De to Pussy Riot-medlemmene Nadja Tolokonnikova og Maria Alyokhina, som ble verdenskjente for to år siden da de ble dømt til fengsel for blasfemi og «hooliganisme» etter å ha fremført en punklåt mot Vladimir Putin i Vår Frelsers katedral i Moskva, kom denne uken til Oslo. Det gikk naturligvis ikke upåaktet hen. Kjendiser som de er, tiltrekker de seg pressefolk hvor enn de beveger seg i verden. Interessant nok kom de ikke alene – arrangørene bak besøket, The First Supper Symposium og Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund, hadde også invitert queerteori-stjernen Judith Butler, feministfilosofen Rosi Braidotti og kuratoren Viktor Misiano til byen, for å kontekstualisere fenomenet Pussy Riot. Også Feminist pencil, en utstilling av russisk feministisk kunst på Galleri 69 på Grünerløkka, er del av rammen rundt Pussy Riots besøk.
Et folk i fangedrakt
Dagen startet med en kjapp pressekonferanse med Pussy Riot-jentene, Butler og Braidotti, hvor Tolokonnikova og Alyokhina fikk sagt litt om kampen mot Putin-regimet i Russland, og om at de nå først og fremst betrakter seg selv som menneskerettighetsaktivister. Dermed ser de at samtidskunstens strategier ikke nødvendigvis er de riktigste nå.
– Når vi jobber med alternative strategier, må vi spørre oss selv hvor kritiske og brukbare de egentlig er. Ofte mister de sitt potensial, sa de.
En av de fremmøtte journalistene hadde notert seg at den transseksuelle Eurovision-vinneren Conchita Wurst nå topper listen over nedlastede youtube-videoer i Russland, og ville ha Pussy Riot til å kommentere dette. Duoen brukte anledningen til å påpeke at popkulturen noen ganger har større subversiv kraft enn den alternative kulturen. Mens den alternative kulturen allerede i utgangspunktet er i opposisjon, snakker popkulturen mer direkte til massene.
– Conchita Wursts seier er et av de lyseste øyeblikkene i det 21. århundre, mente Alyokhina.
Pussy Riot fremhevet at det viktigste for dem er å finne en måte å yte motstand mot Putins regime. De karakteriserte Putins ønske om å forby homofile for å gjøre befolkningen enhetlig, som et forsøk på å «avskaffe virkeligheten».
– Det å tilstrebe enhet og konformitet i befolkningen er typisk KGB-strategi. Putins strategi er grunnleggende sett å tiltale hele befolkningen som om den var kledt i fangedrakt.
Jentene plasserte seg selv i en tradisjon av «holy fools», som påtar seg å snakke for dem som ikke selv har mulighet til å komme til orde. Men Tolokonnikova hevdet at hun ikke helt forsto alt oppstyret rundt Pussy Riot.
Braidotti og Butler hadde derimot ikke vanskelig for å forstå oppmerksomheten Pussy Riot blir møtt med. Braidotti betegnet dem som et symbol for en ny bølge av feminisme – og ikke bare i Europa. Butler mente at grunnen til at folk flokker seg omkring Pussy Riot, er det motet de har vist.
– Det var en modig kunstnerisk handling å gå inn i kirken, i «nasjonens sjel» – to put your bodies on the line – og gå rett i fengsel, sa Butler.
– Frykten styrer befolkningen, men dere trosset frykten. Og slik fikk dere synliggjort statens bruk av sensur og vold. Den spesifikke situasjonen i Russland har også global relevans: Kritikken av fengselsindustrien, kritikken av den utbredte bruken av fengsel for å kontrollere alt som er ansett for å undergrave staten.
Å gå i fengsel for å avsløre makten
Også i foredraget under symposiet i Chateau Neufs store sal mandag kveld, var kjønnsforskeren og filosofen Judith Butler, som nok for mange av de fremmøtte var det største trekkplasteret, opptatt av fengselsvesenet. Fokuset var ikke bare på fengslingen av politiske aktivister, men hele «fengselsindustrien». Hun var blant annet kritisk til at en så stor andel svarte menn sitter fengslet i USA – et faktum aktivisten Angela Davis betrakter som en forlengelse av slaveriet – og til den fremveksten av interneringsleire for flyktninger som man kan se rundt om i verden.
