Et spørsmål om tid

Denne skarpskårne utstillingen med den argentinske konseptkunstneren David Lamelas, kuratert av kunstnerisk leder ved Kunstnernes Hus Mats Stjernstedt i samarbeid med den italienske kuratoren Vincenzo de Bellis, er komponert rundt begrepene tid, rom og språk, med et fast trykk på opplevelsen av tid. Utstillingen rommer et konsentrert knippe videoverk, fotografiske undersøkelser og romlige installasjoner fordelt over de to overlyssalene på Kunstnernes Hus: Den ene er opplyst, grafisk klar, og den andre er mørklagt, justert etter lysets illuderende muligheter. I begge rommene slår tiden seg ned i presist formulerte arbeider.

I utstillingens nyeste arbeid, Untitled (Falling Wall), 2013, holder noen trebjelker opp endeveggen, som skråner utover, slik at det ellers avklarede lokalet får et presset og problematiserende rammeverk. I den immaterielle enden av skalaen finner vi Limits of a Projection, I (1966), som i en mørklagt del av rommet opptrer som en klart definert lyskjegle. En klokkeklar sirkel avtegner seg på gulvet, og betrakteren trer inn i denne spotlighten som en stjerne. Lyset blir et fysisk objekt som kutter gjennom rommet.

David Lamelas stiller med dette for første gang ut i Skandinavia, og vil for mange være et ukjent navn. Han utdannet seg som skulptør i London på 60-tallet, men ønsket etter hvert å kvitte seg med det fysiske objektet. Han har sirkulert geografisk i et internasjonalt nettverk, mellom Buenos Aires, Los Angeles og europeiske storbyer. Marcel Broodthaers introduserte Lamelas for galleriet Wide White Space i Antwerpen som var et visningssted for kjente konseptkunstnere som Lawrence Weiner og Jan Dibbets på 60- og 70-tallet. Den beryktede Venezia-biennalen i 1968, preget av politisk turbulens, protester og demonstrasjoner, ble et gjennombrudd for Lamelas. Office of Information About the Vietnam War at Three Levels: The Visual Image, Text and Audio, var arrangert som et kontor i den argentiske paviljongen. På en telex-maskin tikket det inn med nyheter i real-time om den pågående Vietnamkrigen, som nå var inne i en kritisk fase. Lamelas var interessert i å bruke informasjon som var relevant for alle, ikke knyttet direkte til kunst. Han ønsket ikke å produsere et statement om krigen, men ville synliggjøre hvordan folk mottar informasjon, altså strukturene bak informasjonen.

Det er nettopp denne strukturalistiske vinklingen, hvor mediet eller konteksten overskygger innholdet, som også er gjennomgående i Lamelas’ utstilling på Kunstnernes Hus. Dette innebærer blant annet at betrakteren gjøres oppmerksom på sin rolle, som i formidlingen av tekst i Reading of an Extract from ‘Labyrinths’ by J.L. Borges (1970). Her leses et utdrag av Borges’ fabulerende tekst, men uten lyd, teksten blir synliggjort ved den kvinnelige oppleserens leppebevegelser og en engelsk undertekst. Det litterære innholdet får flere formale utløp, og er hele tiden under forflytning. Det finnes ingen ren kommunikasjonsform. Tiden som fenomen, og litteraturens temporalitet, knytter an til spenningsfeltet mellom dokumentar og fiksjon. Forholdet mellom det statiske og det bevegelige bildet blir hos Lamelas et redskap for persepsjonsanalyse. Bildenes virkelighet blir behandlet både som narrative og poetiske konstruksjoner.

Bevisstgjøringen av tiden som løper og erfaringen av tiden det tar å se på bilder, transportert til nye museale kontekster, trer klart fram i Time as Activity (Düsseldorf, 1969). Her har Lamelas filmet tre steder i Düsseldorf – kunsthallen, en fontene og et travelt lyskryss i byens shoppingstrøk – i fire minutter av et statisk kamera. Tiden dekonstrueres i tre brokker, Dusseldörf blir kilde for konkrete motiver og var også den byen hvor arbeidet opprinnelig ble vist. Filmen, som her er fulgt av tre stillbilder av de samme utsnittene, blir en studie i tidsforløp. Oppmerksomheten rettes mot små, ubetydelige ting, men her er det selve synsakten som er hovedsaken.  De mange tunge filmfremviserne på utstillingen, som svarte og knirkende analoge personligheter, gir valør til synserfaringen av flimrende opptak av konservert tid. Den analytiske observasjonen tilføres med dette en egen materialitet.

Også Gente di Milano (1970) tar opp i seg en slik dobbeltkommunikasjon av tid. I denne fotoserien plasserte Lamelas sitt kamera på et gatehjørne i Milano og tok i alt elleve sort/hvitt-fotografier av forbipasserende i løpet av et tidsstrekk på fire minutter. Tiden blir her knyttet til et helt bestemt sted, en eksakt dato og klokkeslett, uten at dette gir «mening» i tradisjonell dokumentarisk forstand. Det er kun en registrering av et tidsrom. Ved siden av presentasjonen av disse vises en film i farger, igjen er kamera passivt og fanger opp alt som tilfeldigvis finner sted i det samme tidslige og romlige utsnittet. Rytmebruddet fra de glidende til de fikserte bildene danner tilsammen en oppmerksom fortelling om kontinuitet og brudd. En interessant sideeffekt ved denne analytiske tilnærmingen til det urbane livet er beskrivelsen av en tidsbestemt look og stofflighet, med raffe klær, frisyrer og reklameskilt. Samtidig blir den historiske tidslommen gjort tilgjengelig for oss, løftet ut av sin daterte samtid. Den blir med andre ord til erfart nåtid, foran stadig nye betraktere. Forsøket på å rendyrke tiden som kunstnerisk handling ble under åpningen på Kunstnernes Hus destillert i en remake av performancen Time, første gang fremført i 1970. Her dannes en linje av personer som hver etter skjønn skal fortelle hverandre når et minutt har passert. Ingenting skjer med disse personene, bortsett fra at tiden går gjennom dem. Tiden blir et objekt som begynner å leve sitt eget liv som fiktiv størrelse, individuelt definert. Hver deltager agerer i overført betydning som en tikkende sekundviser, som både er underlagt og som selv skaper av tiden.

Det er kanskje en universell erfaring å tidvis føle seg koblet av tiden, selve bevegelsen framover blir truende, og man venter på de virkelig oppsiktsvekkende og skjellsettende sekundene som skal forandre alt. I dette rommet vil to personer ikke møtes (2012), en tekst på veggen med tittelformuleringen og to veggklokker, hvorav den ene viser vår tid og den andre en annen tid, uttrykker denne lengselen etter samtidighet, som saboteres av virkelighetens håpløse timing. Den personen kommer du nok aldri til å møte.