Fauvistisk innredning

Malerisk illusjonisme og skulpturelle grep om hverandre: fargerike trompe-l’oeil-effekter, utskårne felter og bruk av speil. Dette utgjør signaturen til stavangerbaserte Ingrid Toogood. Så også i utstillingen Spending time with my cat på relativt nystartede Isca Gallery i Oslo sentrum, men denne gangen i en langt mer dynamisk og maksimalistisk innpakning enn tidligere.

Seks store malerier fyller veggene, alle dekket med kontrasterende mønstre, arrangert i overlappene bølge- eller skyformer. En airbrushet skygge er lagt på bølgene slik at det oppstår en grunn dybdeeffekt. Selve mønstrene er fargesterke og gestikulerende: dekorative diamant- og blomstermønstre er røft påført, snirklende penselinjer og striper slipper til glimt av den hvite grunnen. Lag-på-lag illusjonismen slekter visuelt på «drop-shadow»-effekten i Photoshop, pop-up bøker eller kan rett og slett forstås som en forenkling av interiørmaleriet. Den siste assosiasjonen er mest markant i de bildene hvor bølgeformene er lagt foran et større mønsterfelt, lesbare som havet, et blomsterbed, en hage, eller en horisontlinje, som om man ser ut gjennom et vindu delvis skjult bak en markise eller gardin.

I ett av bildene, Poems from the Balcony VI (alle verk 2020), spankulerer silhuetten av en katt foran en gradert blå-lilla himmelhvelving. Katteformen er fylt med brede rosa, grønne og blå penselmerker. Det stilistiske forbildet må utvilsomt være Matisse, der Toogood så å si har satt en lupe til Matisse’ vindusutsikter og tapeter og kokt dem ned til grunnelementene: mønster-på-mønster-kontraster, dristige farger og livlige penselstrøk, videre omkalfatret til collage-lignende, dekorative lag. I likhet med Matisse virker det som Toogood ikke søker å fremstille utsikten fra balkongen som sådan, men heller den subjektive effekten den ytre verden har på sanseapparatet vårt: lukten av et blomsterbed, raslingen i trærne eller gløden i havet som treffer ansiktet. Matisse tilbrakte, som Toogood, visstnok mye tid med kattene sine.

Det lekne sammenstøtet mellom mønster og farge, figur og grunn i Spending time with my cat er lettlest og energigivende. Toogoods tidligere malerier har vært mer tilbakeholdne, der de bestod av små figurative fragmenter skyggelagt mot rålerret, eller gestiske påføringer av gjennomskinnelige, store fargefelt; sistnevnte bilder er i tydelig dialog med jevnaldrende malerkollegaer som Jorunn Hancke Øgstad, Liv Tandrevold Eriksen og Ragna Bley. Verkene i Spending time with my cat er mer egenartede og utnytter det illusjonistiske repertoaret uten å gjøre effektbruken i seg selv til tema for bildene.

To bilder, beskrevet som balkongskulpturer i verkslisten, ligger på gulvet flankert av stående speil, skåret slik at de viser silhuetter av klassiske balustradeelementer, i det ene tilfellet uhøytidelig modifisert med dekorative ananaser og en katt som spankulerer på håndlisten. Akkurat som bildene på veggen, er flatene på gulvet fylt med mønstre avgrenset ved hjelp av bølgeformer. Borte er riktignok airbrush-skyggen, nå erstattet av en tykkere konturlinje som skaper et flatere, mer grafisk utrykk. Om man holder seg litt på avstand, drar speilene mønstrene ut i rommet. Sett fra motsatt side forsterkes pop-up-bok-effekten, der malte mønstre dekker de arkitektoniske omrissene. Langs to av gallerivinduene, montert i horisontale rekker som strekker seg mot taket, er det festet små akrylmalerier på papir med samme lagvise bølgemotiv.

Den store dynamikken i utstillingen, oppstår, tror jeg, fordi, verkene trekker i to ulike retninger samtidig; de mønstrede bølgene oppfattes som fragmenter fra fauvistiske interiørmalerier, komprimert for så å bli arrangert lagvis i en ny komposisjon. Samtidig brer mønstrene seg videre ut i gallerirommet, opp langs lister (papirarbeidene), på gulvet (balkongskulpturene) og ut i gallerirommet via bruken av speil. Kunsthistorikeren Yve-Alain Bois har skrevet om Matisse’ malerier at de oppleves som «fully inflated, without the slightest fissure through which the eye can intrude». En slik «fortettet» effekt, gjør seg også gjeldende i Spending time with my cat, men er ikke forbeholdt den malte flaten. Verkene trekker ut rommet og speiler nekter øynet å stå i ro. Toogood gjør bildet (nesten) flatt for å gjøre rommet levende; interiøret er ikke låst til bildet, men velter inn i det fysiske rommet.