Performancekunsten er på et vis avledet fra rituell praksis, sa Butler, som beskrev Pussy Riots kirkeaksjon som en avbrytelse av en allerede pågående performance; det aksepterte, kirkelige ritualet. Butler refererte i denne sammenhengen til Bertolt Brechts tanke om at for å få til endring, må dagliglivet forstyrres. Performancens kritiske potensial ligger i at den bryter sansene åpne, hevdet hun, og la til at Pussy Riot ikke bare brøt seg inn i kirken, men også inn i nyhetsbildet – for måneder og år fremover. Da de ble fengslet, synliggjorde de regimets reaksjon overfor dem som utøver sin frihet.
– Du går rett i fengsel, for å avsløre makten, sa Butler, med henvisning til Ghandi.
Når staten, nasjonalismen og kirken knyttes sammen, går veien til tilhørighet gjennom kirken, og den som motsetter seg dette, risikerer å bli fratatt borgerrettighetene sine. Det er en situasjon som går ut over den kunstneriske friheten, og det begrenser også friheten til religiøse minoriteter, påpekte Butler, som i sitt arbeid den senere tiden har vært spesielt opptatt av antisemittisme.
Pussy Riot ble beskyldt for blasfemi, hooliganisme, for å angripe nasjonens sjel, til og med menneskehetens sjel. Men hvem har fabrikkert denne sjelen, og til hvilket formål, spurte Butler, hvilke sjeler står i fare for å bli ødelagt? Staten, alliert med kirken, ønsker å kontrollere selve definisjonen av sjel, definisjonen av mennesket.
Butler så det som viktig å støtte fangenes solidaritetsbevegelser. Hun mente slik solidaritet, på tvers av store geografiske avstander, kan virke forstyrrende på makten. Hun vektla også feminisme som en åpning av muligheter, og mente vi på nytt må spørre hva som er mulig, slik Pussy Riot gjør når de opptrer som «uregjerlige jenter».
Avvisning av den Enes makt
Før Butler gikk på scenen, hadde filosofen og feministen Rosi Braidotti holdt et flammende engasjert og noe mer utopisk farget innlegg, hvor nettopp dette, tanken om feminismen som en åpning av nye muligheter, var sentral. Hun snakket om radikal streben for frihet, intervensjon overfor maktens brutalitet og banalitet – og om feminisme som dyp generøsitet, «total love for the world, social horizons of hope».
Makten er snarere «nekropolitisk» mer enn den er «biopolitisk», sa Braidotti, og betegnet Pussy Riots performance som en affirmativ handling. De avslører maktens impotens, og det er derfor vi elsker dem, sa hun.
Braidotti ser Pussy Riot som del av en ny bølge av feminisme, som søker alternative prosjekter for det å være menneske og endringer i «hvordan vi elsker, lever og interagerer med hverandre» – bevegelser som driver politikk med utgangspunkt i dagliglivet og lokale steder, kroppens sårbarhet og skrøpelighet, situasjonsbestemte praksiser.
Feminismen er rask til å avsløre kapitalismens visualisering og kroppsliggjøring av makt, hevdet Braidotti, som særlig var opptatt av det hun omtalte som bruken av ansiktet for å kolonisere selvet. Det foregår en produksjon av ansikter, som markerer et territorium, men som også kan brukes ironisk og satirisk. Ansiktene er nå hypermedierte og representerer en form for avhengighetsskapende makt. Vi er aldri levende, aldri helt døde, i et evig utsatt begjær, sa Braidotti, og foreskrev feminisme som detox-kur mot den territoriale makten og tiltrekningskraften til visse ikoner.
