var representert i panelet var «en skandale», i følge kunstsosiolog Dag Solhjell.

Under debatten på Litteraturhuset ble disse svakhetene ved vårt største museum foldet ut i sin uskjønnhet etter som Krogvig og kunstsosiologene Dag Solhjell og Tore Slaatta i tur og orden slaktet M’kadmis tekst. Det var først da UKS-leder Johanne Nordby Wernø grep ordet at kritikken ble rettet tilbake mot Nasjonalmuseet: «Hva gjør man når man inviterer M’kadmi inn i institusjonen for å bidra med et kritisk perspektiv, og han faktisk gjør det? Går man i forsvar? Nei. Går man i angrep? Nei. Går man i dialog? Ja,» belærte Nordby vertskapet. Med andre ord: den konservatismen som M’kadmi kritiserer museet for sitter ikke bare i manglende kvinneandel i samlingen eller manglende vektlegging av politisk kunst, men i de strukturene som mer eller mindre bevisst skaper denne typen institusjonell og kritisk kollaps.

Det man bør spørre seg er jo om det er noe hold i M’kadmis kritikk, selv om den er dårlig underbygget. Er det faktisk slik at museet har unnlatt å ta til seg den kritiske teorien og den «nye» kunsthistorien som er vokst frem de siste femti årene, slik M’kadmi hevder? Og, er det slik at museet har oversett den politiske kunsten, mer spesifikt den kunsten som handler om «mellommenneskelige relasjoner, samhandling og sosialt engasjement»? Svaret på begge disse spørsmålene vil nok for mange betraktere være «ja». På tross av enkelte utstillinger med kunstnere fra ikke-europeiske kulturer og en håndfull politiske og feministiske prosjekter har museet i all hovedsak opprettholdt et tradisjonelt, verksorientert og kanoniserende blikk på kunsten.

Dette er likevel ikke den største utfordringen for Nasjonalmuseet. Den største utfordringen er kombinasjonen av arroganse og manglende selvkritikk som øyensynlig preger museet, fem år før innflyttingen på Vestbanen. På Litteraturhuset var det først og fremst Tore Slaatta som påpekte mangelen på kritiske perspektiver på museets virksomhet de siste årene, under Audun Eckhoffs ledelse. Slaatta hevdet at debatten rundt museet har stilnet fullstendig, og stilte seg deretter i første linje ved å påpeke at det ikke var kvinnene, den politiske kunsten eller kunstnere med ikkevestlig bakgrunn som var ekskludert fra museet, men selve samtidskunsten: «Hvis det er noe som er ekskludert, så er det Nasjonalmuseets forpliktelse overfor samtidskunsten. Avdelingen for samtidskunst er den svakeste i museet. Den har ikke hatt kraft til å utvikle seg etter sammenslåingen, og nå har vi latt dette holde på for lenge uten kritisk forskning og debatt», sa Slatta, denne gangen uten å bli motsagt av Nasjonalmuseets representant. Slaatta avsluttet med å utpeke Nasjonalmuseet til det neste store forskningsobjektet i det norske kunstsosiologiske og kunsthistoriske forskningsmiljøet. Skulle det bli virkeliggjort har Samir M’kadmi tekst kanskje bidratt til en vesentlig offentlig debatt, på tross av sine svakheter.