– Pussy Riot er en avvisning av den Enes makt, sa Braidotti. Hun fremhevet kunstens evne til å bryte opp den binære motsetningen mellom den Ene og massen, og så kunstens «hvemsomhelsthet», dens «anybodyness», som et sted for motstand. Som eksempler trakk hun frem Guerrilla Girls, den feministiske kunstnergruppen som opptrer med gorillamasker, i tillegg til Pussy Riot som maskerer seg med balaklavaer. Å ta på seg en balaklava er å bli Pussy Riot, å komme bort fra ansiktsidentitetens fiksering. Nå er Pussy Riot imidlertid både identifiserte og anonyme. I følge Braidotti må Putin ha undervurdert ansiktets makt: På grunn av regimets forfølgelse har noen av Pussy Riot-jentenes identiteter blitt kjent, og de har blitt globale ikoner.
Braidotti ser også Pussy Riot som representanter for en feministisk musikalsk kulturpolitikk, i en lang tradisjon av sangere. Hun trakk frem enkelte forgjengere; Janis Joplin, Nina Hagen, The Bikini Kill. Pussy Riot uttrykte sin protest gjennom et opprørsk skrik, med punktekster, med en forståelse av at du bare kan knuse systemet fra innsiden, og at det kommer til å gjøre vondt, sa Braidotti.
En ny bølge av Moskva-aksjonisme
Til å plassere Pussy Riot i en russisk samtidskunstkontekst, hadde symposiet brakt inn kurator og kunsthistoriker Ekaterina Sharova, som også er en av organisatorene bak The First Supper Symposium, og kuratoren Viktor Misiano, grunnlegger og redaktør for Moscow Art Magazine og for tiden leder for Manifesta-biennalens styre.
Sharova understreket at Pussy Riots aksjoner ikke bare består av kvinner i balaklava, men også av en rekke fotografer. Dokumentasjonen er en viktig del av prosjektet. Hun bemerket at den russiske kunstscenen i dag bygger videre på den kunstneriske aksjonismen på 90-tallet, og på dissidentkunsten. Hun vektla også betydningen av fremveksten av nye kunstskoler, særlig i Moskva, men også i St. Petersburg. Noen av medlemmene av Pussy Riot har studert der.
Sharova hevdet at kunsthistorikere ofte er skeptiske til å ha befatning med Pussy Riot, og hun antok at dette til dels skyldes at de oppfatter det som utfordrende at man ikke uten videre kan peke på når en aksjon er avsluttet. Hun fant det selv interessant å se Pussy Riot i lys av filosofen Mikhail Bakhtins tanker om det monologiske og det polyfone. Det å undertrykke offentligheten og de intellektuelle, er en form for undertrykking av det polyfone, sa hun.
Viktor Misiano utdypet forholdet mellom Pussy Riot, som han så som representanter for det som nå kalles for den andre bølgen av Moskva-aksjonisme, og deres aksjonistiske forgjengere på 90-tallet, den første bølgen av «deformativ vitalisme». De tilhører den samme tradisjonen, begge generasjonene arbeidet utenfor institusjonene, på offentlige steder, og de er begge vitale og deformative, men de er også svært forskjellige, mente han.
For det første opptrer de i helt forskjellige historiske sammenhenger. Misiano betegnet 90-tallet, den første post-kommunistiske epoken, som en overgangsperiode, mens han mente at man nå er i en «stabiliseringens tid», med en relativt velhavende og sikker situasjon. Grunnene til at kunstnerne arbeider utenfor institusjonen er imidlertid forskjellige. På 90-tallet var det institusjonene som forlot og forsømte kunstnerne, mens man nå ser at kunstnerne bevisst bestemmer seg for å forlate kunstens systemer, institusjonene og etablissementet, forklarte Misiano. Han beskrev 90-tallsaktivistenes radikale gester som en jakt etter en grense, etter noe som kunne stanse dem, og hevdet deres radikalitet var preget av et ønske om å bli stoppet og vende tilbake til kunsten, mens den andre bølgen forlater institusjonene på leting etter det nye, etter frihet og rom som ikke er underlagt kontroll.
Kunstscenen på 90-tallet reproduserte seg selv gjennom performative praksiser, sa Misiano, som selv oppfattet seg som en del av dette – og bekjente at han for sin del «lot som om han var forlegger».
– I fellesskap simulerte vi en offentlighet, sa han, og karakteriserte det som en motsetning til dagens aktivistbølge, som er interessert i å bygge alternative rom.
På 90-tallet bygget man fiksjoner, var mer intellektuelt interessert og veldig opptatt av diskurs, hevdet Misiano, og beskrev den nye generasjonen som temmelig likegyldig til teori. De er mindre interesserte i refleksjon, og ikke spesielt artikulerte, sa han, og mente dette skyldes at intellektualisme og diskurs nå har blitt en del av industrien, slik at den har mistet sin autensitet.
Solidaritet med fanger som aksjon mot staten
Inntektene fra symposiet går til Pussy Riots organisasjon Zona Prava, som arbeider for å støtte kvinnelige russiske fanger, og i en avsluttende samtale mellom Nadja Tolokonnikova og Maria Alyokhina, Butler og Braidotti, kom de litt mer inn på situasjonen til kvinner i russiske fengsler.
Pussy Riot-jentene sa at de ser solidariteten med fangene som en viktig aksjon mot staten. Da de selv satt fengslet, opplevde de at det var et større press på kvinner i fengselet. Kvinnelige fanger kan ikke organisere seg, og fengslene drives etter et splitt-og-hersk-prinsipp, fortalte de.
– Vi satte virkelig pris på de kvinnene som våget å gjøre motstand, og som viste solidaritet med oss i fengselet. Vi bestemte oss for å engasjere oss i menneskerettighetsarbeid, på grunn av denne private erfaringen. Privat erfaring er for øvrig et nøkkelord for oss, sa Tolokonnikova.
Nadia Tolokonnikovas egen erfaring sto også i fokus for en temporær utstilling utenfor Chateau Neuf. Etter at hun i september 2013 innledet en sultestreik i protest mot forholdene i arbeidsleiren hun var fengslet i, reiste kunstnerne Lusine Djanyan og Alexey Knedlyakovsky dit for å støtte henne. De laget en rekke grafiske arbeider og postere som de hang opp ved inngangen til leiren, og det er disse arbeidene som nå ble vist for første gang utenfor Russland. Utstillingen portretterer Nadia og siterer fra et brev hun skrev fra fengselet som ble publisert i The Guardian, hvor hun blant annet forteller at de må arbeide 16-17 timer om dagen, og at de i beste fall får fire timers søvn hver natt.
Judith Butler ville vite om Pussy Riots politiske holdninger har endret seg etter tiden i fengsel.
– De har blitt sterkere! Vi har de samme meningene, men de er sterkere, svarte de, og la til at de på at vis var takknemlige overfor dem som stilte dem for retten, ettersom det fikk en «normaliserende» effekt: I retten uttrykte de seg på en konservativ måte, og nådde dermed ut til flere.
– Nå er vi anerkjent og støttet av en hel masse folk, og ordene våre veier tyngre. I Russland har vi ikke noe rom for å uttrykke oss politisk, så vi måtte finne det. Det ble altså kirken og rettssalen.
De sa også at Putins regime bevisst setter merkelappen «marginal» på dem som forsøker å få til endring, og at de mener forståelsen av feminisme og frihet ikke er noe man kan arve, men noe hver generasjon må tilkjempe seg. De fortalte at feministbevegelsen i Russland ikke kan skryte av store fremganger, og at de derfor ser seg nødt til å gå tilbake til klassisk feminisme og arrangere bevisstgjøringssirkler.
Helt avslutningsvis fikk Pussy Riot noen spørsmål fra salen, som de heldigvis svarte svært kort på – for selv om stemningen i utgangspunktet var særdeles høy, var publikum åpenbart i ferd med å nærme seg utmattelsesstadiet, etter tre intense timer. Blant annet svarte de et benektende «We don’t think so» på spørsmålet om de synes at den norske og vestlige kunstscenen er kjedelig på grunn av mangelen på kampsaker, og da de nok en gang ble spurt om hva de tenker om østerrikske Conchita Wurst, parkerte de den diskusjonen med en enkel og grei konstatering:
– We think it’s nice when a woman has a beard.
